Om VamPus

Mitt foto
er Heidi Nordby Lunde, aktiv skribent, foredragsholder, konferansier og samfunnsdebattant. Feminist, aktivist og Høyre-dame. Jobber med informasjon og sosiale medier. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

tirsdag, april 22, 2014

Transylmania

Slottet i Bran. Der Dracula aldri bodde.
Blodtørstige herskere, fantasifostre i kister, middelalderbyer, levende middag på trappa og plommebrennevin. Transylvania. What's not to love!

Min første tur til Transylvania var knappe 36 timer, og på det kan man vel neppe oppleve mye. Tror du ja. Men det er før du får en kort omvisning i vakre Cluj sentrum, blir kjørt 40 minutter ut av byen til et tradisjonelt hotell hvor du skal holde kurs for 50 aktive kvinnelige politikere, hvor du plutselig oppdager at det står et hjortedyr av et slag utenfor døren din, du forsøker å slippe den fri gjennom døren, for så få beskjed om at han heter Middag og skal serveres om ikke så lenge, så lukk den døra er du snill, og deretter får middag og...palinka. Du vet. Dette satans plommebrennvinet som andre steder heter rakija, og som når hvitvinen og rødvinen er drukket opp er det eneste vi har igjen, og da har vi ikke annet valg enn å gurgle oss med Djevelens munnvann. Så da gjør vi det.

For dagen etter å fortsette kurset, bli kjørt tilbake til Cluj for å overnatte på det hotellet du oppdaget at lå ved siden av byens største gravlund, men du er ikke så bekymra for det, for det som bekymrer deg mer er at du skal hentes av taxi klokken halv fem om morgenen, men akkurat nå står det en rumensk DJ nede i hotellrestauranten og spiller balkanbeat for de fire gjestene som sitter der og røyker, og ingenting er så skummelt som en rumensk DJ som spiller balkanbeat for fire røykende gjester i hotellrestauranten rett under rommet ditt.

Men så gir musikken seg og du får sovet to timer før du skal opp, og taxien kommer og turen til flyplassen går greit, og fordi du ikke har sovet mer enn to timer, så går også flyturen greit fordi du sovner og våkner ikke før du plutselig er i transfer i München og på vei hjem. Og så tror du at dett var dett og jeg kommer aldri tilbake til Transylvania igjen.

Men joda. Plutselig skal du på kurs selv. I Sibiu. I Transylvania. Nevnte jeg at Transylvania er i Romania? Gud, som jeg plutselig elsker det landet. Men mest Transylvania.

Så da sitter jeg plutselig på flyet til Sibiu, en av verdens mest idylliske steder å bo, skal man tro Forbes. Siden det ikke er noen grunn til å tro noe annet, med mindre du er nordmann og ikke tror det egentlig går an å leve utenfor Norges grenser og likevel blir sur for at folk da faktisk forsøker å innvandre til Norge, men det er en annen debatt, så er Sibiu sentrum ganske sjarmerende. Billig øl har de også, men ikke minst må ølfabrikken ha billige t-skjorter, for etter å ha bestilt en øl hver på det lille av de to torgene, fikk en kollega og jeg en t-skjorte hver med reklame for det lokale ølet. Den ligger nå nyvasket sammen med treningstøyet, og ligger den sammen med treningstøyet så vet vel både du og jeg at sannsynligheten er ganske liten for at noen ser meg tassende rundt i en rød t-skjorte med reklame for Ursus med det første, men godt var det.

Vi får ikke gjort så mye skade i Sibiu den første kvelden da vi skal på kurs på lørdagen, men lørdag kveld er det duket for lokal mat på en tradisjonell transylvansk restaurant og det er da jeg lærer at rumenere kødder ikke når det kommer til kjøtt, for her er det svin innbakt i svin med ostefyll gratinert med ost som gjelder. Og palinka. Men tro du meg, når du får svin innbakt i svin med ostefyll gratinert med ost kan du like gjerne drikke palinka som noe annet. Dette er selvsagt etter den store tallerkenen der vi får lokale delikatesser som svinepate, kokt skinke som jo bare er en annen måte å si svin på, rent svinefett, svinepølse, tørket svor og ikke fullt så tørket svinesvor. Og en ost. Det var en ost der også.

Så vi tenker at vi kjører safe og går på den irske baren ved siden av, den irske baren der det står "live music" på skiltet utenfor, og live music viser seg å være en rumensk DJ. Jeg har allerede fortalt hvor skumle jeg synes rumenske DJer er. Men her er det ikke balkanbeat som gjelder, her går vi gjennom hele registeret fra 70-tallsdisko, via Madonna til russetekno. Og da har vi vært der ett kvarter. Det er nå engelskmannen oppdager at han har SnapChat, og snapper i grunn resten av kvelden, mens resten av gruppen i ulik grad danser rundt bordet og bestiller mer øl, mer øl og mer palinka, og alle ser ut til å ha det gøy på irsk bar. Vel, utenom han som faktisk er irsk. Man spiller visstnok ikke russetekno på irsk bar i Irland. Det bryr ikke vi andre oss så mye om, før vi plutselig ser to store dørvakter gå bort til en fyr som ypper til bråk bak oss. Tyskeren blant oss utbryter at tankekraft er så mye mer overlegent enn muskelkraft, og at han kunne slått bråkmakeren i gulvet med følgende spørsmål:

Men hva er ditt kategoriske imperativ?

Nørd.

Uansett. Vi danser videre i natten, mens ølet skummer og palinkaen flyter, og på et tidspunkt kommer vi på at for pokker - vi skal jo besøke Bran i morgen, Draculas hjemsted. Det er på tide å komme seg hjem, og engelskmannen, iren og jeg - nei, dette er ikke begynnelsen på en vits - tusler fornøyde gjennom gamlebyen i Sibiu, på vei til hotellet - men der, der åpenbarer det seg et lite helvete på jord, med lyskastere, rød løper, balkanbeat og store, skinnende biler utenfor. Å joda, du gjettet det nok. Nightcap.

Vi glir ikke inn i vrimmelen av "the beautiful people", vi sklir inn, som på bananskall, lettere forfjamset da vi plutselig ser to damer i bikinier som danser på små scener ved siden av DJen. Og hva har jeg sagt om rumenske DJer?

Vi drikker storøyd vår øl før vi går, og får dagen etter vite at vi har vært på den feteste klubben i Sibius. Det var den irske baren.

Transylvania. Høye fjell, og vakre landskap. Middelalderbyer med heftig uteliv. God mat, dårlig mat, godt øl, palinka. Det skal sies at det er menneskene du møter som gjør turen, og her var jeg med en internasjonal gruppe, men møtte også fabelaktige lokale. Og enda har jeg ikke fortalt om Bran, Brasov og Bucuresti. Øst-Europeisk service på togstasjonen, kjeltringer av noen taxisjåfører og Ceaușescu's vanvittige palass. Om de blodtørstige herskerne og fantasifostre i kister.

Kanskje neste gang. Hvis du er grei.

PS: Det kan hende jeg oppdaterer dette innlegget med bilder. Men nå er jeg trøtt og går og legger meg...

torsdag, april 03, 2014

Månelanding og Mongstad

Det var konkurransen om å finne de beste løsningene, uavhengig av teknologi og politisk styring, som gjorde at amerikanerne kunne sette det første mennesket på månen og gjorde NASA til verdens fremste romfartsorganisasjon.

Samme kveld den dagen Neil Armstrong satte sin fot på månen, 20. juli i 1969, dukket det opp en blomsterbukett med en usignert hyllest på president John F. Kennedys grav på Arlington. På kortet sto det «Mr. President, the Eagle has landed».

Bare syv år tidligere hadde Kennedy ytret de inspirerende ordene om at de velger å dra til månen, ikke fordi det er lett, men fordi det er vanskelig. At USA ikke skulle være en del av utviklingen, men lede utviklingen. For fred, frihet, kunnskap og forståelse. Det er ikke vanskelig å bli inspirert av det.

Talen ble startskuddet for en teknologisk utvikling som mangler sidestykke i gjennomføring og resultat. I 1965, da aktiviteten i romprogrammet var på sitt høyeste, var 376 700 mennesker tilknyttet  20 000 industribedrifter og 200 universiteter og høyskoler spredt på et stort antall fagområder. Konkurransen om en NASA-kontrakt mobiliserte industribedrifter og kompetansemiljøer til å bidra med løsninger. Flere konkurrerte om å løse samme oppgave, og jo bedre oppgaven ble løst i forhold til den økonomiske rammen, jo større var bonusen eller belønningen. Dermed førte programmet til en enestående kreativitet og innsats som måtte gi resultater. Resultater, som vi vet, ikke bare var et lite steg for mennesket, men et stort steg for menneskeheten, og har gjort USA til verdens desidert ledende romnasjon.

Men ikke bare nådde de målet om en bemannet ferd til månen innen tiåret var omme. Romprogrammet ga datateknologi et kraftig puff fremover, som er litt morsomt når vi tenker på at en HP kalkulator fra 1982 har mer datakraft enn Apollo 8. Andre biprodukter er alt fra CAT-scannere og MRI innen medisinsk teknologi, til brannsikre tekstiler og frysetørret mat. Men like viktig var programstyringskonseptet, metodologien, som ble brukt når NASA samarbeidet med utenforliggende organisasjoner og bedrifter. En Saturn V/Apollo består faktisk av hele 5,6 millioner deler - teknologi, komponenter, systemer. Målet skapte midlene, bonuser og belønning ga (hmm) gode idèer og bedre løsninger, og god samhandling mellom offentlig og privat skapte gjennomføringskraft.

Dette i kontrast til dekret 655-268, også kjent som Sovjetunionens planer for en bemannet månelanding. Her ble allerede kjent teknologi definert som grunnlaget for det politiske målet - med et detaljert måldokument og bevilgningsdokument. Dekretet ble underskrevet i 1964, og den første sovjetiske bemannede månelandingen skulle gjennomføres i 1967/68. Det skjedde aldri.

Her kunne det vært noe å lære. Det var konkurransen om å finne de beste løsningene, uavhengig av teknologi og politisk styring, som gjorde at amerikanerne kunne sette det første mennesket på månen og gjorde NASA til verdens fremste romfartsorganisasjon.

I dag har det vært debatt om Kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling i forbindelse med Riksrevisjonens undersøkelse av statens arbeid med CO2-håndtering. Riksrevisjonen hudflettet klimaprosjektet som daværende statsminister Jens Stoltenberg mente skulle bli Norges månelanding.  Bellona er av de som mener at skrinleggingen av et fullskala CO2-rensinganlegg på Mongstad er den styggeste politiske kræsjlandingen de noen gang har sett. Likevel forsøkte flere i dag med å skrive et politiske testamente ved å vise til at testsenteret på Mongstad består og derfor er satsningen en suksess. Virkelig?

Noe av det viktigste vi kan gjøre er å anerkjenne feil, og gjennom det gjøre ting mer riktig neste gang. Historien ville husket Kennedy annerledes om ambisjonen om den første bemannede ferden til månen aldri ble noe av og NASA bare ble et ekstremt dyrt testsenter for ny teknologi. Ingen kommer til å minnes Mongstad med blomster og en usignert hilsen med "Testsenteret er fortsatt i drift".  

