Om VamPus

Mitt foto
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

onsdag, april 08, 2015

Slipp NRK fri

Faksimile fra Aftenposten. Nesten riktig overskrift, gitt.

Kollega Kårstein Eidem Løvaas stikker med forslaget om brukerbetaling for NRKs nettsider begge henda inn i vepsebolet i dag. Det gjør vondt når det stikker, men du verden så gøy det er å se veps surre forbanna rundt uten spesielt godt begrunna mål eller mening.

Utover at regjeringen ikke har foreslått betalingsmur for NRKs nettsider, og at Kårstein Eidem Løvaas kun foreslår betalingsløsning for de som ikke betaler lisens, så er jo mediene ikke så langt unna korrekt gjengivelse av en sak når de skriver om dette. Men la oss la debatten om kvalitetsjournalistikk ligge.

NRK har i dag ingen gratis innholdstjenester. Du betaler for alt gjennom en tvungen lisens knyttet opp mot kjøp av tv- og radio-apparater. Så selv om du ikke er interessert i NRK, må du likevel betale for dem, noe som selvsagt er et genialt forretningskonsept. For NRK, vel og merke. Derfor er de også positive når Arbeiderpartiet foreslår en Internett-skatt for alle husstander i Norge til NRK som erstatning for tapte inntekter etter hvert som at færre kjøper egne bokser til tv og radio, og heller ser tv via Internett.

Høyres Kårstein Eidem Løvaas foreslår i dag at når NRKs inntekter over tid vil falle siden færre kjøper de boksene lisensen er knyttet mot, så bør de som ikke betaler lisens betale for NRKs nettprodukter. Jeg sier ikke jeg er enig, men det er en vesentlig forskjell mellom det og en betalingsmur. Og ikke fullt så dumt som Arbeiderpartiets Internett-skatt for alle husstander.

Jeg er ikke enig i Kårsteins forslag. Men jeg kommer sikkert ikke til å være enig i regjeringens forslag når disse kommer heller. Kjenner jeg regjeringen rett blir de langt mer moderate enn det jeg mener er riktig, kun gå i riktig retning på noen områder og ikke i det hele tatt på andre. En helt vanlig hverdag for meg der, altså. Så derfor kan jeg skrive akkurat hva jeg vil nå under pretensen "høyttenkning".

Slipp NRK fri.

La alt det lisensbetalte materialet gjøres tilgjengelig gjennom en creative commons-lisens som tillater hvem som helst å bruke materialet til å skape nye tjenester. De gjorde det med den uventede tv-suksessen "Bergensbanen" som ble sendt minutt for minutt. Hele NRKs enorme arkiv bør frigjøres til å skape gode lokale nettaviser eller mobile tjenester, i konkurranse med NRK. Materialet er uansett betalt av oss alle og bør fritt kunne brukes av oss alle, når formelle hensyn til opphavsrett og vern mot misbruk er ivaretatt.

Det er ikke bare jeg som synes dette er en god idè. Mediemannen Sven Egil Omdahl skrev om dette allerede i 2010 og tanken har aldri sluppet meg. Jeg mener det er fremoverlent, radikalt og spennende. Ikke uproblematisk, men definitivt noe som kan bidra til en helt nyskapende mediepolitikk for framtida.

Den statlige styringen av kringkasting er den største formen for statlige intervensjon, også i forhold til regulering og subsidiering av avisindustrien. Derfor er NRKs rolle som allmennkringkaster den viktigste mediepolitiske debatten, ikke pressestøtte til papirproduksjon eller momsnivå for aviser.

Jeg har skrevet mer om NRKs rolle her - Med lisens til å drepe.

NRK kan bidra og bidrar til å fortrenge andre mediehus og alternative satsninger i mediemarkedet. Selv om de har forpliktelser, så har de også privilegier. Ingen andre mediehus får inn over fem milliarder på bok uten å måtte konkurrere i markedet.

Debatten om NRK skal selvsagt ikke stoppe der. Men ulike betalingsløsninger på nett er uansett en meget smal inngang til en veldig bred debatt. Som både Kårstein Eidem Løvaas og Arild Grande i Arbeiderpartiet på ulikt vis har forsøkt å ta tak i, så vil finansieringen av NRK måtte tas tak i når lisensinnbetalinger går ned etter hvert som folk ikke lenger kjøper tv-eller radioapparater. Ett forslag er å øke lisensen slik at de som fortsatt har apparater subsidierer de rene nettbrukerne som ikke betaler lisens. Det er et dårlig forslag. Arbeiderpartiets forslag om å innføre en Internettskatt for alle husstander likeså. Kårsteins forslag er ikke godt, men bedre enn de to foregående.

Viktigere er å få en debatt om NRKs rolle. Skal NRK få fortsette å fortrenge alternativer gjennom å lansere flere kanaler enn de har i dag, eller kan vi debattere å begrense antall kanaler? Per i dag har de tre riksdekkende tv-kanaler, tre riksdekkende radiokanaler, og et titalls radiokanaler som NRK Alltid Nyheter, NRK Klassisk, NRK mP3 for å nevne noen. Og med dette også en massiv påvirkning på slukkingen av FM-nettet, der NRK vil tvinge hele Norge over på DAB. Jeg er (selvsagt) uenig i dette også.

I forkant av høstens kommunevalg har NRK inngått et samarbeid med A-pressen om deling av innhold. Jeg mener det er skandaløst og burde vært gjenstand for langt mer debatt enn de reaksjonene som kom da dette ble kjent. Bare det alene burde være nok til å vise at vi trenger en langt mer omfattende og grundig debatt om norsk mediepolitikk enn det vi har i Norge. Jeg håper regjeringens melding, når den kommer, i hvert fall legger opp til det. I mellomtiden applauderer jeg Kårstein for å stikke begge henda inn i vepsebolet i dag. Det gjør vondt når det stikker, men du verden så gøy det er å se veps surre forbanna rundt uten spesielt godt begrunna mål eller mening.

---------------
Sven Egil Omdahl utdyper mer om NRKs nettstrategi her (merk at dette er en nesten fem år gammel analyse - og også fem år gamle meninger. Skal ikke holde @svelle som gissel for mine meninger, altså).

En oppdatert analyse av NRK som nettkonkurrent, som langt på vei slår fast at de ikke kan oppfattes som mer farlig enn at VG må tåle det. Man kan jo mene mye om at Norges største mediebedrift ikke klarer å utmerke seg på Internett, eller at en bedrift som ansetter 1/4 av Norges journalister visstnok ikke påvirker mediemarkedet. Begge konklusjoner i høyst diskutable, men interessant nok lesning.

mandag, mars 16, 2015

Pinne-pissing og muffinmage



- Ja, nei, æ tænkte ikkje på dæ da de sa det, æ veit jo at du har lagt på dæ.

Det var mormors reaksjon da familien nordpå ringte for å gratulere med at hun skulle bli oldemor etter å ha sett meg på en eller annen tv-debatt. Ikke en gang et spørsmål. Da mormor protesterte, mente de at hun bare koketterte eller skulle holde det hemmelig. Jeg kunne jo ikke være så tjukk uten å være gravid, det skjønte jo til og med de.

Det tiltet litt for artisten Maria Arredondo da hun selv fikk spørsmål om hun hadde «pissa på en pinne» da hun ba om noen timer fri til å gå til legen. Hvorfor blir hun alltid spurt om noe som er privat og personlig bare fordi hun er kvinne i fertil alder?

Ja, si det. Hva pokker feiler det folk egentlig?

Hva om jeg var gravid og mormor hadde fått beskjed om å ikke si noe, eller om Arredondo hadde pissa på en pinne - hvorfor har noen rett til få denne informasjonen eller kommentere på den uten at vi har bedt om det?

Man kan jo lure. Har folk så ufattelig kjedelige liv at de må snakke om andre for å virke interessante? Best å være den som spekulerer først, ellers kan det virke som om de er ute av loopen?

Men de gjør nå sitt beste for å verifisere da - spørre deg selv eller nærmeste familie. Slik at du selv eller nærmeste familiemedlemmer blir presset til å lyve om det er personlig eller privat informasjon du ikke vil gi andre. Som for eksempel - nei, jeg kan ikke få barn. Vi har prøvd i mange år uten å lykkes og det er en stor sorg for oss. Eller - jeg har livmorkreft, og må fjerne livmor og eggstokker i frykt for spredning, og derfor kan jeg ikke bli gravid. .

Hva om jeg har "pissa på en pinne" og har bestemt meg for å ikke bære det frem. Skal jeg da i forbifarten si, at ja, det stemmer, og jeg skal bare til legen for å sjekke når jeg kan få abort?

Eller hva om jeg har pissa på en pinne, ønsker å beholde det, men ikke vil gå ut med informasjon før etter tredje måned fordi risikoen for at noe kan gå galt da begynner å bli håndterbar. Rundt 15% av alle påviste graviditeter ender i spontanabort.

Om grafserne har fått presset seg til informasjon som ikke angår dem, kan de jo eventuelt nok en gang glede seg over å få noe å prate om dersom den forventede "baby-bumpen" ikke viser seg.

Ufrivillig barnløshet, spontanaborter og svangerskapsavbrudd. Dette er altså gladtemaene folk synes de har rett til å vite noe om. Og nei - det er ikke noe velmenende i grafsingen. Å kunne gratulere noen før naboen, er ikke velmenende. Det er innpåslitent, uhøflig og udannet.

Maria Arredondos pinnepissende arbeidsgiver leser forhåpentligvis innlegget hennes. Som arbeidsgiver har du selvsagt krav på informasjon som vil påvirke et arbeidsforhold, men det er ikke før arbeidstakeren selv vet hva informasjonen eventuelt vil bety.

For min del får jeg omskrive Winston Churchills svar til Bessie Braddock:

Mulig jeg er ser gravid ut fordi jeg er feit, men de som spør er idioter. Men jeg har begynt å trene om morgenen...