Rock'n Roll - bilde fra NASA.

tirsdag, april 01, 2014

Skeive hus og rare klær

Jeg skal lage foredrag om skatter og avgifters utilsiktede sider, og vil gjerne ha innspill. Helt konkret - hvilken skatt eller avgift har ført til hva, når var dette og hvor. Det kan altså være fra Romerriket 650 f.Kr eller Snåsa i 1978. Det kan være en negativ eller positiv virkning, men kanskje ikke helt hva som var hensikten. Det samme med en skattelette eller fradrag.

Selv har jeg brukt boligskatten i Amsterdam, vindusskatten i England og Skottland, norske alkoholavgifter og ikke minst det fabelaktige fradraget for arbeidsantrekket for danseband i Sverige, som eksempler. Poenget mitt er at selv om vi alle er for skatter- og avgifter (på et eller annet nivå), så er det jo ikke helt uvesentlig hvordan disse er utformet. De hemmer eller fremmer innovasjon og økonomisk vekst, de påvirker alt fra hvordan vi bygger byer til hvordan vi handler - og hvordan vi kler oss. Nettopp derfor må det være med en viss forsiktighet at disse utformes. Skattetilpasninger kan være så mangt - men vi må være klar over at vi tilpasser oss det til enhver tid eksisterende regimet.

Amsterdam er en sjarmerende by. Det er ikke bare kanalene, men de eksentrisk smale, skjeve og skakke husene som gir byen dens helt unike uttrykk. Men det var nok ikke det politikerne tenkte på da de valgte en eiendomsskatt på 1500-tallet basert på bredden av huset. Sjarmerende - definitivt, upraktisk - absolutt. Men uten disse hadde kanskje ikke Amsterdam hatt like stor appell som turistdestinasjon? Men vi vet jo aldri hvordan byen kunne sett ut dersom de hadde gjort noe annet.



I England på 1600-tallet hadde de en annen tilnærming. De fant ut at antall vinduer var et godt uttrykk for formue. Resultatet ble at de rikeste beholdt sine vinduer, mens de mindre velstående murte sine igjen, med forverret folkehelse grunnet mangel på ventilasjon og lys som resultat. Skatten ble avskaffet i 1851, men er fortsatt synlig på mange hus.


Skatter og avgifter kan være ment å være rene inntekter til staten, men er noen ganger begrunnet i ønske om endret adferd. For eksempel høye avgifter på sigaretter og alkohol. Dette fører blant annet til et høyst levende smuglermarked som finansierer annen organisert kriminalitet, og ikke minst til at vi tar rundt 7,6 millioner dagsturer til Sverige hvert år. Med tapte norske arbeidsplasser og reduserte inntekter til staten som resultat.

Men det kanskje morsomste utslaget av en skatt, eller i dette tilfelle - faktisk et skattefradrag, var fradraget for arbeidsantrekk i Sverige på 60-70-tallet. Kravet var at arbeidsantrekket var fantasifullt nok til at det ikke ville bli brukt privat. Jeg tror det kanskje illustrerer ganske godt hva vi er villige til å gjøre for å slippe å betale skatt.... bandnavnene har jeg derimot ingen forklaring på. Se flere flotte kostymer og band her.


Are Slettan har tidligere skrevet om dette i NA24.
 
Har du noen andre eller bedre forslag? Har du noen skatter og avgifter som har ført til ønsket innovasjon og utvikling? Kommenter gjerne her eller på Facebook.

torsdag, mars 27, 2014

Bare tastisk

Det var en gang en avis som tenkte de skulle lage en artikkel om et fenomen de hadde lagt merke til på sosiale medier. For å kommentere fenomenet plukket de ut blant annet undertegnede og sendte et eksempel de mente var relevant.


Til dette svarte jeg på mail - og ble dermed gjengitt helt korrekt i artikkelen som startet det mange ikke en gang forstår at kan være en debatt - om kvinner som heier på hverandre i sosiale medier.


Problemet var at denne avisen valgte å illustrere kvinner som roser kvinner på sosiale medier med en boklansering. Riktignok var mange av de som de antakeligvis mente var selve kjernen til fenomenet tilstede, men i stedet for å snakke om fenomenet i raushetens tid, ble det med god grunn personlig for de som ble omtalt. Ja, jeg mener faktisk at å blande sammen en suksessfull lansering av en bok og synsing om et fenomen er en god grunn til å ta det personlig - jeg ville sikkert gjort det samme sjøl. Og når noe blir personlig, forsvinner gjerne all tilløp til interessant debatt. Takk, Aftenposten, men dere klarte nå å få en redaksjonell klikkvinner, samt hele tre kommentarartikler som gikk viralt ut av det for det.

Derfor ble også debatten redusert til hvorvidt kvinner kan rose hverandre på sosiale medier. Som om noen hadde påstått det motsatte. La meg her sitere meg selv:
- Kvinner må jo få lov å rose kvinner, også på sosiale medier.

Ett av de mange støtteinnleggene mente det hadde rablet for kommentariatet, siden vi mener at kvinner ikke kan rose kvinner (igjen, se sitat over). Det ble kommentert slik:



Så jeg bare siterer meg selv igjen: Kvinner må jo få lov å rose kvinner, også på sosiale medier.

Men det har vært svært opportunt for mange å ta debatten på det mest banale nivået, for da vil jo alle nyanserte eller kritiske røster fremstå som sure og meggete - skal man virkelig ikke få heie på kvinner i sosiale medier, lizm?

Men i artikkelen fortsetter jeg med svar på den meldingen Aftenposten faktisk sendte som eksempel:

- Jeg har aldri vært verken raus, klok og vakker, og i hvert fall ikke hele tiden og alltid, så jeg får ikke slike tilbakemeldinger. Men det er jo flott at det finnes slike mennesker, og hyggelig at de både blir sett og anerkjent med den rosen de så rikelig da fortjener.

Jepp. De oppvakte av dere ser spydigheten. Dersom det finnes mennesker som alltid og hele tiden klarer å være rause, kloke og vakre, fortjener de den rosen. Men jeg trodde hele konseptet om "feiltastisk" var at man nettopp ikke er alt, alltid og hele tiden. Men kanskje nettopp derfor er man det hele tiden. Når jeg feiler så er jeg feiltastisk. Da skal jeg heies frem for å være åpen og ærlig om at jeg gjør feil. Gjør jeg noe riktig er jeg også feiltastisk. Jøss, hun der får det til gitt. Logikken er upåklagelig. Og ikke-eksisterende. Språk, ord, kommentarer og heiarop mister hele sin mening.

Skal man være så raus hele tiden, og heie langs skikanten av sosiale medier - hele tiden - så blir det ikke bare slitsomt, men også fordummende. Ordene har ikke lenger innhold, for alt er jo bra.

Men å mene dette, har en diagnose:


Diagnosen av kritikk er at denne er trigget av dype, smertefulle mekanismer. Der noen i raushetens navn får synse om hva som helst, kan ikke vi som synser feil (som ikke er tastisk) gjøre dette uten at det er trigget av traumer. Det setter rausheten i perspektiv, om ikke annet. Enten er du feiltastisk innafor, eller bare feil uttafor.

Da kan vi vel være enige om at dette ikke handler om man kan eller skal rose hverandre i sosiale medier. Eller gjør jeg da som jeg visstnok gjør ved mange anledninger - tolket og synser i vei, generaliserer og forenkler?


I valgkamper kaller vi gjerne de hyperaktive partikadrene som retweeter og applauderer digitalt for "klakkører" og "partikaniner". For de som er innafor fungerer det motiverende og samlende. Men det er ikke sikkert at den selvgodheten og massiviteten appellerer til de som er uttafor.

I den opprinnelige artikkelen til Aftenposten er det egentlig bare en surpomp. Opinion-partner og analytiker Ole Petter Nyhaug, som sier han føler for å skru av hele Internett når han leser kommentarene. Ole Petter er, som mange vet, en glitrende analytiker, som ved mang en anledning har brukt tall og fakta til å helle kaldt vann i årene på de som overhyper et fenomen, som f.eks. investeringer i sosiale medier. I tillegg er han morsom.

Han drar frem språket som problematisk.
- Det er et nytt fenomen at godt voksne kvinner på over 40 år bruker et språk som tenåringer.

Jeg innrømmer det *rekker opp hånda* - det er jeg som brukte ordet "infantiliserende" ("God Morgen, Norge" ba meg forresten om å ikke bruke det ordet under sending, fordi det var litte granne vanskelig). Jeg gremmes når jeg ser voksne, hovedsakelig kvinner, bruker fjortisspråk og smilefjes, på samme måten som jeg gremmes når voksne, hovedsakelig menn, ikke klarer å uttrykke seg uten CAPS LOCK, SKIRVEFEIL OG !!!!?!?!

Det er visstnok sosialt snobberi. Det er helt i orden å mene det. Men det handler fortsatt ikke om at kvinner ikke kan rose hverandre på sosiale medier. Og jeg siterer:
- Kvinner må jo få lov å rose kvinner, også på sosiale medier.

Minds, not mindfulness
Ole Petter Nyhaug mener at det ligger i en kvinnes natur å være mer støttende, empatisk og positiv enn en mann. Nuvel. La meg introdusere meg selv - Heidi aka VamPus. Kritisk, sur og rasende. Som blir emosjonell når f.eks. en nederlandsk parlamentariker forklarer den høye andelen deltidsarbeidende kvinner i Nederland med at "det ligger i nederlandske kvinners DNA". Et sånt utsagn fortjener ikke raushet, men krav om begrunnelse. Og debatt om ulike forutsetninger, skjevheter i samfunnet og forventninger i arbeidslivet. En som bare føler at det er sånn, er umulig å debattere med. Da har følelser trumfet viten, og reell refleksjon måttet vike til fordel for banaliteter.

Jeg liker debatt. Jeg liker debatt fundert på faktiske argumenter, ikke bare følelser og meninger. Det går tretten på dusinet av folk som mener noe. Som komikeren Tim Minchin sier; det er med meninger som med rasshøl - alle har det. Jeg er fullt klar over at jeg sjonglerer granater i glasshus her. Men så har jeg til gode å møte opp i en debatt hvor jeg kun mener og føler ting basert på personlige opplevelser. Gi meg "minds", ikke mindfulness. Jeg synes det holder å være menneskelig, jeg trenger ikke kalle det feiltastisk. Vi er alle hele mennesker. Men vi trenger ikke dele alt med alle hele tiden for å bevise at vi er det. Dersom det er den nye målestokken, er det faktisk det endelige beviset på at rausheten ikke eksisterer. Den omfatter bare noen under visse omstendigheter. Og det er de som byr på seg selv. Men hvis den nye konvensjon er at du er pliktig til by på deg selv for å kunne bli respektert, så har vi et problem.

Intimitetstyrannene
Mange har brukt Habermas' teorier om den borgerlige offentligheten for å beskrive potensialet for forskyvning av makt. Han la vekt på deltakelse på et nøytralt territorium (sosiale medier) der alle kan delta på like vilkår. Alle får en stemme. Men han mente ikke at det var uvesentlig hva man bruker den stemmen til. Han la vekt på rasjonaliteten i den offentlige samtalen, der det ikke var den med den høyeste tittelen, men den med det beste argumentet som vant. Når alt blir personlig mister fornuften sin betydning og argumentene får mindre kraft. Du blir ikke mer ekte enn det du deler. Det er mennesket bak avgjørelsene som er interessante, ikke avgjørelsen. Dermed står personen i sentrum for oppmerksomheten, ikke vervet eller utførelsen av dette i seg selv.

Når en slik intimitetsideologi blir toneangivende, utvikles det den amerikanske sosiologen Richard Sennett kaller et intimitetstyranni. I et oppdatert forord til boka ved samme navn skriver han at ”de elektroniske mediene spiller en avgjørende rolle i denne avledningsmanøveren, ved samtidig å overeksponere lederens personlige liv og å tåkelegge den faktiske utøvelsen av hans embede”. Boka kom i 1977.

Direktør for strategisk gjennomføring i Statkraft, Bård Standal, skriver i DN i dag at kvinner kan blir inspirert av å se andre kvinner som har hatt suksess som viser at de også er mennesker med gode og onde dager på sosiale medier. Det kan jo forstås slik at toppledermenn slipper å balansere sine liv med onde dager. De tar vel konene seg av. Han skriver videre at Norge driver med en meningsløs sløsing av menneskelig talent fordi kvinner faller fra i rotteracet mot toppen.

Den lekne kvinnen er ikke toppleder
Vel, i all den tid de fleste ledere har merkantil eller teknisk utdanning, så kan jeg røpe at vi hovedsakelig mister betydelig talent i valget fra 10. klasse til videregående. Hele 85% av de som velger helse, sosial og idrettsfag er jenter, mens på tekniske fag er andelen gutter 95%. Som 16-åringer har jentene allerede valgt lavtlønnsyrker, og blir dermed også de sannsynlige mottakere av ordninger som sementerer kjønnsforskjellene i arbeidsmarkedet - som kontantstøtte, skatteklasse 2, omsorgspoeng. Pensjonspoeng for hjemmeværende med barn opp til 7 år er høyere enn det en yrkesaktiv kvinne i et lavtlønnet yrke ville oppnådd. Ordninger, for øvrig, som partiet både Bård og jeg er medlemmer av, støtter. Når 41% av kvinner velger å jobbe deltid, hovedsakelig "frivillig", godt hjulpet av disse ordningene, så er det disse ordningene som fortjener oppmerksomhet, ikke å rope hurra på sosiale medier til de som faktisk har lykkes.

Og da kommer vi tilbake til overskriften for artikkelen som startet det hele.
- Den sterke mannen er ikke lederidealet. Den lekne kvinnen er den nye sterke mannen.

Vel. DA så. La oss droppe ALL debatt om strukturelle forskjeller, statlige økonomiske incentivordninger og forutsetningene for de frie valgene kvinner og menn gjør som har gjort at 97% toppledere ikke er lekne kvinner, men stort sett hvite menn med utdannelse innen økonomi og ledelse eller teknologi og realfag. Men da er vi i hvert fall enige om at det er et fenomen med at kvinner hyller kvinner på sosiale medier, det er ikke nødvendigvis noe galt med det (selv om språket kan bli litt barnslig av og til), og så later vi som at det kommer til å føre til at færre velger deltid, flere satser på topplederjobber og at det står en digital venninnegjeng klar til å heie på de som gjør det. Eller har jeg da bare tolket og synset i vei, generaliserert og forenklet slik jeg vanligvis gjør?

I så fall er det antakeligvis trigget av dype, smertefulle mekanismer. Jeg er ikke feiltastisk. Bare tastisk. Tøff med tastatur. Og trives i grunn med det.

Share, if you dare!

torsdag, mars 20, 2014

Test deg selv som stortingsrepresentant

Har du lyst til å føle litt på hvordan det er å være stortingsrepresentant?

Lat som om du har vært saksordfører for en proposisjon som skal legges frem for Stortinget, og les teksten nedenfor høyt og i normalt snakketempo. For gøy kan du ta en Marie-kjeks før du starter...

------
President!

Det er kutyme å takke komiteen for samarbeidet ved fremleggelsen av en proposisjon for stortingsbehandling, og det gjør jeg gjerne. Men takken bør vel så mye gå til forrige komite og regjering, som har utarbeidet endringene i finansieringsvirksomhetsloven, med videre, som har fått tilslutning fra alle partiene.

Proposisjonen omhandler fire separate lovendringssaker som behandles i en runde. Det første har bakgrunn i Banklovkommisjonen og Finanskriseutvalgets forslag om nye regler for nemndbehandling av tvister mellom finansforetak og deres forbrukerkunder. Endringene i finansieringsvirksomhetsloven, verdipapirhandelloven og verdipapirfondloven svarer til dette.

Det andre har bakgrunn i det tidligere Kredittilsynets, nå Finanstilsynet, forslag av 2009 om en ny bestemmelse i eiendomsmeglingsforskriften om at megler skal sørge for at kjøper har fått hjemmel til eiendommen før kjøpesummen kan disponeres på vegne av selger.

Dernest foreslås det endringer av reglene om taushetsplikt i finanstilsynsloven, sentralbankloven og folketrygdfondloven for utveksling av opplysninger, og til slutt endringer i verdipapirregisterloven for å gi innsyn i opplysninger i verdipapirregistre underlagt lovpålagt taushetsplikt for forskningsformål.

Endringene i finansieringsvirksomhetsloven, verdipapirhandelloven og verdipapirfondloven gir nye regler om nemndbehandling av tvister mellom finansforetak og deres kunder. Et finansforetak skal, dersom det ikke følger en uttalelse fra en klagenemnd i tvist med en forbrukerkunde, dekke egne og motpartens nødvendige sakskostnader ved domstolsbehandling i første instans av samme tvist mellom de samme partene. Dette vil gjelde tilsvarende for behandling i høyere rettsinstanser dersom finansforetaket er den ankende part.

Endringene i eiendomsmeglingslovens regler om oppgjør av eiendomshandler gjør at megler skal sørge for at kjøper får hjemmel til eiendommen før kjøpesummen kan disponeres på vegne av selger. Forslaget vil blant annet bidra til å sikre at kjøper og kjøpers långivere ikke lider økonomisk tap i forbindelse med oppgjøret.

Endringene i finanstilsynsloven, sentralbankloven og folketrygdfondloven foreslås for å ivareta hensynet til nødvendig informasjonsflyt og hensynet til klare og oversiktlige regler om taushetsplikt. Kort sagt at nødvendig informasjon kan deles mellom de berørte institusjonene, men at taushetsplikten vil følge både forretningsmessige opplysninger i sin alminnelighet og opplysninger det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde.

Videre vil endringer i lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) innebære at det for forskningsformål blir åpnet opp for å gi innsyn i opplysninger i verdipapirregistre underlagt lovpålagt taushetsplikt.

President

Det finnes nok mange saker som skaper mer inspirert debatt og engasjement i Stortinget enn dette. Men endringene i finansieringsvirksomhetsloven styrker forbrukerens rettssikkerhet ovenfor finansforetak, endringene i eiendomsmeglingsloven vil sikre en mer ordnet eiendomshandel enn dagens regelverk.

Videre vil endringene i finanstilsynsloven, sentralbankloven og folketrygdfondloven sikre nødvendig informasjonsflyt, mens endringene i verdipapirregistreringsloven sikrer innsyn i opplysninger for forskningsformål som kan ha samfunnsmessig betydning.

Det er fire gode saker som kommer borgerne til gode, så da takker jeg for forarbeid og samarbeid om det og tar herved opp innstillingen.

----------------

Merkelig nok var det ingen som tok ordet til debatt...

onsdag, mars 05, 2014

Takk - for guds skyld - nei!

Womens Speakers har satt i gang en kampanje for å få menn til å si #NeiTakk til å tale på seminarer og konferanser dersom ikke kvinner også deltar fra scenen. Et prisverdig tiltak, men som jeg skriver i et tidligere innlegg - når 41% kvinner velger å arbeide deltid, blir det ofte 41% færre potensielle toppledere, talspersoner og fagpersoner å velge fra. Det er ikke bare mannens skyld.

Men jeg kom på en ting kvinner bør si #NeiTakk til. Kvinnekonferanser. Nærmere bestemt inspirasjonsdager.

Hva i all verden får voksne kvinner i fulltidsjobb til å ta en dag fri fra jobben for å bli "inspirert" av komikere, idrettsutøvere, tidligere rusmisbrukere, forfattere og annet som overhodet ikke er jobbrelevant, og hvilke idioter av noen arbeidsgivere gir tillatelse til dette? Jeg håper for guds skyld de bruker feriedager og egne penger på dette, for ærlig talt - hvis du drar på inspirasjonsdager, så er du verken opptatt av jobb, fag eller karriere. Hvis jeg noen gang blir arbeidsgiver, og mye kan tyde på at jeg aldri blir det, så vil en søknad om fridag til å delta på inspirasjonskonferanse møtes med første varselbrev om oppsigelse.

Nå må jeg beklage ovenfor KK, men de ligger så sinnsykt godt til for hugg akkurat nå, men de er ikke de eneste. For den nette sum av en tusenlapp kan du droppe jobben, fremdrift i dine prosjekter, saksbehandling og oppdatering innen fag, og heller dra på feelgood-dag med kvinnebladet. Inkludert i prisen er

• Latter, glede og kloke tanker
• Bobler i glasset og buffet
• Gode shoppingtilbud
• Velfylt goodiebag

Latter, glede og kloke tanker?

Skyt.meg.nå.com

Og i stedet for å få jobbrelevant eller faglig påfyll, fikk du hos KK i fjor popyndling Carola, feelgoodprins Jens Pikenes, komiker og skuespiller Henriette Steenstrup, journalist og forfatter Kathrine Aspaas, coach Elizabeth Gummeson, humor-ikon Ruby Wax og den prisbelønte foredragsholderen Manuel Knight. Helt sikkert inspirerende på et nivå som trenger bobler i glasser og en velfylt goodiebag.

Jeg elsker Henriette Steenstrup som komiker, og jeg dåner til Jens Pikenes på julekonsert, men fridag fra jobben for å bli "inspirert"?

Spar meg.

Kvinner må slutte å bruke tiden sin på piss. Slutt å les horoskoper, slutt å delta på seminarer uten faglig innhold, slutt å bruk arbeidstiden på ting som ikke er jobbrelevant. Les gjerne Paulo Coelho om du på død og liv må ha vissvassne tanker i livet.

I det hele tatt - takk nei til inspirasjonsdager uten innhold, og bli heller inspirert av kunnskap på fagdager, med og uten kvinnelige foredragsholdere, og gode nettverk med fagpersoner som deler kompetanse og råd.

Og sorry KK - elsker bladet, dere er ikke de eneste som holder på med dette - men her må kvinner sjøl ta ansvar og si #NeiTakk.

Takk ja!

Det handler ikke om at det kvoteres inn menn, men om at vi har et kvinneunderskudd i offentligheten. Når 41% kvinner velger å arbeide deltid, blir det ofte 41% færre potensielle toppledere, talspersoner og fagpersoner å velge fra. Det er ikke bare mannens skyld.