Oppdatert: ..og så har du jo alltids kirken da - egoistisk å ikke få barn. Jo, takk. Ser den. Hvis jeg lar være å få barn, så har de færre å misbruke.

torsdag, mars 05, 2015

Kukk og bobler

Ironi er et bevisst uttrykk for flertydighet, for eksempel ved at man sier én ting, men mener noe annet, ofte det motsatte. Så når russegutter arrangerer russetreff med overskriften "Fitte og pils" og sier dette er ment ironisk når de får berettiget kritikk, så må jeg vel anta at de egentlig vil ha kukk og bobler?

Bussjefen for guttebussen som står bak arrangementet stiller seg uforstående til kritikken og mener at et armbånd med påskriften «Fitte og pils» ikke har noe med sexistiske holdninger å gjøre. Som bevis for dette kan han vise til 800 påmeldte til arrangementet. Høres ut som en forlengelse av "en million fluer kan ikke ta feil - bæsj er godt".

Her er spørsmålet - når du inviterer til arrangementet med "Fitte og pils" har du ikke egentlig lovet bort begge deler? Jeg regner med at det er nok øl til alle - men er det nok fitte? Og med det mener jeg frivillig fitte. Hvis ikke - hva er løsningen da? Det er jo gutta som har invitert, så de har ingen fitte å verken selge eller gi bort, i motsetningen til pils.

Det går jo dessverre ikke lenge mellom hver gang vi har debatten om holdninger og voldtekt. Ifølge politiet er den mest anmeldte voldtekten såkalt "nachspiel"-voldtekter. I 2011 ga politiet i Oslo ut rapporten om ”Voldtekt i den globale byen”. Her viste de til at den typiske Oslo-voldtekten skjer på nattestid i helgen, enten hjemme hos den anmeldte mannen eller hos den fornærmede kvinnen. Den anmeldte gjerningsmannen er i slutten av 20-årene og anmeldes av en kvinne han ikke kjenner, men har truffet i en festsituasjon. Det anmeldte overgrepet skjer ofte når kvinnen er dopet, har blackout eller sover. Men som oftest skjer voldtektene i forbindelse med trusler, tvang eller fastholding.

Holdninger til kvinner og sex ble godt oppsummert da en statsadvokat reduserte en voldtekt til at gutten bare hadde "tatt seg til rette" i en sovende jentes kropp. For det er jo så kjekt å ha gutter som tar seg til rette i datteren dins kropp. Hva om gutten tok seg til rette i en annen gutts kropp. Ville pipa fått en annen lyd da?

Vi har eksempler på gutter som blir tiltalt og dømt for voldtekt, men stiller seg helt uforstående til begge deler. Som de to norske guttene som penetrerte en sovende skolevenninne med en ølflaske til hun blødde. Det var jo bare gøy. Ikke sexistisk det heller. Som "Fitte og pils".

Når gutter inviterer til "Fitte og pils" så kan man jo lure på hva de forventer av jentene som kommer. Jeg hadde hatt store problemer med å sende dattera mi på festen. Hadde det vært min sønn som arrangerte noe slikt, så hadde han fått så øra flagra. Og hadde jeg vært arbeidsgiver og googlet de som søkte om jobb, vet jeg hvem jeg ikke ville ansatt.

Men så er jeg en sur, gammal feminist da. Så det teller jo ikke.

onsdag, mars 04, 2015

Kvinnedagen er ikke min dag

Etter noen år i tvil, hvor jeg virkelig har forsøkt å omfavne kvinnedagen som også min dag, kan jeg endelig slå fast at den aldri har vært min dag og aldri kommer til å bli det.

Den fabelaktige Mathilde Tybring-Gjedde skriver i en kronikk om hvorfor hun er feministen som ikke kan gå i tog 8. mars. Hun er ikke alene om det. Med hovedparolen "Stopp regjeringens angrep på kvinner" er det ikke lenger noen tvil om at dette faktisk ikke er et tog for kvinner eller likestilling. I Norge har 8. mars komiteer tviholdt på sine sosialistiske røtter. Likestillingens egentlige seier - nemlig bred politisk enighet om rettigheter og muligheter - blir skjøvet til side og underslått.

Det kan jo være smart. Ved å inkludere paroler som det er generell enighet om, og hvor denne regjeringen leverer mer enn de rødgrønne, som på vold i nære relasjoner, så kan venstresida ta hevd på disse sakene som om de var alene om å mene dette. De glemmer dermed at det er når vi har stått sammen, at vi har fått til de endringene som har gjort Norge til et av verdens mest likestilte land.

Ved å sementere dagen som en sosialistisk kampdag, blir det lett for ikke-sosialister å avvise alt. Det er ikke en "kvinnedag" når kvinner bevisst blir ekskludert. Og når smarte, dyktige politiske talenter, som Mathilde, sier at hun er en feminist som ikke kan gå i tog på kvinnedagen - da er jeg bekymra på feminismens vegne. Uten et tilfang av nytenkende, åpne og nysgjerrige unge feminister - som Mathilde - strupes også tilfanget av - tør jeg skrive det - nye ideer og bedre løsninger. Et slagord fra Høyre som godt kan mobbes, men som likevel har sin gyldighet i forbindelse med å fornye, forbedre og forandre.

Har de ikke Mathilde på laget, har de i hvert fall ikke meg. Så da slipper jeg å tenke over hva jeg skal gjøre på søndag. Kanskje handle litt i de butikkene som bruker unntaksbestemmelsene i lovgivningen til å ha søndagsåpent på Grunerløkka. Når kvinnedagen ikke er min dag, så kan jeg jo bruke den på andre markeringer.

Les kronikken til Mathilde her: Jeg er feministen som ikke kan gå i tog 8. mars

lørdag, februar 14, 2015

Sjokkdoktriner

Er det sjokket over at en landbruksminister fra FrP klarer å skape jubel som gjør at Aftenbladets faste kommentator er så ivrig etter å svartmale moderate endringer som «sjokkdoktriner»? 

Sjokkerer Sylvi Listhaug kommentatorene? Foto: landbruksdepartementet
I tre etterfølgende lørdager i Stavanger Aftenblad har spaltist Morten Strøksnes boltret seg med krass kritikk av en regjering han åpenbart har lite til overs for. I kommentaren «Ernas karneval» spør han om det finnes noen regjering som har skapt flere folkeaksjoner mot seg på så kort tid som de blå-blå har. Når jeg leser hva Morten Strøksnes skriver, er jeg overraska over at det ikke er flere aksjoner mot regjeringen. Jeg får nesten lyst til å gå ut på plenen foran Stortinget og demonstrere litt selv.

Neoliberalistisk? 
Han mener Høyre nå minner om en neoliberalistisk bevegelse. Som kanskje den eneste i vår stortingsgruppe av 48 stortingsrepresentanter som omfavner liberalismen som et ideologisk fundament, er jeg i så fall skuffa. Regjeringens forslag - enten det er å styrke et mangfoldig eierskap i Norge gjennom å selge staten noe ned, øke fleksibiliteten i arbeidsmiljøloven eller gi vekstfremmende skatteletter - er så moderate at selv den danske sosialdemokratiske regjeringen har gjennomført mer radikale endringer.

At fagbevegelsen, med LO i spissen, mønstrer til massedemonstrasjon over høyst moderate endringer i arbeidsmiljøloven, fikk selv lederen av Pøbelprosjektet, Eddie Eidsvåg, til å spørre om de i det hele tatt visste hva solidaritet var. Hans støtte til midlertidige stillinger for å gi blant annet ungdom erfaring slik at de etter hvert fikk fast ansettelse, førte til sterke reaksjoner. Etter å ha blitt skjelt ut kraftig, mente Eidsvåg at det er verre å legge seg ut med fagforeninger og LO enn med bedehusmiljøet i Sauda. Med det utgangspunktet burde ingen være overraska over at LO - hvis leder sitter i sentralstyret i Arbeiderpartiet - mønstrer til kamp mot en hvilken som helst regjering uten Arbeiderpartiet i seg.

Strøksnes nevner Ingebrigt Steen Jensens Facebook-gruppe «Nei til salg av Norge» som en av de dårlig koordinerte, ressurssvake folkeaksjonene regjeringen har fått på nakken. Selv bidro Strøksnes i kommentaren «Vi som solgte landet» med faktafeil og forvirring i den høyst følelsesbaserte debatten. Han skriver der at det foregår en massiv overføring av verdier fra oss som kollektiv, til private interesser. I samme åndedrag nevner han både Flytoget og SAS.

Det må med respekt å melde sies at det er fellesskapet som hovedsakelig har bidratt til til dem, ikke omvendt. At det femten år gamle selskapet Flytoget AS havner på Strøksnes‘ liste over verdier bygget på «mange generasjoners hardt arbeid», må skyldes nettopp at det er norske skattebetalere som har betalt hele utbyggingen og nedskrivning av gjeld for selskapet, som ellers aldri ville gått med overskudd. Det var også fellesskapets verdier, nærmere bestemt 500 millioner kroner, som ble gitt som kreditt til SAS av daværende næringsminister Trond Giske for at selskapet ikke skulle gå konkurs. Strøksnes mener at nedsalg eller salg av disse selskapene er ideologisk. Hva skal man da kalle det å tviholde på at staten skal eie alt fra fiskeoppdrettsanlegg til kommersielle eiendomsselskap og fly?

Facebook-gruppa «Folkebevegelsen mot privatisering av Statskog» har omtrent like mange medlemmer som Arbeiderpartiet, og om de ikke jubler for muligheten til å styrke den norske skognæringen, så er det 120.000 skogeiere i landet som gjør det. Store ressurser er i ferd med å råtne på rot om vi ikke gjør noe. Å la små skogeiere få muligheten til å øke sine arealer kan bidra til en bærekraftig skognæring for framtida.