Gruppa Womens Speakers, med det forbilledlige målet om å øke antall kvinnelige stemmer i offentligheten, har satt i gang en kampanje om å takke nei til å delta på konferanser, seminarer og debatter som kun har menn på scenen. Jeg hyller intensjonen, men er uenig i kampanjen.

Jeg takker selv stadig oftere nei til å delta på konferanser og seminarer. Det er for mange av dem, det er fantasiløst innhold, det er foredragsholdere jeg har hørt før og vet hva skal si, det er for langdrygt. Jeg takker ja så ofte jeg kan når det er faglig godt innhold. Det vil jeg fortsette å gjøre - også når det bare er menn på scenen, men jeg benytter alltid anledningen til å etterspørre kvinnelige foredragsholdere. I tillegg er jeg flink til å si ja selv. Jeg stiller når jeg kan. Og hvis jeg ikke kan, forsøker jeg alltid å foreslå tre alternativer som jeg mener fyller det arrangøren vil ha - og jeg forsøker alltid å komme opp med så mange kvinner som mulig.

Les også Women Speakers innlegg hos NRK Ytring.

Men så til utfordringen. Ja, det er riktig at kvinner er rundt halvparten av befolkningen. Men det betyr ikke at medier, konferansearrangører eller andre som tilrettelegger for et offentlig ordskifte, har like mange å ta av. Skjevfordelingen i offentlighen gjenspeiler i stor grad kvinners deltakelse i arbeidslivet. Som jeg skrev i fjor sommer - får vi flere kvinner inn i fulltidsstillinger og sjefsjobber, blir det også flere kvinnestemmer i offentligheten. Men når 41% kvinner velger å jobbe deltid, vil det være færre som er aktuelle for offentlig debatt og deltakelse fra scenen som næringslivsledere, talspersoner og fagpersoner.

Dette varierer også fra bransje til bransje. Det er lett å finne kvinnelige "samfunnsdebattanter", som kan mene litt om det meste (jada, jeg hører det single i glasshus her, men vil dere ha kvinnelige stemmer eller ikke?). Vi har også kvinnelig statsminister og finansminister, lederne for NHO og LO er kvinner. Men dersom det i et fagmiljø er 99 menn og 1 kvinne, så er det for det første meningsløst å kreve en jevn fordeling i panel og på scenen, og for det andre urimelig å forvente at den ene kvinnen skal ha lyst og anledning til å delta hver gang.

Som så mye i debatter rundt kvinner og likestilling, så er dette symptombehandling. Skal vi få endring, i alt fra fordeling av foreldrepermisjon, til arbeidsdeltakelse, antall kvinner i styrer og stell, og også deltakelse i offentligheten, må vi se på hvorfor skjevheten er der i utgangspunktet.

Selv om vi nylig har fått et jenteoverskudd på mange studier på høyere utdanning, så blir det ikke automatisk flere erfarne kvinner i toppstillinger i næringslivet som kan gå på scenen i morgen av det. Jenteoverskuddet gjenspeiles for eksempel ikke på realfag. Skillet oppstår allerede ved valg av videregående studieretninger etter ungdomsskolen og senere valg av fagskoleutdanning. Innen helse-, sosial- og idrettsfag utgjør kvinnene 94 prosent av studentmassen, mens det innen naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag er rundt 95 prosent menn. De fleste gründere er menn, som gründer på alt fra teknologi, produkt og tjenester, mens kvinner - i den grad vi starter opp noe, starter opp innen omsorg.

Vi skal ikke tvinge noen til å måtte velge annerledes på bakgrunn av kjønn, men vi kan jobbe med å motivere flere gutter til å ta utdannelse innen helse og flere jenter til å ta utdannelse innen tekniske fag. Det er ikke noe fysiologisk som hindrer dette. Vi har også økonomiske incentiver i Norge som sementerer eksisterende kjønnsrollemønstre gjennom kontantstøtte, omsorgspenger og skatteklasse 2. Hvis vi skal begynne å si nei til noe, foreslår jeg at vi begynner der.

Menn kan dessuten begynne å si nei til å være familiens hovedsforsørger, som må jobbe mer for at mor kan jobbe mindre. Hvir mor jobber mer, kan far jobbe mindre, og barna få tid med begge. Alle sier jo at det er minst like verdifullt å være hjemme med barn, så fars lønn burde jo da ikke spille noen rolle. Dermed må flere kvinner delta mer i arbeidslivet, og kanskje kvalifisere seg inn i spennende stillinger som gjør det blir like givende å være på arbeid som å være hjemme - og dermed kunne prestere bedre begge steder.

Det er rett og slett færre kvinner å velge til scenen. Det kan vi gjøre noe med. Det gjør vi ikke ved å si nei til flinke fagfolk fordi de er menn, men å sørge for at gutter og jenter sier ja til alternative karriereveier tidlig, og at vi som kvinner si ja når vi blir bedt om å innta scenen og at vi leverer når vi er der. Det er ikke så fryktelig vanskelig egentlig. Litt utdannelse, noen års erfaring, noen hundre timer med research i forbindelse med debatter, mange debatter - og vips - så går det ofte av seg selv. Er så lett så. Takk, ja!

Oppdatert: ....men hva om kvinner hadde begynt å delta på fagseminarer i stedet for på "Inspirasjonsdager" i regi av kvinnemagasiner? Oh, wait ... det der er en heeelt ny bloggpost!

tirsdag, mars 04, 2014

Og kidsa bare ... neeei!

Det har sine fordeler å ha kontor i hovedbygningen, nærmere bestemt i 4. etasje på Stortinget. Da er det bare en etasje ned til stortingssalen når det ringer til votering. I fjerde etasje er også inngangen til galleriet. Derfor støter vi titt og ofte på hele skoleklasser som vi klemmer oss forbi i en vinkeltrapp mellom 4. og 3. etasje når de er på vei opp og vi på vei ned til salen. I dag kom en bøling som skulle ned samtidig som oss da vi ble ringt inn til votering.

Jeg bare - Hva? Skal dere gå nå som vi skal inn i salen og stemme?
De bare - Stemme over hva?
Jeg bare - Over det dere satt og hørte på?
De bare himla med øynene og sa - Dødskjedelig!
Så jeg bare spurte - Så dere ble ikke inspirert til å bli nye stortingsrepresentanter.
Alle bare: NEEEEI!

Og sånn går no' dagan.

torsdag, februar 27, 2014

Samvittighet på plenen

Når jeg først skal svelge kameler mothårs og på tvers, så er det jo greit å ha noen å lære fra. Et parti som i åtte år lot sin samvittighet stå på plenen foran Stortinget er det ingen grunn til å ta kritikk fra.

Vi har hatt debatt om reservasjonsrett for leger i Stortinget i dag. Representanter fra SV hadde fremmet et forslag der vi skulle votere over følgende "Stortinget ber regjeringen opprettholde klargjøringen om at det ikke foreligger en rett til å nekte henvisning til abort, prevensjon, assistert befruktning eller andre normale prosedyrer". Forslaget falt med 61 mot 48 stemmer.

I utgangspunktet er forslaget noe jeg kunne stemt for. Det er kanskje ikke så rart, i all den tid SVs Karin Andersen fortalte at forslaget deres var basert fullt og helt på tekst mot reservasjonsrett fra Høyres hjemmesider. Vi argumenterer godt for sakene våre, gitt.

Men avtalen mellom Høyre, FrP og KrF innebærer ingen reservasjonsrett, og Høyre har også presisert at vi er mot generell reservasjonsrett til fastleger. En rettigheter er noe du har uavhengig av omstendighetene (rett til liv, frihet og eiendom), mens Høyre, FrP og KrFs forslag går ut på å gi leger mulighet til å reservere seg under gitte forutsetninger. Du kan godt være prinsipielt mot begge deler, slik jeg er, men det er en forskjell. Det er selvsagt politisk opportunt for Ap og SV å late som det ikke er det, for da kan de gjøre som SVs Torgeir Knag Fylkesnes i dag - og argumentere med at unge jenter i Nord-Norge må fly landet rundt for å få en henvisning. Nei - feil - da er ikke forutsetningen for å innvilge reservasjon tilstede.

Jeg ble spurt i en mail tidligere i år hvordan jeg kunne forsvare å stemme mot min egen samvittighet i denne saken.

"Hva er det som gjør legenes overbevisning/samvittighet så mye verd, at den trumfer stortingspolitikernes egen overbevisning/samvittighet? Jeg vil ha et prinsipielt svar på dette spørsmålet – ikke et som henviser til pragmatiske hensyn som regjeringsplattformen."

Vel. Det prinsipielle ligger i parlamentarismen – der regjeringen utgår fra eller har støtte i et flertall i parlamentet. Avtalen mellom Høyre, FrP og KrF ble inngått som del av samarbeidet før regjeringen ble dannet. Siden jeg ikke er direktevalgt, men inne som fast møtende vararepresentant for Ine Eriksen Søreide, var jeg ikke på gruppemøtet der Høyres stortingsgruppe godkjente avtalen mellom samarbeidspartnerne - så vidt jeg vet - enstemmig. Høyre har med andre ord aldri trengt partipisk i denne saken. Avtalen er inngått, regjeringen er konstituert.

Når det er sagt, så vet jeg at det er mange i Høyre som faktisk er for en reservasjonsmulighet, ja, noen også for en rett til å reservere seg uavhengig av omstendighetene. Men jeg tviler på at det ville vært flertall for dette om det hadde blitt stemt over på forrige landsmøte.

Som jeg sa i Stortingssalen i dag - jeg regner med at Høyres samarbeidspartnere har sett at når vi har inngått en avtale, så står vi ved den – også når den koster, og for noen av oss koster inderlig. Samtidig er jeg ikke imponert over hvor høye og mørke enkelte fremstår i denne debatten, når den forrige regjeringen selv skapte tvil om saken i 2009, men prisverdig nok forsøkte å kartlegge og rydde opp i en blandet praksis i 2011. Aps Lene Vågslid er i hvert fall ærlig nok til å innrømme ovenfor TV2 i januar i år at tidligere forsøk på å rydde opp har vært mislykket. Ingen sanksjoner ble iverksatt av den forrige regjeringen etter 2011.

Som ny på Stortinget har det vært spesielt å observere hvordan et tidligere regjeringsbærende parti strekker ut hånden og frir til en av våre samarbeidspartnere, for så å knytte neven og hamre løs mot deres menneskesyn og verdier. "Gufs fra fortiden" ble brukt i salen i dag. Jeg håper alle i KrF har merket seg hvordan Ap snakker til og om dem - og igjen, har sett hvem som har fått bredsiden fra den nye opposisjonen og står på avtalen - uten å kreve mer.

I tillegg var dagens forslag fra representanter fra et parti som under forrige regjering uten reservasjoner på Stortinget godtok å sende norske jagerfly til Libya, videreføre kontantstøtten i åtte år, stramme inn asylpolitikken og åpne nye områder for oljevirksomhet. Etter at de rødgrønne sa ja til bygging av gasskraftverk uten fullskala rensing satt SV-representanter og gråt. SVs største seier i Soria Moria ble det største tapet, sa daværende leder i Sosialistisk Ungdom, Kirsti Bergstø.

Når jeg først skal svelge kameler mothårs og på tvers, så er det jo greit å ha noen å lære fra. Et parti som i åtte år lot sin samvittighet stå på plenen foran Stortinget er det ingen grunn til å ta kritikk fra. Det var godt å få debatten i Stortinget i dag - og jeg tror det er sunt med en levende debatt om viktige verdisaker. Det gjør oss mer robuste når vi støter på de mange etiske dilemmaene vi kommer til å møte når teknologi og muligheter utfordrer oss i fremtiden. Om jeg ikke i utgangspunkt var enig i eget partis løsning i denne saken, er jeg glad for å tilhøre et parti der verdier knyttet til individ og rettigheter er en del av det politiske ordskiftet. Jeg skal sørge for å ha en stemme som høres klart og tydelig i samtlige av de debattene.
----
Jo, og så er jeg glad for at denne dukker opp når jeg søker etter bilder for å illustrere samvittighet/conscious. Godt samvittighet og sko passer godt sammen, da har jeg skapet fullt!


Dagens viktigste

Etter debatt om reservasjonsrett og mulighet i Stortinget i dag, kom dette som mms via mail:


Og her sitter man og bekymrer seg over det man tror er viktige prinsipielle saker og samvittighet, mens velgerne er opptatt av noe heeelt annet.

Det siste er for øvrig feil. Selvsagt henvendte jeg meg til presidenten før jeg startet innlegget. Men det er forskjell på å henvende seg i til presidenten og å bruke mikrofonen. Om prinsippene flyr veggimellom har man da i det minste dannelse...

mandag, februar 17, 2014

Dårlig stemning for menneskerettigheter

Statsminister Erna Solberg lagde visstnok dårlig stemning da hun tok opp menneskerettighetsspørsmål med den russiske statsministeren Dmitrij Medvedjev i Sotsji. Det synes Ap-mann og valgforsker Frank Aarebrot var teit. Vi kan ikke drive utenrikspolitikk ved å dra rundt og fornærme folk, sa han til TV2.

Men Aarebrot ble ikke helt enig med seg selv i kritikken av statsministeren. For på den ene siden mente han at det ville vært bedre om Norges statsminster hadde skapt goodwill ved å være tilstede og ta selfies med Vladimir Putin på åpningsseremonien, for deretter å adressere Putin sjøl angående menneskerettighetssituasjonen i Russland. På den andre siden mente han at "disse menneskerettighetsaktivistene" har fått for mye makt når det gjelder norsk utenrikspolitikk. Utenrikspolitikk var ene og alene tuftet på å fremme norske interesser, ikke drive å dille med menneskerettigheter og sånt som senere kunne få konsekvenser for eksporten av for eksempel norsk fisk. Utenrikspolitikken kan ikke være tuftet på å fornærme folk ved å ta opp noe så mundant som menneskerettigheter. Det får åpenbart "disse menneskerettighetsaktivistene" gjøre selv.

Det er klart at for alle de som var kritiske til at statsminister Erna Solberg skulle til OL i Sotsji, så smerter det nok litt at hun er så tydelig at hun skaper dårlig stemning i møtet med Medvedjev. Aarebrot mente møtet var mislykket siden Medvedjev ikke møtte på den planlagte felles pressekonferansen i etterkant. Det kan godt være. Det kan godt være at hun skulker årstalen i Norges Bank uten stil, og at hun enten ikke burde dratt eller heller burde vært både på åpningsseremonien i Sotsji og på årstalen i Norges Bank. Jeg aner ærlig talt ikke hvilke vurderinger som lå til grunn for det ene eller det andre. Men når kalenderen ble som det ble så synes jeg det er mer stilig å skape dårlig stemning ved å ta opp menneskerettigheter i Russland, enn å skulke årstalen til Norges Bank for å dra på rally på Hamar a la Jens Stoltenberg.

Det er klart at norsk utenrikspolitikk skal være tuftet på å fremme norske interesser. Men siden når ble det å fremme menneskerettigheter en motsetning av norske interesser?

Jeg skulle ønske at norske interesser sto oftere i førersetet når det gjaldt norsk utenrikspolitikk. For eksempel ser jeg ikke helt hvordan Uganda, en av våre fremste bistandsland gjennom over tyve år, har utviklet seg positiv med milliardsstøtte fra Norge til å bli en nasjon der norske interesser, f.eks. eksport av fisk, gjør seg gjeldende. Tvert i mot. Ikke bare har president Museveni lagt grunnloven han selv fremmet til side for å fortsette som president (som førte til at daværende bistandsminister Hilde Frafjord betimelig kuttet i støtten til landet). Før helgen sa Museveni at han vil undertegne en lov som betyr at homoseksualitet kan straffes med livsvarig fengsel. Utenriksminister Børge Brende må gjerne skape litt dårlig stemning i Uganda.

Når "disse menneskerettighetsaktivistene" fremmer menneskerettigheter så fremmer de også demokrati. Stabile demokratier med markedsorienterte, åpne økonomier er i aller høyeste grad i norsk interesse, moralsk og markedsmessig. Dersom det bare er "disse menneskerettighetsaktivistene" som skal stå på barrikadene for demokrati og ytringsfrihet er det ikke sikkert at fremmes så mye demokrati og ytringsfrihet etter hvert. For eksempel ble Anastasia Smirnova, en av kontaktene i Russland for den norske foreningen for homofiles rettigheter, Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH), arrestert bare timer før OL-åpningen. Det sitter lenger inn å arrestere den norske statsministeren når hun tar opp menneskerettighetsspørsmål.

Men det er klart. Når man først kan kritisere Høyres statsminister for å ikke boikotte OL, deretter kritisere henne for å ikke delta på åpningsseremonien, for så å kritisere henne for å ta opp menneskerettigheter og skape dårlig stemning, så får man jo full uttelling for å være i opposisjon.

Men å være i opposisjon til å fremme menneskerettigheter ser jeg ikke at er i noens interesse. Kanskje utenom Frank Aarebrots.

søndag, februar 16, 2014

Hurragutter og samfunnsoppdrag

Journalist Lars Olufsen i Fosna-Folket kritiserer innholdet i NRK P3s sendinger i en kronikk i Dagbladet. Han stiller spørsmålstegn ved om NRK mener det er en del av allmenkringkastings-oppdraget å få lytterne til å stemme på hvorvidt en Anders er en skikkelig grisegutt eller hurragutt etter å ha pult en fremmed jente i fylla, og det med venninnen i samme rom.

Jeg vet jo knapt hvor jeg skal begynne - fra mannlige forbilder til NRKs allmenkringkastings-oppdrag. Men jeg ser at feministavisa Dagbladet velger å bruke følgende som teaser på forsiden:

Så la oss bare begynne med Dagbladet. La oss begynne med om det er jenta vi bør stille spørsmål ved. Hun visste neppe at hennes fyllesex ville bli omtalt i den lisensfinansierte statskanalen. Er det hun som tror hun er tøff her? La oss begynne der. Vi aner ingenting annet om saken enn måten den omtales på i kronikken. Vi må forutsette at jenta var edru nok til å ha tatt et forholdsvis kompetent valg, alkoholinntak eller ei, og at vi ikke her snakker om en festvoldtekt. Vi kan jo håpe at venninnen hadde brutt inn i så fall. Jeg har nok av fyllesex-opplevelser i yngre dager selv, uten å være stolt av det, så jeg skal ikke moralisere over fyllesex i seg selv. Men det er tross alt ikke jenta som har gått til P3 for å få en evaluering av om hun er en ordentlig hurrajente eller grisejente. Takk til Dagbladet for at de synliggjør hvor alt ansvar alltid ligger, til tross for at det altså er Anders som er hovedpersonen her.

Så over til den smakfulle sms-innsendingen til P3 for å få svar på om lytterne synes Anders er en ordentlig hurragutt eller grisegutt. Dessverre var ikke et ordentlig rasshøl et alternativ. Et menneske med et snev av dannelse ville aldri kalt en jente de har hatt sex med for en babyproduksjonsfabrikk som de skal gjøre sitt fornødne i. Igjen - vi må forutsette at de hadde samtykkende, relativt gjensidig, sex. Jeg skriver relativt gjensidig, for gjensidigheten oppsummeres vel egentlig i omtalen av jenta som en babyproduksjonsfabrikk Anders gjør sitt fornødne i. Kall meg snerpete og gammeldags, men det høres ikke gjensidig ut for meg. Lytternes tilbakemelding, inkludert mange jenter, er at Anders er en skikkelig hurragutt. Det kan være verdt å ta med seg neste gang noen kommenterer andre kulturers kvinnesyn. Mange hurragutter i andre kulturer, gitt. Og for noen mannlige forbilder vi dyrker - særlig i ungdomskanalen P3!

Så til det som er kronikkskribentens egentlige anliggende. Er virkelig fyllesex og hurragutthistorier det vi skal forvente av lisenspengene våre og er det en del av statskanalens samfunnsoppdrag?

Kulturnytt kuttes til fordel for opprettelsen av rockekanalen P13 (og her er jeg fristet til å skrive "kødder du med meg, P-føkkings-13 - har statskanalen gått helt av skaftet?"). Nyhetsressurser kuttes til fordel for sport og Sommerbåten time for time. Samfunnsoppdraget til statskanalen er snart som homeøpati å regne - så fortynnet at det knapt inneholder et eneste molekyl av det opprinnelige stoffet.

Her er den geniale begrunnelsen for at NRK skal fortsette slik de stevner - for å ha allmenn aksept for sitt samfunnsoppdrag må de ha breddesatsninger som trekker seere, lyttere og lesere. Politikere fra alle kanter klapper pent i hendene, nikker og sier det er klokt og pragmatisk. Dermed kan de fortsette sin programmering med kommersielle britiske og amerikanske krimserier, som ødelegger for de kommersielle kanalenes inntektsgrunnlag, de kan la storfilmer diffundere fra NRK1 på lørdagskvelden til NRK3 på søndagskvelden, så sparte de ressurser på å sette opp noe annet, de kan skape debattflaten NRK Ytring på nett, for å konkurrere med eller hindre kommersielle nettaviser å utvikle gode flater selv. Vi skulle komme til 2014 før NRK tapte kampen om OL-rettighetene, men det betyr ikke at de ikke var villige til å forsøke å konkurrere ut TV2 på kontrakten i 40-60 millionersklassen. Jeg vil si som jeg sier om OL i Oslo - har vi råd til å bruke 100 milliarder på å arrangere OL, inkl arenaer og infrastruktur vi ikke egentlig trenger, så kan vi vel bruke nesten like mye penger på det vi trenger uten OL. Jeg ser frem til NRKs nyhetssatsning for den samme summen de var villige til å by på OL med.

Forleden diskuterte jeg NRKs samfunnsoppdrag og størrelse med P13 som bakteppe med en ansatt i NRK. Han mente det enkleste vi kunne gjøre var bare å begrense antall kanaler NRK fikk lov å operere til tre på tv og tre på radio. Jeg svarte at det kunne vært et interessant utgangspunkt for debatt. Men med tanke på hurragutten Anders og hans bidrag til samfunnsoppdraget i P3 foreslår jeg at vi reduserer det til to.

Oppdatert: litt språkvask er gjort i etterkant av publisering...