Jeg skjønner at det gjør vondt for Strøksnes å se en landbruksminister fra Frp skape jubel i skognæringa og fremtidsoptimisme i landbruket. Kanskje det er sjokket over dette som gjør at Aftenbladets faste kommentator er så ivrig etter å svartmale moderate endringer som «sjokkdoktriner».
---------- 
Publisert i Stavanger Aftenblad som innlegg lørdag 14. februar. Hadde det vært tilgjengeliggjort på nett ville jeg selvsagt styrt trafikken til Aftenbladet gjennom deling i sosiale medier...

fredag, februar 13, 2015

Strøksnes sjøslag

Man skal virkelig ha et talent utover det vanlige for å få meg til å skrive om fisk og landsbruk, men spaltist og kommentator Morten Strøksnes klarer det fint. Kronikk i Nordlys i dag - foreløpig ikke på nett.  
-------------
I flere kommentarartikler har fast skribent i Nordlys, Morten Strøksnes, de siste ukene forsøkt å male et bilde av et Norge som styres av en neoliberalistisk regjering som selger ut alt av verdi. Med bred pensel maler han fanden så ettertrykkelig på veggen at selv jeg, som stortingsrepresentant for Høyre, måtte se litt ekstra på statsminister Erna Solberg i spørretimen på Stortinget for å se om hun hadde horn og hale. Litt skuffa måtte jeg konstatere at det var en høyst menneskelig skikkelse som sto der.

Med et følelsesregister kun slått av Ingebrigt Steen Jensen i debatten om nedsalg av statlig eierskap fra 35 % av verdiene på Oslo Børs til 32 %, argumenterer Strøksnes mot ganske så moderate politiske endringer som om de var sjokkdoktriner slik de skakk-kjørte tidligere kommuniststater måtte gjennom etter 50 år med planøkonomi. Faktisk omtaler han et minimalt nedsalg av statlig eierskap, mindre endringer i arbeidsmiljøloven og noe vekstfremmende skatteletter som sjokkdoktriner. Dette til tross for at endringene er så moderate at selv den sosialdemokratiske regjeringen i Danmark har gjennomført mer radikale grep.

I kommentaren «Ernas karneval» henviser han til en håndfull facebook-grupper og spør om noen regjering har skapt flere folkeaksjoner på kortere tid. Vi er ikke ukjent med at følelsene tar over i og utenfor sosiale medier. Tusen mennesker gikk tross alt i fakkeltog da hunden Tønes ble skutt av bonden som eide grunnen der den gikk løs til tross for at det var båndtvang og sauer på beite.

Men skal vi som samfunn basere beslutninger på følelser alene, vinker vi farvel til fremskrittet. Det er forskjell på å være engasjert i en sak, og å føle seg frem til standpunkter. I kommentaren «Vi som solgte landet», mener for eksempel Strøksnes at statlig nedsalg som regel ikke er lønnsomt på lang sikt. Dette er en påstand som mangler dekning. Hadde ikke staten under regjeringen Brundtland delprivatisert Telenor, ville de kanskje hatt 2 millioner kunder i dag og vært et middelmådig teleselskap i Norge. I stedet har de 200 millioner kunder globalt, og er en viktig samfunnsaktør i mange steder i verden som trenger tilgang på informasjonsteknologi og utvikling. Strøksnes harselerte også med hvor lav prisen på salget av Cermaq var i forhold til utbyttet, uten å ha fått med seg at gigantutbyttet i Cermaq i fjor skyldtes salg av en stor del av virksomheten.

I kommentaren «Vi som solgte havet» angriper Strøksnes professorene Frank Asche og Ragnar Tveterås, med bakgrunn i at én av professorene har ledet arbeidet med en NOU om sjømatindustrien. Han skriver at samfunnsmessige hensyn er «radert ut av deres regnestykke». Hvis han faktisk hadde lest utredningen ville han funnet kapittelet «Samfunnskontrakten» allerede på side 32.

Han påstår også at inntjeningen i fiskerinæringen er svært god, noe som slås tilbake i Produktivitetskommisjonens foreløpige rapport. De skriver at både foredlingsindustrien og deler av kystflåten har svak lønnsomhet, og at fiskerinæringen står overfor strukturelle utfordringer som forsterkes og delvis også forårsakes av reguleringer som demper produktivitetsvekst og innovasjon.

Å myke opp de reguleringene av fiskerinæringen som reduserer lønnsomheten og svekker insentivene til nødvendig omstilling er en av «sjokkdoktrinene» i Strøksnes verden. Her er en virkelig sjokkdoktrine: hva med å definere fisk som mat?

For å beskytte landbruket og gi et inntrykk av at vi produserer for lite mat i Norge, brukes en definisjon på selvforsyningsgrad som utelukker nesten all produksjon av fisk. En virkelig sjokkdoktrine kunne vært å løfte fiskerinæringa opp og frem i forhandlinger om internasjonale handelsavtaler. I stedet har foregående regjeringer ofret en livskraftig næring på landbruksproteksjonismens alter.

Men jeg skal være enig med Morten Strøksnes om en ting. Havet har alltid vært en av våre viktigste økonomiske ressurser. Vi skal leve av det, også etter oljen. Men da kan vi ikke tviholde på statlige reguleringer som svekker lønnsomheten og demper produktivitetsvekst og innovasjon. Verden trenger mer mat. Å sørge for at mer av den er norsk fisk er ikke å selge seg ut, men å selge seg inn.

fredag, januar 23, 2015

Krenkelser i religionens navn

Hvorfor er krenkelser og diskriminering i religionsfrihetens navn viktigere enn ytringsfrihet? Hvorfor er religionsfrihet viktigere enn rettighetene til de millioner av mennesker som blir utsatt for religiøs trakassering og undertrykkelse?

Kunstanmelder Kjetil Røed i Aftenpoften mener forsvaret av ytringsfrihet i forbindelse med Muhammed-karikaturene og Charlie Hebdo er basert på fremmedfiendtlighet. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at det finnes nok av rasisttryner som ser sitt snitt til å bytte ut profilbildet på Facebook i "solidaritet" med ofrene for terrorisme. Men det store flertall av de som ni år etter karikaturstriden som satte Gaza i brann endelig har dyrket seg en ryggrad, forsvarer ytringsfrihet.

Ytringsfrihet. Ikke fremmedfiendtlighet. Han skriver at det er nok av siviliserte og liberale muslimer som syns tegningene er ubehagelige og krenkende, men fordømmer terrorangrepet på det sterkeste, og spør retorisk om vi ikke skal høre på dem.

Jo. Og det gjør vi. Det mangler ikke på spalteplass og medieoppmerksomhet der de krenkede får komme til orde og ytre seg. Deres begrunnelser for at de føler seg krenket blir lyttet til, men ytringsfrihet skal ikke nødvendigvis begrenses av andres følelsesregister.

Men så skriver kunstkritikeren videre: Mobbing er ikke greit på arbeidsplassen og i skolegården, og bør ikke være det i en større offentlighet heller.

Helt enig. Men hvorfor skal religiøse organisasjoner og menigheter da få drive aktiv diskriminering av kvinner, homofile og annerledestenkende under dekke av "religionsfrihet". Hvorfor er friheten til å ydmyke, krenke og diskriminere i religionens navn viktigere enn min rett til å ytre meg krenkende om religion?

Når ortodokse jødiske menn nekter å sitte ved siden av kvinner på fly, trenger vi nesten ikke karikaturer. De er selvsagt i sin fulle rett til å fremstå som idioter, men det de gjør er grunnleggende krenkende mot mitt kjønn. Det er også seperasjonen av kvinner og menn i moskeen. Det er ikke fryktelig mange kvinner blant katolske biskoper, imamer, buddhistiske munker.  Som homofil kan du ikke bli korpssekretær i Frelsesarmeen.

Jeg burde sikkert følt meg krenket på bakrommet til Debatten i NRK da jeg så at lederen i IslamNet Norge, Fahad Qureshi, ikke ville bli sminket av en kvinnelig stylist, ikke ville bli mygget opp av en kvinnelig lydtekniker og ikke ville ta Norges forsvarsminister eller lederen av utenrikskomiteen i hånden fordi de er kvinner. Men jeg var ikke krenket. Jeg var provosert. Uten at jeg truet han eller gikk ut og brente ned en moske av den grunn (tenk, det går an).

Kjetil Røed må gjerne mistenkeliggjøre alle som forsvarer ytringsfrihet som en grunnleggende demokratisk verdi, og kalle latterliggjøring og satire for mobbing. Jeg skal forsvare Qureshis rett til å vise mangel på respekt. Men jeg er ikke bedre enn at jeg ville syntes det var morsomt om NRK ga blanke i å pudre han og lot være å mygge han opp neste gang han skal i studio. (her er klipp fra Debatten)

Religion er makt. Religion er kontroll. Derfor skal religion og utøvelsen av den alltid være gjenstand for kritikk. Det er ikke opp til maktutøveren eller dennes følgere å definere hvor grensen skal gå for legitim kritikk.

Kjetil Røed sammenligner Muhammed-karikaturene og karikaturene av jøder i det nazistiske satiremagasinet Der Stürmer. Men forskjellen er at Muhammed-karikaturene karikerer Muhammed. Jødekarikaturene karikerte jødene. Muhammed som religiøs leder og maktutøver er et legitimt mål. En hel folkegruppe er det ikke.

Religiøse krenker meg og mine venner hver eneste dag, og ønsker å underkjenne våre rettigheter. Jeg skulle ønske religionsfrihet betydde nettopp det - frihet fra religion. Så lenge noen ønsker å kontrollere mitt liv og underlegge meg sine religiøse, irrasjonelle, dogmer - så forbeholder jeg meg retten til å karikere det på alle måter som tenkes kan.