Oppdatert II: Redaktør i P3 Ung har svart Lars Olufsens kronikk i Dagbladet.

torsdag, februar 13, 2014

Konfeksjonens svar på handlingsregelen

Livet som stortingsrepresentant byr stadig på overraskelser. Som for eksempel å vise til provenyeffektene på statsbudsjettet som den mest naturlige ting. Eller den noe mer underlige følelsen av å glede seg til sentralbanksjefens årstale i kveld. Eller foredrag, som det heter på fint.

Norges Banks representantskap er vennlige nok til å minne meg på at jeg bare er møtende vararepresentant, implisitt at jeg når som helst kan ramle ut av det gode selskap. Ettersom jeg har balansert på kanten av det gode selskap hele mitt liv er ikke det så uvant. Jeg blir aldri vant til minglingen med fiffen, aldri helt komfortabel i mitt eget skinn på den typen arrangementer. Kanskje fordi det ikke er mitt eget skinn jeg skal gå i. Og da kommer vi til det vesentlige - hva har man på seg til sentralbanksjefens årlige foredrag, som, for å gjøre det enkelt, etterfølges av middag og selskapelig samvær der jeg tidligere var garderobevakt - nemlig Grand Hotel.

Svaret er egentlig enklere enn man skulle tro. Selv om gutta kommer i dress så er det ikke fest jeg skal på. Lett å ta feil for en enkel sjel fra Groruddalen, der gutta kun kommer i dress om det er fest. Dette er derimot business. Ikke cocktailparty, ikke festmiddag. Business. I en perfekt verden hadde jeg med andre ord ikke ofret dette en tanke, og dratt rett fra Stortinget til foredrag og deretter middag. Vi har kleskoder her også. Og det som er pent nok for stortingssalen er da for fanden pent nok for finansfiffen.

Så hvorfor tenker jeg over det?

Vel. Jeg er kvinne. Det vil si. Jeg er ikke mann. En mann trenger kun la være å gjøre noe feil. Si - møte med brune sko til mørk dress. Ikke spesielt vanskelig. Kvinner derimot. Høyt, lavt, kort, langt, farger, utringning, hår, pynt, alt blir lagt merke til.

For eksempel ble en hel verden satt ut da det viste seg at en av verdens mektigste kvinner, med doktorgrad i fysikk, faktisk har .... vent... pupper. Som deltaker i debatter på tv har jeg også fått vennlige råd om hvor mye hud som kan vises på tv. Ikke bare legger kamera på deg fem kilo (jo, takk, liksom), men bar kvinnehud trenger seg visstnok gjennom linsa og fortrenger budskapet ditt. Jeg gir også råd om dette selv når jeg holder retorikkkurs for kvinner. Bevisst bruk av kort skjørt og dyp utringning er moro dersom du skal holde en presentasjon og vil ha anledning til å briljere med kunnskap og innsikt etter de første fem minuttene du er på scenen. Før det er det kun kort skjørt og dyp utringning publikum ser.

Fabelaktige Angela Merkel.
Angela Merkel har nå lært. Hun kommer ikke slik en gang til. Verken på festmiddag eller andre steder. Nå kan du kjøre Pantone-kart med Merkels blazer.


Som ung selger i et stort norsk IT-selskap fikk jeg beskjed fra en av mine mannlige sjefer om å ikke gå i korte skjørt før jeg var tobarnsmor og over femogtredve. Særlig i svart (!). Før det vil nemlig kunder og kollegaer kun tenke på sex. Et velment råd, der altså. Tror jeg var den straitest kledde dama i hele avdelingen. Har fortsatt mange av de mørke dressene siden den gang. Synd de er minst en størrelse for små nå. Lever fortsatt i håpet om å bruke dem en dag... Så selv drakt var ikke gangbar mynt. Kort skjørt utgikk tidlig i karrieren.

Men så hva med i kveld da. Jo da - jeg har sett bildene og terningkastene. En liten takk til stortingskollega, og daværende kulturminister, Anniken Huitfeldt for hennes lille skistøvelstunt i protest mot nettopp terningkastene på antrekk - også på den typen arrangementer. Det er tross alt ikke Vixen Awards vi skal på, det er middag etter en av de viktigste talene som blir holdt om norsk økonomi og fremtidsutsikt. Et godt råd kan derfor være dette:


Konfeksjonens svar på handlingsregelen. Herredress fra Dressmann?

Og det som bekymrer meg mer er at jeg nå har brukt tid på dette. Den samme tiden kunne vært brukt på å lese papirer, skrevet en kronikk, forberedt et foredrag. Mens gutta drar en kam gjennom håret og sjekker at slipset sitter riktig, har de fleste damer brukt betydelig mer tid på å egentlig ikke bli lagt merke til. For det handler ikke om at jeg skal få terningkast. Så interessant er jeg ikke for den gemene klikkhop den norske journaliststanden. Det handler først og fremst om å kunne gli inn i en forsamling man ikke naturlig føler seg en del av.

Alternativet er selvsagt å skille seg like mye ut som man føler at man gjør i utgangspunktet. Men man skal kle seg inn i en forsamling, ikke kle seg ut.

Så det blir svart drakt. Eller svart dress. Hvis jeg kommer inn i en. Business attire, rett og slett. Det var da ikke så vanskelig. Så neste gang skal jeg kutte ut fluffet når jeg skal møte fiffen. Det som er godt nok for stortingssalen er godt nok for dem.

Fant svart drakt og høye hæler. Droppet perlekjedet i plast. Burde da være godt innenfor konfeksjonens svar på handlingsregelen...

Gå på @vampus på twitter for å følge med resten.

lørdag, januar 25, 2014

Hvor ble du av i alt mylderet, VamPus?

Jeg vil være modig. Jeg vil ha en stemme. Jeg vil delta. Ikke etterlys sterke stemmer når det dere gjør er å svekke dem. 

Denne uken skrev VGs Anders Giæver en kommentar om maktens avmakt - om hvordan han mener Høyrekvinnene som kjempet og vant en viktig kamp for vern om abortloven på Høyres landsmøte, men mistet grepet da de kom i regjering. Han nevnte blant annet undertegnede som en savnet stemme i debatten om reservasjonsretten.

Så jeg tenkte at jeg skulle bruke stemmen. Si hva jeg mener. Det er jo ikke slik at det er en nasjonalhemmelighet hva jeg egentlig mener om at leger reserverer seg. Men Giæver har rett i en ting. Jeg har sittet stille i snart fire måneder. Jeg har virkelig ikke hatt et ønske om å debutere på Stortinget med å diskutere mot egne partifeller, som jeg respekterer og er glad i, med en sak som åpenbart er vanskelig for partiet. MEN. Jeg følte at jeg fikk en åpning da Trude Drevland var så bestemt klar fredag og flere høyrekvinner begynte å gi sitt uttrykk utad i løpet av gårsdagen.

Med en veldig klar agenda om å si tydelig fra om at jeg kommer til å stemme MED gruppen, mot egen samvittighet, men også med forståelse av at dette er ikke lett, så snakket jeg med Aftenposten. Jeg trodde faktisk at overskriften ville bli "Vil sparke reservasjonsleger", som er en veldig spisset variant av hva jeg sier, men tabloid. Det kan jeg tåle. I stedet ble det "Ber lokalpolitikere sabotere Høies reservasjonsordning".

Dere skal om et øyeblikk få lese sitatene i sin helhet, men før dere gjør det har jeg lyst til å si en ting. Når journalister (hei, Ander Giæver) etterlyser sterke stemmer i debatten, så kan de jo for eksempel tenke etter følgende; når vi vet vi står i kontroversielle saker og dere bestemmer dere for å vinkle saker på den verst tenkelige måten, så slutter vi å snakke med dere. Tenk litt over samfunnsoppdraget deres og skyld dere sjøl. Dere skjønner også at jeg ikke ønsker å debutere på Stortinget med å gå mot egne partifeller. Det er virkelig verst tenkelig scenario. Jeg har gjemt meg på kontoret, ikke svart på pressehenvendelser, og føler at jeg svikter de som stemte på meg. Hvor god følelse tror dere det er?

Etter tre måneder ønsker jeg å endelig si at ja, det er uenighet og vi er her. Dette er resultatet.



Tusen takk.

Det morsomme er at jeg faktisk måtte presisere hvordan reglene måtte gjelde for kommunene, og at kritikken mot de nye forskriftene ikke er riktig. Så jeg synes det er fint at noen kommuner er klare på at de ikke kommer til å akseptere reservasjon, og bra om flere tydeliggjør det, men presiserer at det er ikke opp til kommunene - de må sørge for tilbudet til pasienten først.

- Ja, jeg synes det er bra om kommuner aktivt tar et standpunkt mot en reservasjonsmulighet. Samtidig forstår jeg de nye forskriftene slik at en kommune kun skal kunne innvilge reservasjon under gitte omstendigheter, dermed må de ha alternative tilbud og legekapasitet nok dersom de skal kunne innvilge en søknad.

Ber lokalpolitikere sabotere Høie. Really?

Her er sitatene i sin helhet (alt som ble sendt på mail, også det som ikke ble brukt):

- Jeg vil måtte stemme med resten av stortingsgruppen, mot min egen overbevisning. Dette er en del av regjeringsplattformen, og en avtale partiet må stå ved.
- Jeg tror alle skjønner at kompromisser er inngått her.
- Hva sier det om Høyre, at dere forhandler bort et slikt verdispørsmål? 
- Jeg tror nok mange faktisk mener at leger skal kunne reservere seg, men jeg tviler på at dette ville gått gjennom på landsmøtet etter den runden vi hadde på abortloven i fjor vår. Ingen må tro at dette er en lett sak for Høyre.
- Frem til endringene vedtas, er det ikke tillatt å reservere seg. Frem til endringen skjer, bør det komme sanksjoner mot leger som bryter disse reglene, og i verste fall bør de sparkes.
- Er det ikke litt dobbeltmoralsk å skulle straffe noen for det de mener burde bli lov? 
- Nei, de har frivillig søkt seg til en jobb med stillingsinstruks. Det er ingen menneskerett å være fastlege, det er stort behov for leger innen andre felt.
- Så du mener departementet bør kaste seg rundt og straffe dem som bryter med dagens regler? 
- Ja. Det kan dreie seg om kutt i tilskudd, trekk i lønn, advarsler eller i verste fall å gi dem sparken.
- Vil du oppfordre partifeller lokalt til å stemme mot å gi legene mulighet til å reservere seg? 
- Ja, jeg synes det er bra om kommuner aktivt tar et standpunkt mot en reservasjonsmulighet. Samtidig forstår jeg de nye forskriftene slik at en kommune kun skal kunne innvilge reservasjon under gitte omstendigheter, dermed må de ha alternative tilbud og legekapasitet nok dersom de skal kunne innvilge en søknad.
 --------
 Så kan jo følgende legges til om det er plass.
 - For meg handler dette om lik tilgang til lik legehjelp uansett hvem du møter og hvor du bor.
 - Jeg må stemme mot min samvittighet. Leger får følge forskriften til den jobben de frivillig har søkt på, også om det strider mot deres samvittighet.
- Det er ikke snakk om et yrkesnekt for en gruppe, det er stort behov for leger innen andre felt.

----------------------------

OPPDATERT (27.01.2014) : Overskriften ble endret lørdag morgen - mer i tråd med faktisk innhold.