For bak nesten alle verdens religioner skjuler undertrykking, rasisme, segregering og diskriminering seg. Og i dag - fredag kl. 11 - fortsetter antakeligvis piskingen av Raif Badawi i Saudi-Arabia. Hans krenkelse var å ytre et ønske om en sekulær stat...


fredag, januar 16, 2015

Appell for Raif Badawi

Appell holdt utenfor Saudi-Arabias ambassade, sammen med Amnesty International og Humanetisk Forbund i forbindelse med at bloggeren Raif Badawi er dømt til ti års fengsel og 1000 piskeslag fordelt over 20 uker – det vil si femti hver fredag.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Jeg tenkte jeg skulle begynne med å sitere Bibelen.

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Johannes 1:1.

Jeg tror ikke på Gud. Jeg tror på Ordet.

Uten ord har vi ingen identitet, for uten ord har vi ingen historie. Uten ord har vi ingen fremtid, for uten ord kan vi ikke planlegge sammen fremover. Uten ord har vi ingen sivilisasjon, for uten ord kan vi ikke bli enige om rettigheter og hvordan beskytte dem. Uten ord kan vi ikke dele tanker, ideer, foreslå forbedringer og alternativer. Vi stagnerer, råtner og dør som samfunn.

Raif Badawis synd er at han tror på det sekulære samfunn. Han mener sekularisme er den praktiske løsningen til å løfte land, inkludert Saudi-Arabia, ut av den tredje verden og inn i den første. Han skriver at religion overhodet ikke kan knyttes til menneskehetens fremskritt. Ikke nødvendigvis på grunn av religionen i seg selv, men fordi det er så enkelt at trafikkregler, arbeidsmiljølov eller styringsprinsipper for offentlig sektor ikke kan bli avledet fra religion.

Noen ganger er det faktisk så enkelt. Når jeg leser det han skriver, så må jeg innrømme at jeg lurer litt på hvor han hadde stått politisk i Norge. Rett før han ble arrestert i 2012, skrev han om liberalismens natur. Han skriver at for han, betyr liberalisme ganske enkelt lev og la leve. Og jeg enig med han, det er et glimrende slagord for en stat som bør begrense seg til sine kjerneoppgaver, ikke til å regulere andre menneskers liv. Lev og la leve.
 
Les mer av hva Raif har skrevet her.

I ett av sine siste blogginnlegg siterte han Albert Camus – Den eneste måten å forholde seg til en ufri verden er å selv bli så fri at din blotte eksistens er et opprør i seg selv.

Det er det opprøret som i dag piskes med nye femti slag. Piskingen av Raif Badawi er en terrorhandling. Terrorisme søker å skape en tilstand av frykt og derigjennom å påvirke atferden også til andre enn de direkte ofrene for terrorhandlingen. For pisken når lenger enn hans rygg. Den når forbi hans ideer om frihet og slår ned på alle som har turt å tenke dem selv. Hvert piskeslag når hundretusener av mennesker som dermed ikke tør å selv bli fri.

Derfor er det ikke hykleri, men et hån, når Saudi-Arabia fordømte terroraksjonen i Paris og kalte den et feigt angrep som var inkompatibelt med Islam. Til alt overmål deltok Saudi-Arabias ambassadør i Frankrike i markeringen mot ekstremisme sammen med statsledere i Paris' gater.

Det er likevel en forskjell på de to terrorhandlingene. Der terrorisme utføres av ikke-statlige aktører, rammer den plutselig og uventa. Uforutsigbarheten er en del av terrorens vesen. Statlig terror, derimot, kjennetegnes av dens forutsigbarhet. Jeg er blogger. Men jeg er ikke Raif. Mennesker som Raif Badawi langt større helter enn vi som ytrer oss i liberale demokratier der staten søker å beskytte vår rett til liv, frihet og eiendom. Mens det er relativt usannsynlig at noen av oss noen gang vil bli utsatt for terrorisme, vet Saudi-Arabiske menneskerettighetsaktivister at det er relativt sannsynlig at de kan bli utsatt for statens voldsregime. Det krever et helt eget mot. Det er derfor jeg står opp for Raif Badawi i dag.

I Saudi-Arabia trenger de åpenbart ikke karikaturtegnere. Et land der «Kommisjonen for fremme av dyd og forebygging av umoral» kun tillater kvinner å sykle dersom hun har mannlig følge og det ikke skjer i transportøyemed, trenger ærlig talt ikke karikaturer. Men de trenger ord. Ord som beskriver deres handlinger og ord som fordømmer dem.

I fjor markerte vi at det var 25 år siden Berlin-murens fall. Det sier alt om et regimes ideologi at de må mure sin egen befolkning inne og true med å skyte dem dersom de forsøker å forlate det. I 2013 ble Raif Badawi frikjent for frafallenhet fra Islam, en påstand som ville ført til dødsstraff om han ble dømt. Det sier i grunn også alt om en religion dersom et eventuelt frafall straffes med døden. Hvis en Gud var allmektig og god, ville jo det å forlate han og leve uten hans nåde, være straff nok.

Et land som pisker sine borgere, er ikke en legitim stat. Ledere som ikke tåler kritikk eller motstand, leder ikke legitime regimer. Religioner som har til hensikt å styre menneskers liv skal ikke unndras kritikk ved henvisning til «respekt for troen». Kritikken skal kunne løftes frem av alle. Enten det er i blogger, kommentarfelt, kronikker eller appeller. Når det svares med vold, enten i form av piskeslag eller drap, understreker det kritikkens legitimitet. Terroristene gir karikaturtegnerne rett. Saudi-Arabia gir Raif Badawi rett. Et samfunn må holdes sammen av andre verdier enn vold.

Den siste uken har jeg med glede sett mange slutte opp om retten til å ytre seg. Det har ikke vært nødvendig for norske bloggere å ta ytringsansvar slik vi så det da den rødgrønne regjeringen sviktet i 2006. Dersom vi ikke i liberale demokratier står opp for grunnleggende demokratiske rettigheter, bidrar vi til å legitimere straff av de som ønsker de samme rettighetene andre steder i verden. Da når piskesnerten helt frem til vårt eget demokrati.

I Politisk Kvarter i dag morges sa Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre at man kan ikke bare være litt for menneskerettigheter, man må være det fullt og helt. Han kritiserte FrP for at de tidligere ikke anerkjente at Mulla Krekar ikke kunne sendes ut av landet. Men da de kom over på ytringsfrihet, gjentok Støre det han tidligere har sagt – blasfemi er ikke det viktigste man kan bruke ytringsfriheten på. Men vi kan ikke bare være litt for ytringsfrihet.

Regjeringen har aktivt fordømt de uhyrlige handlingene i Paris. Regjeringen bør aktivt fordømme Rafi Badawis dom og be om hans umiddelbare løslatelse. Jeg ble oppfordret om å kreve at regjeringen skulle gi Badawi asyl i Norge, men siden familien hans allerede har fått asyl i Canada vil jeg tro at han heller vil dit, så jeg skal ikke være så populistisk. Men jeg ønsker gjerne Raif Badawi til Norge når som helst. 
 
Saudi-Arabia fordømte handlingene i Paris, og deres ambassadør der gikk i markeringen for ytringsfrihet og mot ekstremisme. En enkel måte å vise at dette ikke bare er en fasade ville være å nettopp løslate Badawi. For selv om ordet kom først, må ord bli til handling. Lev, og la leve.
 
------------
Amnesty International skal stå utenfor Saudi Arabias ambassade i Drammensveien 102H kl 8:45 hver fredag så lenge Badawi piskes. Så fremt jeg er i Oslo så har jeg lovet å stå med dem. Bli gjerne med du også.

torsdag, desember 18, 2014

Formuesskatten - eksempel 7

I debatten om formuesskatten er mangel på de gode eksemplene et problem for Høyre, mener Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen. Hun legger også til at det ikke er en statlig oppgave å sørge for at bedrifter går med overskudd.

Derfor oppdaterer jeg nå bloggen jevnlig med eksempler på hvordan formuesskatten er skadelig for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Dersom fordeling er det eneste målet, er formuesskatten absolutt et godt virkemiddel. Men jeg tilhører et parti som mener vi må skape før vi kan fordele, og samtidig sørge for at vi kan skape igjen. Ikke minst at norske gründere ikke må selge ut eierandeler av den bedriften og de arbeidsplassene de faktisk har skapt. Som Bjørn Kjos, Norwegian-gründeren, som forteller at han har solgt leilighet, hytte og tatt opp lån for å dekke formuesskatten.

Tirsdag denne uken solgte Norwegian-gründeren aksjer for vel 180 millioner kroner i livsverket.
 - Jeg hadde ikke solgt en aksje hadde det ikke vært for formuesskatten, sier Kjos til Nettavisen.

Nedsalget førte til et verdifall på ti prosent for Norwegian-aksjene. Utenlandske investorer forstår ikke hva formuesskatt er, en særnorsk skatt som straffer norsk eierskap, og når en gründer selger seg kraftig ned i eget selskap er det gjerne et dårlig tegn. Men ifølge superøkonomene til VG og Ap, SV, Sp og Rødt - så er ikke formuesskatten et problem for noen. Det tapper ikke bedrifter for verdier, det svekker ikke norsk eierskap at norske eiere må selge seg ut av egne bedrifter, det fører ikke til kapitalflukt fra Norge. Det er som å diskutere med disse jentene her...

See nothing, hear nothing, say nothing....

Med en årslønn på cirka 1,5 millioner kroner har ikke Bjørn Kjos nok inntekter til å dekke skatten, så derfor selger han deler av livsverket for å få nok penger til å dekke skatten de neste årene.

- Selskapet jeg eier Norwegian-aksjene gjennom kontrollerer rundt 27 prosent av et selskap som har en verdi på rundt 10 milliarder kroner. Med en formuesskatt på 0,9 prosent, blir det rundt 25 millioner kroner i formuesskatt. Min andel av dette er på i underkant av 20 millioner kroner, sier Kjos.

Det er ikke mulig å fordele seg til rikdom eller velferd. Noen må skape de verdiene som skal fordeles først. Kveler vi norsk verdiskaping, så kveler vi velferdsstaten Norge. Det er som Margaret Thatcher sa om sosialister - "They always run out of other people's money". Og hvordan skal de finansiere velferd da?

------------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen,hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tar ut utbytte må hun ta ut mer enn hun trenger for å betale formuesskatt, fordi du må også skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det og stenger nå driften av stedet.

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

mandag, desember 08, 2014

Formuesskatten - eksempel 6

I debatten om formuesskatten er mangel på de gode eksemplene et problem for Høyre, mener Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen. Hun legger også til at det ikke er en statlig oppgave å sørge for at bedrifter går med overskudd.

Derfor oppdaterer jeg nå bloggen jevnlig med eksempler på hvordan formuesskatten er skadelig for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Dersom fordeling er det eneste målet, er formuesskatten absolutt et godt virkemiddel. Men jeg tilhører et parti som mener vi må skape før vi kan fordele, og samtidig sørge for at vi kan skape igjen. Dette eksempelet handler om kapital og kompetanse.

Utvalget som ble nedsatt for å reformere skattesystemet på en måte som bidrar til økte investeringer i Norge, det såkalte Scheel-utvalget, la frem sin rapport i forrige uke. Seriegründeren Espen Fjogstad skriver i Dagens Næringsliv at når Scheel-utvalget konkluderer med lavere selskapsskatt bør prioriteres foran lavere formuesskatt, så mener de det motsatte av hva norsk næringsliv og investorer sier.
– Det er en særnorsk skatt som diskriminerer norske eiere. Med Scheels forslag vil det bli verre, sier Fjogstad til DN.

Han viser til at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten, penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han legger videre til at Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Mange norske gründere har allerede flyttet ut av landet, som gründerne av Opera, Keiko og Meltwater. Utflytting av gründere forringer det norske kapitalmiljøet, fordi vi mister både penger og ikke minst kompetanse. Som Fjogstad skriver - gründere og investorer har som regel en «home bias» («hjemme­favorisering») - i den forstand at de gründer og investerer gjerne der de selv er. Det vil si at når de flytter fra Norge, slutter de gradvis å investere i gamlelandet og satser heller der de har flyttet og følger markedene tettere.

På samme måte som at formuesskatten gradvis tapper norskeide familiebedrifter for verdier, tapper den altså Norge sakte, men sikkert, for risikovillige investorer med gründererfaring - altså både kapital og kompetanse. Det er legitimt å mene at fordeling er viktigere, men det blir på sikt lite å fordele når både kapital og kompetanse forsvinner.
---------------

Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen,hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tar ut utbytte må hun ta ut mer enn hun trenger for å betale formuesskatt, fordi du må også skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det og stenger nå driften av stedet.

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

torsdag, november 20, 2014

Formuesskatten - eksempel 5

I debatten om formuesskatten er mangel på de gode eksemplene et problem for Høyre, mener Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen. Hun legger også til at det ikke er en statlig oppgave å sørge for at bedrifter går med overskudd.

Så derfor oppdaterer jeg nå bloggen omtrent med daglige eksempler på utslagene av formuesskatten.
Samtidig kan vi jo begynne å ta en titt på disse 18 av 20 superøkonomene som blir brukt som argument i debatten. En av disse er professor Ragnar Torvik ved Institutt for samfunnsøkonomi ved NTNU.
- Jeg kan ikke se tunge faglige argumenter for en sterk reduksjon i formueskatten, sier han til VG.

Siden jeg verken er økonom, som Marianne Marthinsen, eller superøkonom, som Ragnar Torvik, så presenterer jeg kun ikke-faglige argumenter. Dagens eksempel er en klassiker, men som jeg sa til en venn av meg her om dagen - kan man bruke øl som eksempel, så skal man bruke øl som eksempel.

Og da er vi selvsagt over på den familieeide Aass Bryggerier i Drammen. Ifølge teknisk leder i selskapet, Christian Aass, tas det utelukkende ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Christian Aass forteller til DN at skatten legger en demper på investeringslysten.
- Vi ønsker å holde mest mulig i firmaet til nye investeringer, og en fjerning av formuesskatten vil derfor å mye å si for oss. Det ville bety at vi kan investere mer i norske arbeidsplasser. Dette er investeringer i en i utgangspunktet marginpresset bransje.

Ingen tunge faglige argumenter for å redusere formuesskatten der altså. Og det er klart - det er bedre at staten tar inn pengene i skatt og fordeler dem ut til andre enn de bedriftene som allerede viser at de klarer å skape verdier og arbeidsplasser. Da kan politikerne vise seg handlekraftige gjennom bruk av andre penger og skape "vekst i hele landet". I motsetning til eksemplene under?

Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen,hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tar ut utbytte må hun ta ut mer enn hun trenger for å betale formuesskatt, fordi du må også skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det og stenger nå driften av stedet.

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet  ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Send meg gjerne flere eksempler - ikke hypotetiske, men bedriftsnavn og gjerne lenke til tidligere saker i media - på vampus (a) gmail. com. Noen som har eksempler på bedriftseiere som må betale formuesskatt, samtidig som de permitterer ansatte?

onsdag, november 19, 2014

Perspektivløst fra Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiet har tydeligvis glemt sin egen Perspektivmelding, som slo fast at den norske velferdstaten ikke er bærekraftig for fremtida med dagens velferdsordninger og arbeidsinnsats. Der Solberg-regjeringen har levert et budsjett som ruster Norge for fremtiden, leverer Arbeiderpartiet først og fremst et budsjett som reverserer endringene og utover det er relativt intetsigende. 

Alle er enige i at vi trenger å omstille Norge fra en oljebasert økonomi, til å skape bærekraftige, framtidsretta arbeidsplasser. Bare de to siste årene har 7000 stillinger forsvunnet i oljebransjen. Det siste vi trenger da er en særnorsk formuesskatt som betales av bedriftseiere, gründere og entreprenører som skaper det vi skal leve av etter oljen. Arbeiderpartiet er uenig, og ikke bare reverserer, men øker formuesskatten.

For å bøte på en skjerpet formuesskatt på 5,1 milliarder som skader norske bedrifter, og særlig gründere, har de lagt inn en plasterlapp på 250 millioner til et såkalt akseleratorprogram til gründere. Først krever de inn formuesskatt fra de som beviselig har vist seg som kompetente investorer og bedriftseiere, slik at deres evne til å gjøre investere svekkes, for å sette opp statlige fond for å investere i bedrifter og skape norske arbeidsplasser. Alt for å se ut som at politikerne er en del av løsningen, og ikke en del av problemet. OECD, som Arbeiderpartiet bruker som sannhetsvitne når det gjelder argumenter mot å fjerne arveavgiften, vil at Norge skal redusere formuesskatten og mener generelt at skattenivået er for høyt og bør reduseres gradvis, men raskere enn Solberg-regjeringen legger opp til. OECD sier Norge bør «vurdere ytterligere redusert formuesskatt for å gi større insitament til gründere».

Arveavgiften derimot, vil Arbeiderpartiet ikke gjeninnføre. Og det til tross for at de viser til anbefalinger fra økonomen Piketty, 18 av 20 norske "superøkonomer" og OECD for å beholde den. Fra å omtale fjerning av arveavgiften som å "hovedsaklig gi store skattekutt til de rikeste, samtidig som det reduserer pengene vi har å bruke på velferd som skole, helse og eldreomsorg" (fra nettsidene deres oppdatert 13. oktober i 2013 - frem til de endrer den), mener de nå at "Avgiften traff i liten grad de med de største formuene og ga en beskjeden inntekt til fellesskapet" (side 65 i alternativt statsbudsjett).

Men om Piketty, OECD og 18 av landets 20 fremste økonomer ikke er nok til å overtale Arbeiderpartiet til å gjeninnføre en avgift de i flere år har kjempet hardt for å beholde, hvorfor skulle bare Piketty og 18 av landets 20 fremste økonomer være et argument for å beholde og øke formuesskatten slik Arbeiderpartiet vil?

Jeg har ikke en gang begynt på økningen deres av skatt på vanlige folks lønninger og hvordan økningene i toppskatten kommer til å ramme. Arbeiderpartiet ser ut til å ha glemt sin egen Perspektivmelding, som slo fast at den norske velferdstaten ikke er bærekraftig for fremtida med dagens velferdsordninger og arbeidsinnsats. Å gjøre det mindre lønnsomt å jobbe svekker arbeidslinja i en tid da vi faktisk alle burde slutte opp om arbeidslinja. Ikke minst et parti som heter Arbeiderpartiet.

De faller trist nok for et retorisk grep fra SV, og skriver at regjeringen ser ut til å tro at skattelette - mer penger - motiverer de rike til mer innsats, mens reduksjon i trygd - mindre penger - motiverer de fattige. Den populistiske feilslutningen ligger åpenbart på den siste delen. Arbeiderpartiet har hatt tre utvalg - Fordelingsutvalget, Uførepensjonsutvalget og Brochmann-utvalget - som alle tre har problematisert såkalte "stønadsfeller". Det har vist seg at enkelte faktisk taper penger på å arbeide litt i stedet for å gå på full uføretrygd. Det er Arbeiderpartiet og SV som i så fall tror at folk motiveres av å få mindre penger av å jobbe, enn å forbli 100% trygded. At SV bruker retorikken burde ikke overraske, men igjen - et Arbeiderparti burde vite bedre.

(Om det finnes noen (oppvakte) journalister der ute, burde noen kanskje stille spørsmål til NAV om hvorfor IT-systemene deres allerede er rigget for endringer i barnetillegget og når den endringen ble satt i gang. Men igjen... en oppvakt journalist)

Utover reversering av de nødvendige endringene regjeringen har gjort for å sikre velferdsstatens bærekraft og norske arbeidsplasser for fremtiden, ser jeg lite visjoner i Arbeiderpartiets alternative budsjett. De har selvsagt litt mer penger å bruke til alt, men det skulle jo bare mangle når de også skal ta mer fra absolutt alt og alle. Og selv om de bruker noe mindre oljepenger, er det de bruker oljepengene på kostnader som øker de underliggende utgiftene til staten og gjør oss mindre robuste for fremtida. For det var det Norge trengte nå.