Jeg vil være modig. Jeg vil ha en stemme. Jeg vil delta. Ikke etterlys sterke stemmer når det dere gjør er å svekke dem. 

mandag, januar 20, 2014

Til valg på økt skatt


Arbeiderpartiet skal gå til valg på økte skatter i 2017. Jeg gleder meg til valgkampen allerede.

Selv om finanspolitisk talsperson for Ap, Jonas Gahr Støre, sier at det ikke er gitt at det er de samme skattene som skal gjeninnføres eller heves. Men etter å ha hørt gnålet om "skattelette til de rike" eller "de som har mest fra før" i tre måneder i Stortinget forventer jeg at både arveavgift og formuesskatten skal gjeninnføres av Arbeiderpartiet. De sier jo selv at disse to innretningene har den beste fordelingseffekten, og dessuten er det ikke bare usosialt å å fjerne formuesskatten - det er til og med dobbelt usosialt. Så da må det jo være dobbelt så sosialt å gjeninnføre den.

 
Dessuten vet vi jo hvorfor Høyre vil fjerne den. Det er jo kun for å gi noe tilbake til sine rike onkler.
 

Dessuten ser formuesskatten ut til å være eneste måten å forhindre nullskatteytere på.


 
 
Kjært barn har som kjent mange navn. Arveavgiften, også kjent som dødsskatt, er et viktig bidrag til fellesskapet. Å fjerne denne er å gi mye til de som har mest fra før, og de burde jo betale sin skatt med glede.
 
 
Argumentet om at formuesskatt og arveavgift skader norsk eierskap og norske arbeidsplasser er visstnok bare oppspinn (ettertrykkelig bevist av to studenter), så dermed burde det ikke stå noe i veien for å gjeninnføre disse. 

 
Med de utfallene Arbeiderpartiets representanter har hatt mot Høyre og FrP i Stortinget kan det ikke være noen tvil om at de vil gå på valg for å gjeninnføre formuesskatten og arveavgiften i 2017. Noe annet ville vært veldig merkelig. For ikke å snakke om usosialt. Jens Stoltenberg gledet seg til å diskutere formuesskatt i fjorårets valgkamp. Jeg gleder meg til å diskutere den i 2017.
 
 




lørdag, januar 18, 2014

Men er det arbeid, vesle ven?

Når kvinner som selger seksuelle tjenester forteller at endringene i lovverket har gjort deres situasjon verre, så kan vi altså også velge å se vekk fra det. Vi vet jo deres beste.  

Agnes Ravatn spør om salg av seksuelle tjenester er sex. Et vel så relevant spørsmål er om salg av seksuelle tjenester er arbeid. Men det har Ravatn et klart svar på. Hun stiller seg nemlig ikke bak de som insisterer på å kalle salg av seksuelle tjenester som «sexarbeid»: Ikkje før NAV kan tillate seg å seie: "Eg ser du har ein kropp? Det blir ikkje noka arbeidsledigheitstrygd før du har prøvd deg litt på gata først, vesle ven".» En setning som åpenbart har imponert mange jeg følger på sosiale medier.
 
Vi kan godt begynne med hvorvidt NAV i det hele tatt følger opp kravet om å ta arbeid som tilbys den arbeidssøkende, som uansett skal være relevant for bakgrunn og utdannelse. Men det er ikke NAVs praksis som skal være retningsgivende for hvordan salg av seksuelle tjenester skal omtales. I så fall teller vel den kongelige norske stat, ved Skatt Øst, mer. De som selger seksuelle tjenester er nemlig ikke bare skattepliktige, men også momspliktige. Er ikke det arbeid?

Sexkjøpsloven, som ble vedtatt av et flertall i Stortinget i 2009, er utformet slik at salg av sex er lov, det er kjøpet som er forbudt. Dermed er sexsalg skattepliktig. Skattereglenes formål ikke er nemlig ikke å forhindre uønsket virksomhet, men å gi det offentlige inntekter til finansiering av felleskapets goder. De som selger sex får selvsagt ingen sosiale rettigheter knyttet til sin virksomhet, tvert i mot. Sexkjøpsloven vekket til live den slumrende hallikparagrafen, som politiet har omsatt til "operasjon husløs". Sexarbeidere forteller at de kastes ut fra relativt trygge omgivelser, være seg hotellrom eller leiligheter de leier, og føler seg mer utrygge og utsatte enn tidligere. Staten er med andre ord sexarbeidernes verste hallik.

Det var selvsagt ikke sexkjøpslovens intensjon. Intensjonen var å ta bakmennene for menneskehandel, tvang, vold og overgrep - som allerede var dekket i straffeloven, men ikke fulgt opp. Resultatet er mer enn forstemmende. Siden sexkjøpsloven ble innført har kun 14 blitt dømt for menneskehandel, inkludert dommer knyttet opp mot tigging og utnyttelse av egne barn. Jeg kaller ufrivillig sex for voldtekt, og mener de som tvinger eller truer et annet menneske til å ha uønsket sex skal dømmes for vold, voldtekt, trusler og frihetsberøvelse. Bur inne og kast nøkkelen.

Spar meg for "indre diskusjoner" om emosjoner som trumfer intellekt i "akkurat denne saken". Emosjoner og intellekt kan utmerket godt forenes gjennom å definere faktisk tvang som tvang, og bli jævlig forbanna for at det finnes rasshøl som utsetter andre mennesker for voldtekt. De er kriminelle. De utøver grov kriminalitet. Som regel er de en del av større kriminelle nettverk som preger Oslo og Norge på flere måter. Jeg har ingen indre diskusjon om dette. Forfølg og straff. Hardt.

Ravatn skriver at hun tror nesten ikke sine egne øyne når hun finner to høyrepolitikere som er villige til å diskutere det prinsipielle ved sexkjøp. Really, Ravatn?

Det kan jo være fordi det prinsipielle i det liberale refrenget om at «samfunnet kan ikke kriminalisere frivillige handlingar mellom samtykkande, voksne mennesker» ikke gjør inntrykk på deg. Og selv om du ikke klarer å stille deg bak synet som sier at sexkjøp per definisjon er vold mot kvinner, så sammenligner du sexarbeidernes muligheter for valg med at "folk kan «velje» å hoppe ut av brennande bygningar".

Det hører fint hjemme i den klassiske, feministiske venstresideidèen om tingliggjøring og obektivifisering av kvinnen. Først sier de at kvinnene ikke burde kunne velge å selge seksuelle tjenester, så såes det tvil om troverdigheten til de som sier at de faktisk velger dette selv - og når vi har fratatt kvinnen muligheten og legitimiteten til hennes valg - så kan vi fastslå at hun er objektifisert og tingliggjort. Hun er definert vekk som menneske, som individ, og er følgelig ikke meningsberettiget. Om hun vil kalles sexarbeider - så kan vi andre - vi som fortsatt er meningsberettiget og ikke definert ut av debatten - velge å si at vi ikke stiller oss bak det. Så sympatisk.

Eg ser du vil kallas sexarbeider. Det blir ikkje noko av det, for eg definerar deg som prostituert, hore, undertrykt, menneskehandla, ei som ikkje veit sit eiga beste. Vesle ven.

Når kvinner som selger seksuelle tjenester forteller at endringene i lovverket har gjort deres situasjon verre, så kan vi altså også velge å se vekk fra det. Vi vet jo deres beste.

Flere i Høyre har visstnok varslet omkamp om sexkjøpsloven i partiet. Kamp skal de få.

tirsdag, januar 14, 2014

Helt sant rykte

I kassen i stortingsrestauranten spøker stortingsbetjenten i kassen med journalisten som skal betale etter at hun sa feil pris.

Betjenten: Jeg tenkte å legge på tips, da vet du.
Journalisten: Ja, he he, man vet jo aldri.
Jeg: Etter kuttene fra de blåblå finansierer vi nå nemlig stortingsbygningen med tips.
Journalisten: Det skal jeg ikke sitere deg på.
Jeg: Men det hadde vært en god sak?
Journalisten: Det hadde det.

Siden en god sak aldri skal ettersjekkes kan Dagbladet få denne gratis. De blåblå inndrar tipsen i stortingskantina for å finansiere driften av stortingskantinen etter kuttene i statsbudsjettet for å gi skattelette til de rike.

Det er helt sant. Hørte det i stortingsrestauranten.

tirsdag, januar 07, 2014

Følelsesladde prinsipper

Polarisert debatt er nyttig for å få frem prinsipielle forskjeller og alternativer. Men når polarisert debatt er det eneste vi har, blir det et fattig utgangspunkt for løsninger og i hvert fall for forståelse, respekt og empati.

Det siste jeg sa til de jeg så på vei ut døren fra Stortinget var at jeg skulle møte ei som antakeligvis mente jeg ønsket å ta livet av broren hennes. Eller at enkelte mennesker burde utryddes fordi de ikke passer inn. Jeg hadde fått en mail fra en engasjert søster til en med Downs syndrom om å ta en kaffe. Grunnen til at jeg sa ja var at hun hørtes oppriktig nysgjerrig ut på hele debatten rundt det abortmotstandere kaller sorteringssamfunn, og retten til å velge bort liv. Men man vet jo aldri. De fleste som kontakter meg om temaet med motsatt ståsted enn meg selv gjør det for å skjelle meg ut over telefon, eller setter på CAPS LOCK før de sender mail. Det er helt greit. Jeg skjønner at debatten vekker følelser. Jeg står gjerne i mottakerenden av verbal utskjelling når de angriper meg personlig og tillegger meg meninger jeg ikke har. Da kan de bare kalle meg hva som helst, beskylde meg for nazisme, ville utrydde deres barn eller søsken, gjøre livet vanskeligere for både familiene og de det gjelder. Da er det nemlig ikke meg de angriper.

Jeg er trygg på hvor jeg står i debatten. Jeg vet at jeg ikke er det de kaller meg. Det er ubehagelig, ja, men så vet jeg at debatten om alt fra tidlig ultralyd til abort på medisinsk grunnlag oppleves som sårende av noen. Men det er ikke grunn nok til å ikke ta den.

Likevel ville jeg ikke invitere den engasjerte søsteren til Stortinget. Jeg tenkte at om jeg skal stå i mottakerenden for utskjelling og beskyldninger, så er det bedre å gjøre det utenfor huset, enn foran kollegaer på Stortinget og pressefolkene som kretser rundt som sultne gribber. Ikke vet jeg hvordan jeg ville reagert heller. Kan godt hende at det jeg tåler så inderlig vel via telefon og mail blir annerledes når du står ansikt til ansikt med den som ytrer seg. Derfor var det greiest å møtes et annet, offentlig sted. Stortingsrestauranten egner seg lite om man vil gjemme vekk sine følelser.

Trude Trønnes-Christensen, den engasjerte søsteren, skrev om møtet i en kronikk i Aftenposten.

Men jeg tenkte det ville gå greit. Jeg liker jo å snakke med folk, og synes ofte det er mer interessant å snakke med dem jeg er uenig med. Det er gjennom de samtalene jeg virkelig lærer noe, fordi jeg blir nysgjerrig på perspektivet og bakgrunnen til at vi kan havne på så forskjellige steder, særlig når jeg opplever at begge parter ønsker godt. Nyansene kommer frem i dialog, gjennom spørsmål og reell nysgjerrighet. Hvorfor sånn, hva med det, men synes du ikke at?

Det er få medieflater for den type dialogdebatt i Norge. En vanlig medierunde starter med et utspill eller en kronikk i en av dagsavisene. Dette plukkes opp av andre medier som finner noen som kan reagere. I et program som Dagsnytt 18 varer et debattinnslag i rundt syv minutter, der programleder og deltakere skal ha sin tid. Debatten er allerede vinklet før den havner i studio. Redaksjonen har valgt ut de som kan skape mest temperatur, som «leverer» som det heter. På så kort tid, og så spisset som vi må være, er det ikke rart at noen – i dette tilfellet jeg - blir oppfattet som kald, hard, «mørk og slem». Jeg debatterer sjelden på følelser, men forsøker å holde meg til prinsipper, tall og fakta.

Det fungerer dårlig i dagens mediebilde der såkalt «case»-journalistikk er fremtredende, med saker som knyttes opp mot ett spesielt tilfelle, en case, som står frem med sine personlige opplevelser. Jeg opplevde en gang at programleder i Dagsnytt 18 åpnet med å spørre om mine personlige erfaringer med Downs syndrom da jeg var i studio etter en kronikk om kvinners rett til å velge – med utgangspunkt i den eksisterende abortloven.

Personlige erfaringer er en viktig del av samfunnsdebatten, men følelsene knyttet til de personlige opplevelsene er en farlig motstander mot prinsipiell politisk debatt som søker etter løsninger for fler enn bare den ene eller de få. Personlige opplevelser gir moralsk tyngde i debatten, og brukes gjerne som hersketeknikk. Er ikke en mening verdt noe uten personlige erfaringer? Hvor ender vi opp dersom det er de forurettedes følelser som skal bestemme utfallet av saker som angår flere enn dem?

Og hvem er egentlig den forurettede i en så vanskelig sak som å innvilge abort på grunnlag av alvorlig sykdom, som definert i dagens abortlov? Er det de som har barn eller selv er født med alvorlig sykdom og føler debatten handler om dem? Eller er det familiene som selv mener de ikke klarer å håndtere ett barn (til) med alvorlig sykdom eller funksjonshemninger, og derfor ønsker abort på det grunnlaget?

Jeg mener abort skal kunne innvilges på bakgrunn av «alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet» etter 12. uke, hvilket betyr at jeg støtter dagens abortlov slik den er. I tillegg er jeg for tidlig ultralyd og tester før 12. uke. Grunnen til det er at jeg har venner, kjente, folk som mailer og gir tilbakemeldinger om alt fra hvordan det er å føde ut et dødt foster etter fjerde måneds graviditet (som kunne vært unngått ved tidlig test) til hvordan det er å ha et barn med sterke funksjonshemninger med den kostnaden det er for søsken, familien, jobben og en selv. Selv om de aldri i verden ville byttet bort barnet sitt, så skriver de at enten ikke ville taklet ett til eller at de ville valgt annerledes gitt det de vet i dag, og derfor ønsker denne muligheten for andre. Selv om alle ser på sine barn som en berikelse, opplever de kostnaden for å være så høy at de så vondt det enn gjør, forstår at andre ikke ønsker å oppleve det samme. At disse ikke ønsker å delta i en debatt der de selv i tillegg til å bære på sin sorg skal utsettes for beskyldninger om sortering og nazisme har jeg forståelse for. Derfor må andre være deres stemme. Det ligger en plikt i det også. Så da møter jeg i studio med prinsippene, uten egne personlige erfaringer. Det er mulig det høres kaldt og hardt ut, men det ligger et bankende hjerte bak. Prinsipper er i aller høyeste grad følelsesladde. Det vet alle som diskuterer ut fra et verdisyn.

Da jeg kom inn for å ta en kaffe med Trude Trønnes-Christensen vinket hun smilende fra et bord innerst i lokalet. Avventende, men smilende. Det slo meg at hun kunne være en venninne. Jeg ville gjerne høre hva hun hadde å si, og hun ville gjerne høre på meg. Alle gode samtaler begynner med å lytte først.

Som Trude skrev - vi fikk til det motsatte av hva en meningsutveksling i et offentlig ordskifte klarer. Vi klarte der og da klart å ta livet av en polarisering. Det er et godt utgangspunkt for bedre forståelse, og rydder unna hindringer for andre like viktige debatter – der vi oppdaget at vi hadde mye felles grunn. Polarisert debatt er nyttig for å få frem prinsipielle forskjeller og alternativer. Men når polarisert debatt er det eneste vi har, blir det et fattig utgangspunkt for løsninger og i hvert fall for forståelse, respekt og empati.

Les også Trudes kronikk: En søsters stemme - en viktig personlig erfaring som viser de sidene som sjelden kommer frem i en ren prinsipiell debatt. Vi trenger å høre begge deler. Det er det som beriker samfunnsdebatten. Uten friksjon kommer vi ikke videre. Men friksjonen kan gjøres til en hindring på veien eller til en mulighet for fremdrift. Hva vi velger er opp til oss. Velger vi det siste kan det hende at vi går for å møte en motstander, men oppdager et menneske.

fredag, desember 06, 2013

Representant med reservasjoner?

Fra jeg satte mine ben på Stortinget som innkalt representant og frem til nå, har jeg hatt journalister etter meg hver eneste dag angående spørsmålet om reservasjon for leger. Det er helt greit. Syv av ti innkommende samtaler de to første ukene var om dette, nå er det redusert til to-tre om dagen. Det fine er at jeg har en oppdatert telefonliste til de fleste i politiske redaksjoner på Østlandsområdet.

Det har aldri vært noen tvil om hva jeg mener om reservasjonsrett. Jeg er prinsipielt i mot. Men allerede 3. oktober la jeg ut et blogginnlegg hvor jeg åpnet for reservasjonsmuligheten, gitt klare retningslinjer for hvordan og når det kan skje. Det er en grunnleggende forskjell på en rett til å reservere seg og en mulighet. De som skaper mest usikkerhet rundt spørsmålet, er motstanderne som insisterer på det motsatte.

Fra hva jeg kan se fra signalene til departementet, så kommer retningslinjene til å være tydelige på når og hvor det vil være mulig å reservere seg. Det er ikke en rett, det er en mulighet - der prinsippet om pasientenes rett til likt helsetilbud i hele landet holdes i hevd. Det betyr at ingen kommuner kan innvilge reservasjon dersom det ikke er tilgjengelige alternativer for pasienten - det vil si andre fastleger med ledig kapasitet på sine lister. Departementet har sagt at de som eventuelt måtte få innvilget reservasjon, må sende brev til alle eksisterende pasienter for å opplyse om dette - med informasjon om hvem eller hvordan velge noen andre, vil jeg anta. I tillegg vil legene måtte opplyse om at de er reservasjonsleger når de listes opp i fastlegeregisteret, der vi som pasienter kan velge hvem vi vil ha. Som jeg skrev 3. oktober, skulle jeg gjerne i tillegg sett en reduksjon i deres percapitatilskudd per pasient, men ser at den kan være vanskelig å få gjennom, og det kan jeg leve med. Uansett skal reservasjonsmuligheten ha en konsekvens for legen, ikke pasienten, og det synes jeg departementet så langt har svart godt på.

Så - til dagens oppslag i Dagsavisen. De la det frem som en artikkel med gårsdagens høring i Stortinget om reservasjonsmulighet som bakgrunn, med noen kommentarer til det, men jeg ser jo at det er morsommere å spille opp til uenighet internt i Høyre.

Her er sitatene som ble oversendt i sin helhet:

- Jeg er i mot at fastleger skal ha en rett til å reservere seg mot å henvise til abort, men er åpen for å gi mulighet for reservasjon dersom pasientens rettigheter kommer først. Men jeg vil se retningslinjene før jeg tar en endelig beslutning.

- Forutsetningen er at pasientens rett til helsetilbud skal  være lik uansett hvor du bor. I 20-30 kommuner i Norge er det kun én fastlege. Disse vil, slik jeg forstår departementets signaler, ikke ha mulighet til å reservere seg. Om vedkommende reserverer seg, og nekter å henvise til abort, så får en i verste fall sparke legen, og ansette en ny.

- I høringen argumenteres med at dette har fungert fint i 30 år, før rundskrivet i 2011 kom, og det vises til at en kan telle på en hånd de pasientene som har klaget på legen sin, når det gjelder denne problemstillingen. Hva mener du om det?

- Jeg mener det er helt meningsløst å forvente at kvinner i en sårbar situasjon i tillegg vil å ta belastningen det er å opprette klage mot sin egen lege. Det sier kanskje noe om forståelsen for pasientenes situasjon hos de som mener dette.

- Forslagsstillerne mener det er en ekstra belastning for pasienten å bytte fastlege og å orientere seg om hvilke fastleger som har reservert seg. Er dette et reelt argumentet slik du ser det, eller en overdrivelse?

- Jeg mener dette er litt overdrevet. Som pasient har jeg fortsatt ansvar for å orientere meg om mitt helsetilbud. Ingen bør bare akseptere legen de får tildelt, men sjekke om det er en lege du faktisk vil gå til. Det gjelder også om du er en middelaldrende mann. Men retningslinjene fra politisk ledelse i helse-og omsorgsdepartementet bør være helt tydelige på at reservasjonsmuligheten har en konsekvens for legen, ikke pasienten.

- For kommunen sin del kan det fort bli kostbart om de innvilger reservasjon for en lege, og senere må ansette en lege til for å oppfylle prinsippet om likt helsetilbud til alle. For det må de.

- Sykepleierforbundet er blant dem som tror at flere helsepersonellgrupper kan finne på å be om reservasjoner, med denne adgangen. Hva tror du om det?

- Jeg skjønner at enkelte har behov for å overdramatisere bilde. Jeg tror ikke det er en fare for det. Jeg for min egen del har i hvert fall strukket meg så langt jeg kan i denne saken, men vi lever i et demokrati så flere grupper kan ønske seg dette, men det betyr ikke at vi vil tillate det.

---
Men Dagsavisen glemte å spørre hva jeg kom til å stemme når saken(e) kommer til Stortinget. Jeg har til de noen-og-tredve andre journalistene jeg har snakket med sagt at jeg ikke sier noe før saken kommer til Stortinget - men det ser ut til at dette blir resultatet:

- Jeg vil stemme mot SVs forslag som kommer opp i Stortinget på nyåret. I og med at departementet jobber med et forslag som skal ut på høring, så ser jeg ingen grunn til å stoppe den prosessen.

- Med de signalene departementet har gitt så langt, så vil jeg gå inn for en mulighet til å reservere seg for legene under helt bestemte omstendigheter, når saken kommer til Stortinget til høsten. Pasienten først. Så enkelt. Så vanskelig.

Altså overhodet ingen grunn til og helt unødvendig å rasle med partipisk eller annet. Når det er sagt - uten debatten om reservasjon for fastleger tror jeg ikke retningslinjene ville blitt så akseptable som de har blitt. Så takk til Susanne Kaluza og alle dere andre som har engasjert dere - fortsett med det!

Er det da mulig å reservere seg mot flere henvendelser fra journalister, mon tro? For utover dette, har jeg faktisk ingen kommentar.