Da setter jeg over til tidligere finansminister Sigbjørn Johnsens presentasjon av Perspektivmeldingen, som slo fast at den norske velferdstaten ikke er bærekraftig for fremtida med dagens velferdsordninger og arbeidsinnsats. Flere eldre per yrkesaktive, eldrebølge og nedadgående petroleumsinntekter. You do the math!


tirsdag, november 18, 2014

Formuesskatten - eksempel 4

I debatten om formuesskatten er mangel på de gode eksemplene et problem for Høyre, mener Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen. Hun legger også til at det ikke er en statlig oppgave å sørge for at bedrifter går med overskudd.

Dagens eksempel er Brunvoll (webside med en irriterende automatisk video), en over 100 år gammel familieeid bedrift med hovedkontor og produksjon i Molde, som produserer thrustere til skipsindustrien. Jeg skal ikke holde mot dem at de er en av hovedsponsorene til Molde fotballklubb, men de er også en viktig aktør lokalt også for Moldejazz, Bjørnson-festivalen og Teateret Vårt. Målet er å gi tilbake til lokalmiljøet utover de arbeidsplassene og skatteinntektene de har skapt. Men lokalt engasjement, arbeidsplasser, skatt fra alle som jobber der og bedriftsskatt er ikke nok.

Som så mange norske selskaper opererer Brunvoll i internasjonal konkurranse, og største konkurrent er utenlandskeide Rolls Royce Thrusters. Utenlandskeide bedrifter betaler som kjent ikke formueskatt. Under finanskrisen mistet Brunvoll ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere som da ble liggende på lager. Og hva skjer når verdier ligger på lager, mine damer og herrer?

Da må du betale formuesskatt av de verdiene som du ikke fikk solgt. Høres ut som en politikk for å sikre norske arbeidsplasser?

Det er det ikke heller. Men Brunvoll er kanskje nok et dårlig eksempel? De klarte seg jo på tross av formuesskatt under en kortvarig finanskrise for deres del. At deres konkurrenter slipper formuesskatt i både gode og dårlige tider svekker ikke, i følge Arbeiderpartiet og 17 av 20 "superøkonomer", norske arbeidsplasser og konkurranseevnen på sikt. Det gjør vel da heller ikke følgende eksempler:

Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen,hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tar ut utbytte må hun ta ut mer enn hun trenger for å betale formuesskatt, fordi du må også skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det og stenger nå driften av stedet.

Send meg gjerne flere eksempler - ikke hypotetiske, men bedriftsnavn og gjerne lenke til tidligere saker i media - på vampus (a) gmail. com.

mandag, november 17, 2014

Formuesskatten - eksempel 3

I debatten om formuesskatten er mangel på de gode eksemplene et problem for Høyre, mener Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen. Hun legger også til at det ikke er en statlig oppgave å sørge for at bedrifter går med overskudd.

Derfor har jeg lovet daglige eksempler på bloggen fremover. Søndagen glapp, men vi er tross alt i forhandlinger med KrF, så da tenkte jeg at denne kunne være hellig. Eksempel 1 handlet om Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen og hennes formue som er investert i 170 arbeidsplasser i Sinkaberg-Hansen AS, og som viser at når eieren tar ut utbytte for å blant annet betale formuesskatt så må de ta ut mer enn skatten, da de først må betale 28% utbytteskatt til staten før de kan betale formuesskatten. Eksempel 2 var skraphandler Vegard Stensli i Brumunddal som viser til at hans utenlandskeide konkurrenter ikke betaler formuesskatt, og at utenlandske eiere dermed får et konkurransefortrinn i Norge. Hele 17 av 20 "superøkonomer" sier at det ikke er et problem, men det tror jeg rett og slett du må være superøkonom for å forstå.

Det sies jo at ingen har gått konkurs på grunn av formuesskatten. Det er mulig det er riktig. Det er sjelden en faktor alene som fører til konkurs, og jeg er for at bedrifter med dårlige forretningsmodeller eller lite konkurransedyktige produkter og tjenester faktisk skal gå konkurs. Slike markedskorrigeringer gjør markedet mer robust på sikt. Men mange levedyktige bedrifter kan slite i perioder, og ofte tar det tid før inntjeningen kommer. Jeg har sett både frisører, utesteder og teknologi-startups forsvinne etter det første oppstartsåret fordi egenkapitalen er brukt opp før de har kommet ordentlig i gang. Kostnader for nyoppussede lokaler skal tjenes inn, mens løpende utgifter til ansatte og produkter ruller uansett hvor mange kunder man har. Det blåser selvsagt de som synes statens inntjening er viktigere enn private bedrifter.

Så. Dagens eksempel er et gjestgiveri som har gått med røde tall i flere år, kystidyllen Skjerjehamn i Sogn og Fjordane. Det er en mangemillionær som eier stedet, og sånne har vi som kjent ikke noe til overs for. Men han er også en av de som tåler å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, så mister han jo lysten til å fortsette med det.

– Eg har jo primært eit stort engasjement for å prøve å få Skjerjehamn til å gå rundt. Det ville vere veldig trist om vi ikkje får den verksemda til å gå vidare, sa Ola Braanaas til NRK etter at det ble kjent at han stenger driften av Skjerjehamn. 

Han understreker at han ikke har noe mot å betale skatt, og synes det er helt rimelig med inntektsskatt, selskapsskatt og utbytteskatt. Men å betale formuesskatt på en virksomhet han går underskudd med, synes han er urimelig.

Det er ikke vanskelig å være enig med han i det. Eller. Det er jo nettopp det det er. Når fordeling er viktigst, er den typen urimelige utslag underordnet det overordnede politiske målet. Ja, og superøkonomenes anbefalinger da. Må ikke glemme dem.

Send meg gjerne flere eksempler - ikke hypotetiske, men bedriftsnavn og gjerne lenke til tidligere saker - på vampus (a) gmail. com.

lørdag, november 15, 2014

Formuesskatten - eksempel 2

I debatten om formuesskatten er mangel på de gode eksemplene et problem for Høyre, mener Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen. Hun legger også til at det ikke er en statlig oppgave å sørge for at bedrifter går med overskudd.

Jeg er - ikke overraskende - uenig. Vi har mange eksempler på hvordan formuesskatten skader bedrifters konkurranseevne og gründeres muligheter i Norge. I går hadde jeg et dårlig eksempel - Arbeiderpartiets egen Lisbeth Berg-Hansen. "Dårlig", fordi så lenge bedriften hun er deleier i går godt, så er jo ikke en særnorsk ekstraskatt et større problem enn at de klarer seg og vel så det. Men vi tapper fortsatt norske investorer og bedriftseiere for midler de kunne brukt til noe annet enn det politikere finner for godt.

Neste eksempel er skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som mener at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

– Det betyr at vi har betydelig dårligere rammevilkår enn konkurrentene våre, sier Vegard Stensli til TV2.

Han regnet ut at av overskuddet i 2010 gikk 2,5 måneds inntekt til å betale formuesskatt for maskinene. Verdiene eierne betaler for ligger i maskinene som klipper opp og knuser metaller i familiebedriften Stensli gjenvinning.
 – Omtrent til påske måtte vi jobbe, før vi begynte å tjene penger for å utvikle bedriften videre, da.

Det er ikke en statlig oppgave å sørge for at bedrifter går med overskudd, men vi trenger heller ikke ha rammevilkår som gjør det vanskeligere for dem

Men dette er kanskje også et dårlig eksempel. Bedriften går etter alt og dømme fortsatt godt, så at utenlandskeeide selskaper får bedre vilkår i Norge er sikkert ikke et problem for norsk økonomi. I det hele tatt.


Har du eksempler jeg kan bruke? Send til vampus (a) gmail.com.

Formuesskatt: En ekstraskatt på toppen av det du har skattet fra før dersom du har verdier av kontanter, bankinnskudd, aksjer, løsøre og fast eiendom på over 1 million kroner. Har du verdier over 1 million, skatter du 1% av denne i formuesskatt. Grunnen til at mange pensjonister får formuesskatt er at de gjerne har nedbetalt leilighet/hus, og dette inngår i beregningen av ekstraskatten.

Regjeringen foreslo å øke bunnfradraget til 1,2 millioner slik at færre pensjonister skulle straffes for å ha nedbetalt gjeld, og redusere satsen fra 1% til 0,75% slik at alle uansett skulle betale litt mindre. Dette er 4,1 milliarder på et statsbudsjett på rundt 1 300 milliarder kroner, og er grunnen til at budsjettet blir kalt et budsjett for rikinger. Til forskjell setter regjeringen av 4,25 milliarder mer enn kravet i klimaforliket (altså årlig tilsammen 9,25 milliarder) inn i Klimafondet, uten at noen beskylder dette for å være et klimabudsjett av den grunn...

fredag, november 14, 2014

Formuesskatten - eksempel 1

I debatten om formuesskatten er mangel på de gode eksemplene et problem for Høyre, mener Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen.

Det er klart. Om man kun utformer politikk uten et annet prinsipielt grunnlag enn at alle skal med, så er ikke robuste innretninger som holder seg både før, under og etter en krise så interessante. At mange bedriftseiere klarer å betale en særnorsk skatt på norske arbeidsplasser sier mer om at det fortsatt går ganske godt i økonomien, enn om at innretningen er fornuftig.

En annen ting er at det politisk sett alltid er bedre å bevilge skattebetalernes penger til  noe, slik at det ser ut som at man faktisk gjør noe, i stedet for at problemene løses av seg selv ved at pengene blir brukt smart av de som faktisk har tjent dem. Når det gjelder formuesskatten tar vi penger fra de som åpenbart har gjort noen riktige investeringer, slik at de får mindre å investere med, og legger over i statlige tiltak og fond slik at det ser ut som at politikerne gjør noe. Så har vi store debatter om behovet for omstilling fra en oljeavhengig økonomi til bærekraftige arbeidsplasser for fremtida, og snakker om at vi trenger mer såkorn og risikokapital for å fremme dette. Såkorn og risikokapital som alle er enige om at mangler i Norge, men som vi altså tar inn som formuesskatt fra de som har både kapital og kompetanse, for å bruke til fordeling.

Og sånn går no dagan.

Men så var det disse eksemplene da. Siden jeg trenger å oppdatere bloggen litt jevnligere så kan jeg jo ta noen eksempler på hvordan formuesskatten slår inn. Jeg skal begynne med et dårlig ett, min kollega i finanskomiteen, "rikingen" Lisbeth Berg-Hansen fra Arbeiderpartiet. Hun sto på listen over de som tjener mest på Stortinget i VG da skattelistene kom i høst. I Norge er dette selvsagt suspekt og noe man bør unnskylde. Derfor måtte hun forklare VG at hennes oppførte formue på 36,3 millioner kroner ikke er penger hun bruker til å bade i champagne - men at disse er investert i familiebedriften:
- Formuen min består ikke av penger. Jeg er medeier i en bedrift, Sinkaberg-Hansen AS, som driver med oppdrett og foredling av laks. Min formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker.

I 2012 utgjorde hennes formuesskatt ca. 330 000 kroner for bedriften. Berg-Hansen fortalte da til DN at hennes stortingslønn ikke utgjorde nok til å betale skatten.

Frem til der er hun jo et sånt eksempel Høyre typisk ville brukt. Men ifølge et innlegg fra professor Terje Rein Hansen i DN viser det seg at Lisbeth Berg-Hansen har tatt ut millioner i aksjeutbytte fra selskapet JMJ Invest as, som eier elleve prosent i Sinkaberg Hansen as. Bare en liten del av dette har gått til å betale formue­s­skatt. Dermed blir hun nok, ifølge Marianne Marthinsen, et dårlig eksempel.

Men det er fortsatt et interessant eksempel. Aksjeutbyttet Berg-Hansen mottok fra JMJ Invest i 2012 utgjorde kr 1,8 millioner. Hennes formuesskatt i 2012 utgjorde ca. kr 330.000. Siden aksjeutbytte utover en symbolsk skattefri del, beskattes med 28%, var det derfor nødvendig med et aksjeutbytte på kr 458.000 (458.000 x 0,72 = 330.000) for å betale formuesskatten.

Hun må altså ta ut utbytte, som hun betaler 28% skatt av, for å betale formuesskatten. I likhet med mange bedriftseiere så har nok Lisbeth Berg-Hansen til salt i maten og vel så det. Heldigvis for henne går selskapet godt og hun kan ta ut utbytte - som hun kan bruke til formuesskatt. Hva om selskapet ikke gikk så godt? Hva om hun ikke kunne ta ut utbytte for å betale formuesskatten hun ble skyldig for båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer og flere kilometer med tau?

Marianne Marthinsen sa på Politisk Kvarter i dag tidlig at det ikke er en statlig oppgave å sørge for at bedrifter går godt. Men det kan jo heller ikke være en statlig oppgave å bidra til at de går dårligere enn de trenger. Altså er det ønskelig med rammer som er robuste og bærekraftige - uavhengig av den økonomiske situasjonen generelt.

Har du eksempler jeg kan bruke? Send til vampus (a) gmail.com.

Formuesskatt: En ekstraskatt på toppen av det du har skattet fra før dersom du har verdier av kontanter, bankinnskudd, aksjer, løsøre og fast eiendom på over 1 million kroner. Har du verdier over 1 million, skatter du 1% av denne i formuesskatt. Grunnen til at mange pensjonister får formuesskatt er at de gjerne har nedbetalt leilighet/hus, og dette inngår i beregningen av ekstraskatten.

Regjeringen foreslo å øke bunnfradraget til 1,2 millioner slik at færre pensjonister skulle straffes for å ha nedbetalt gjeld, og redusere satsen fra 1% til 0,75% slik at alle uansett skulle betale litt mindre. Dette er 4,1 milliarder på et statsbudsjett på rundt 1 300 milliarder kroner, og er grunnen til at budsjettet blir kalt usosialt og et budsjett for rikinger. Til forskjell setter regjeringen av 4,25 milliarder mer enn kravet i klimaforliket (altså årlig tilsammen 9,25 milliarder) inn i Klimafondet, uten at noen beskylder dette for å være et klimabudsjett av den grunn...

onsdag, november 12, 2014

Voldtas offentlig hver dag

"Voldtas offentlig hver dag" var overskriften på en e-post ment å påvirke meg som stortingsrepresentant.

Min første tanke var intervjuet jeg gjorde med Muhktar Mai for ABC Nyheter, kvinnen som ble dømt til gjengvoldtekt for å gjenopprette familiens ære. Foran sin familie ble hun voldtatt gjentatte ganger på et offentlig torg i landsbyen sin. Det var forventet at hun skulle ta sitt liv i skam etterpå. I stedet anmeldte hun de fire mennene som voldtok henne og ble tilkjent erstatning på 51 000 kroner som hun brukte til å bygge to skoler i landsbyen. Ikke bare for jenter. Som hun sa - utdannelse er veien til å bekjempe sosial urettferdighet og fremme kvinners rettigheter. Da må både jenter og gutter utdannes.

Jeg tenkte at en kvinne igjen var blitt dømt til å voldtas offentlig. Gjentatte ganger. Holdt fast og truet på livet. Hver eneste dag. Hvordan det er mulig å overleve frykten og fornedrelsen. Reise seg igjen. Forsøke å fortsette å leve. I vissheten om at i morgen vil det skje igjen.

Jeg ville kuttet armleddene mine. Heller forblø på et skittent jordgulv enn å hver dag bli voldtatt offentlig.

Men så viser det seg at mailen handler om fiskerinæringa i nord, som ifølge forfatteren voldtas offentlig av statsministeren hver eneste dag. Her er mitt svar:

For en som har jobbet med vold, voldtekt og overgrep som saksområde er det kanskje ikke så provoserende å se overskriften, men jeg tenkte jeg skulle gi deg noen tall. Rapporter om voldtekt og overgrep viser at fire av ti kvinner har opplevd en eller annen form for overgrep. Det sitter i dag 67 kvinner på Stortinget. I teorien har da minst 24 av dem opplevd overgrep eller voldtekt. Jeg skal ikke påberope meg en enorm empatievne, men jeg forsøker av og til å forestille meg hvordan de som har opplevd å bli voldtatt – holdt fast, truet på livet og penetrert med vold – føler det når noen som vil ha mer penger til næringen sin omtaler manglende satsninger for «voldtekt».

Man trenger overhode ikke være særdeles fordypet i kunnskap om hvordan det oppleves å faktisk bli voldtatt for å kanskje bruke begrepet noe mer forsiktig enn å sende stortingsrepresentanter mail om at statsministeren voldtar en næring hver dag. Jeg tror ikke voldtektsofre opplever overskriften som provoserende. Men de opplever den sikkert som en grundig påminnelse fra en mann om hvordan det var å bli voldtatt. Hvor mottakelig de da er for resten av budskapet vet jeg ikke.
 
Med vennlig hilsen
Heidi Nordby Lunde
Stortingsrepresentant
Høyre
 
Men det hadde kanskje holdt med et kort og greit "fuck off".

mandag, november 10, 2014

Ansvar for borgernes liv

Det er mulig at det er fra sosialismen vi har det med at det finnes tre former for løgn; løgn, forbannet løgn og statistikk.

NRK har en forbilledlig NRKsk fremstilling av skillet mellom Øst- og Vest-Tyskland. Den østlige delen "tok ansvar for borgernes liv på alle mulige måter", mens i vest rådet kapitalismen og markedet mens folk i større grad var "sin egen lykkes smed".

Man kan jo lure på hvor myndighetene måtte fengsle, torturere og drepe folk som var uenige i den økonomiske modellen eller forsøkte å flykte. Men de forsøkte altså å flykte fra den staten som "tok ansvar for borgernes liv på alle mulige måter".

Og selvsagt var USA en del av problemet, ikke løsningen.

Berlin der altså. 25 år etter.

tirsdag, november 04, 2014

Snurt ansvarsfordeling

Dagsavisen har i dag sak om at det kun er èn kvinne i forhandlingsrommet under budsjettforhandlingene på Stortinget. Nå veit jeg tilfeldigvis at Høyre-kollega Siri Meling kunne hamlet opp med de elleve mennene i mørket og med bind for øynene om hun hadde fått frie tøyler til det. Men Venstre-leder Trine Skei Grande har en interessant vri på partiets fordeling av verv og ansettelser.

Hun skulle i følge Dagsavisen gjerne hatt flere kvinner i stortingsgruppa som kunne deltatt i forhandlingene.
– Jeg er fortsatt litt snurt på velgerne som ikke valgte inn flere venstrefolk så vi kunne blitt flere damer, sier Grande.

Det er som kjent velgerne som også nominerer kandidater, ansetter mannlige rådgivere og fordeler innvalgte representanter på komiteene.

Høyres finansfraksjon består for øvrig av tre kvinner og to menn. I den grad det er viktig.

mandag, november 03, 2014

Sykkelfeminisme

Sykkelsko - the VamPus way.

Marthe Hammer, kvinnepolitisk leder i SV, oppfordrer til en mer feminin sykkelpolitikk der kvinner kan sykle med skjørt, høye hæler og med kurv uten å bli svette.

JAMMEN HERRE FUCKING CHRIST - HVA ER DET SOM STOPPER KVINNER I Å GJØRE DETTE DA?

Og den reaksjonen, mine damer og herrer, er grunnen til at jeg unngår å ta telefonen når jeg skjønner hvilken sak journalister ringer om.

1. Nå MÅ noen ta seg sammen og skjønne at vi ikke trenger gjøre alt til politikk, og at hvis det ikke finnes lovreguleringer vi må endre på så er det bare å ta på seg skjørt, høye hæler og henge en forbanna kørv på sykkelen om det er det om å gjøre. SV får det ut til å høres ut som at syklende menn som forsøker å leve ut sin Tour de France-ambisjon styrer hvordan andre skal kle seg - eller enda verre - de svakeliggjør kvinner til å trenge en egen politikk for å ikke se ut som en iddiot i trikot på sykkel. Ta dere sammen!

2. Hadde det vært forbud mot høye hæler på sykkel så hadde denne regjeringen fjernet det samtidig som vi fjernet forbudet mot Segway, lakrispiper og proffboksing. Selv om disse sakene var så viktige for de rødgrønne at de måtte forby dem, så er de ikke så viktige for oss. Altså. Med mindre høye hæler på sykkel hadde vært forbudt da. DET hadde jo vært en sak.

3. Det er et tap for kvinner i politikk at jeg i det hele tatt skriver denne bloggposten, men det er nødvendig for at ikke alle skal tro at alle kvinner i politikk  er idioter. Men når vi må bruke tid på å kommentere på dette, så tar det vekk fokus fra viktige ting.

Les også hvorfor du aldri, aldri må delta på inspirasjonsdager for kvinner.

Takk for oppmerksomheten.

Knurr.

søndag, november 02, 2014

Forakt for pressestøtten

Vårt Land får 44 mill, Klassekampen 33 mill, Dagsavisen 43 mill og Nationen får 22 mill av dine skattepenger. Verdt det?

At en sjefredaktør mener det er forakt å stille spørsmålstegn ved hvordan skattebetalernes penger blir brukt og hvilke resultater det gir, er oppsiktsvekkende. Dersom dette er holdningene til norsk presse, har vi per definisjon ikke lenger en fjerde statsmakt.

I dag morges var jeg i debatt med Mentor Medias konsernsjef Helge Simonnes i TV2 Nyhetskanalen. Simonness er også styreleder i Norsk Presseforbund og en velkjent forkjemper for pressestøtten. For å sette stemningen i studio startet konsernsjefen med å vise til min etter sigende velkjente "forakt for pressestøtten". For å understreke min inkompetanse spurte han om jeg visste lesertallet til Vårt Land. Jeg innrømmer at jeg ikke går rundt med det i hodet, men han opplyste selv om at det var 25 000 betalende abonnenter (opplagstallet for 2013 var 23 682. Produksjonstilskuddet til Vårt Land var da på 44 4620 176. I følge min kalkulator betaler da skattebetalerne 1877 kroner per abonnement).

Nå er det aldri mulig å få til en debatt om pressestøttens utforming med Simonnes, da han nærmest mener den er gudegitt. Faktisk holdt han et innlegg på en av høringene til Mediestøtteutvalget hvor han brukte begrepet et "sårbart økosystem" om medie-Norge, og fortsatte med at dersom man endrer en komponent, kan det få brutale konsekvenser. Jeg spurte da retorisk tilbake om det ikke var nettopp det å innføre pressestøtte som var å endre en komponent, i den forstand at medie-Norges landskap var mer naturlig FØR pressestøtten ble innført. Dette ble avvist. Selvsagt.

Det Simonnes kaller "forakt for pressestøtten" er en genuin skepsis til alle former for subsidier, da disse legger sterke føringer på hvordan et marked utvikler seg. Ikke bare har subsidier en tendens til å understøtte det bestående, virke konkurransevridende og motvirke innovasjon og nyskaping. Subsidierte virksomheter har det også med å tilpasse driften til pengene de får. Uansett hva slags virksomhet vi snakker om, mener jeg at dette er uheldig. Det betyr ikke at jeg til en hver tid avviser subsidier, men at en mediesjef i et liberalt demokrati kaller det å stille spørsmål ved konsekvensene av dette for "forakt" er egentlig ganske oppsiktsvekkende.

Det er kanskje ikke så rart, i og med at de tre avisene Mentor Media eier - Vårt Land, Dagsavisen og Rogalands Avis - stikker av med en tredjedel av den direkte pressestøtten i Norge. Samlet sett utgjør dette rundt 100 millioner kroner. Mentor Media og Helge Simonnes, som selv er deleier, har kunnet ta ut utbytte finansiert av skattebetalernes penger. Men det er altså forakt fra en folkevalgt å stille spørsmål ved dette.

Alle som er opptatt av en fri og kritisk presse burde bli skremt av den holdningen. Hvis norske pressefolk mener det er forakt å stille spørsmålstegn ved hvordan skattebetalernes penger blir brukt og hvilke resultater det gir - så har vi ikke lenger en fjerde statsmakt. Da har vi kun en presse som kritiserer de som har et annet syn enn dem selv. Og det har vi fått med dagens pressestøtteregime. Når det å stille spørsmålstegn ved denne blir stemplet som "forakt" er det kanskje på tide at vi endrer den.

Les også min kronikk om gammeldags pressestøtte i VG.

onsdag, oktober 22, 2014

Permittert



Da jeg var permittert fra desember 2012 til juni 2013 gikk jeg ned mer enn 50 % i lønn, mens arbeidsgiver skjøv regningen for resten av lønnen over på skattebetalerne. Hvorfor dette er en god arbeidstakerpolitikk er for meg litt dunkelt, men for arbeidsgiveren så er det jo praktisk.

Det siste året har regjeringen fått kritikk fra blant annet fagforeninger og de rødgrønne for å ha økt antall dager arbeidsgiver har lønnsansvar for den permitterte fra 10 til 20 dager. Det betyr at i stedet for et plutselig inntektsfall etter ti dager får nå arbeidstaker full lønn av arbeidsgiver i tjue dager, før skattebetalerne overtar regningen. Dette mener mange fører til oppsigelser i stedet for at arbeidstakere blir permittert. Arbeidsgiverne mister ”sårt tiltrengt kompetanse til når markedet tar seg opp”.

Permittering betyr at arbeidsgiver ”fritar den ansatte for arbeidsrett og -plikt i en periode og samtidig fritas for sin lønnsplikt”. En interessant bruk av begrepet ”frita”. Arbeidsforholdet fortsetter rent formelt, men den ansatte får dagpenger fra NAV i stedet for lønn. Dagpenger utgjør ca 62,4 prosent av tidligere inntekt før skatt for inntekt inntil seks ganger folketrygdens grunnbeløp (som for 2012 var kr 82 122,-) . Det vil si at jeg som i utgangspunktet tjente mer enn 492 732,- ikke fikk 62,4 prosent av egen lønn men av 492 732,-. De som tjener under, får 62,4 prosent av den lønnen. Dette kan arbeidsgiver gjøre i inntil 6 måneder sammenhengende, eller fra og til i 18 måneder.

De som altså påstår de er mest opptatt av arbeidstakernes rettigheter er de som er mest opptatt av at arbeidsgiver skal få saldere sine lønnskostnader med hjelp av skattebetalernes penger, samtidig som arbeidstakeren går en uviss fremtid i møte på redusert lønn.

Permitteringsordningen kan helt riktig gi bedrifter et pusterom til nødvendig omstilling. Det er nå særlig oljeservicenæringen vi ser er under kraftig press, og noen har allerede gått til oppsigelse eller omplassering av flere hundre ansatte. Dette skjer samtidig alle er enige om at vi må bli mindre avhengige av oljen og at bransjen må omstille seg. Det er også fortsatt lav arbeidsledighet, og både offentlig og private trenger ingeniører og annen kompetent arbeidskraft. Men i stedet for at folk tar en jobb med full lønn et sted det er behov for dem, skal vi altså låse dem inne i en ordning fordi deres nåværende arbeidsgiver kan ha behov for deres arbeidskraft senere og ikke vil konkurrere på lønn for å lokke dem tilbake.

Selv om det skulle være en midlertidig svikt i etterspørsel, som man er sikker på at vil løse seg på sikt, så kan det for mange lønne seg å omstille seg selv i en ny jobb i en annen næring. Det er tøft å bli sagt opp. Men det er ikke noen dans på roser å være permittert heller. Hvis du ikke husker at jeg har fortalt deg det, så er det fordi jeg ikke har fortalt deg det. Ikke at det var noen hemmelighet, men det er heller ikke noe jeg frivillig flagget uten videre. Det angrer jeg egentlig på, fordi investorer og kunder har rett til å vite når bedriften går til den typen skritt. Misforstått lojalitet koster selvtillit og penger.

Heldigvis har vi ikke barn, så det jeg hadde spart opp til bryllupsfesten vår ble brukt til lån og levekostnader, og den planlagte 40-årsdagfeiringen avlyst. Det er helt rimelig når man står ovenfor en radikalt endret livssituasjon. Hadde jeg blitt sagt opp og blitt langtidsledig, hadde vi måttet selge leiligheten og funnet et billigere sted å bo. Dette mener jeg også er helt rimelig. Jeg kan ikke forvente å leve på samme måte dersom min inntekt blir mer enn halvert. Men det er altså kostnaden fagforeningene, industrien og de rødgrønne mener er rimelig at du skal betale for din arbeidsgiver for at denne skal kunne holde på din kompetanse til når de skulle få behov for den igjen.

For en gjeng som krangler over alle tiltak som gir mer gjensidig fleksibilitet i arbeidslivet, og mener alt av endringer er usosialt, er det jo virkelig interessant å se dem argumentere for en type fleksibilitet som ensidig gavner arbeidsgiveren. Jeg kan se fordelen av permitteringsordningen for hjørnesteinsbedrifter der de ansatte kanskje må flytte for å få nye muligheter. Men når det er behov for arbeidskraften andre steder, bør både dette behovet dekkes og arbeidstakerne få mulighet til å starte på et nytt liv.