Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

onsdag, juli 27, 2016

Giske bør ta sommerferie

Faksimile fra VG Nett.
Hvis Ap/LO-kameratene Trond Giske og Wegard Harswik ikke har bedre å bruke sommeren på enn å forsøke seg på så billige poenger at selv Donald Trump ville vært flau, så foreslår jeg at de tar helt fri.

Kameratene Trond Giske og Wegard Harsvik i henholdsvis Arbeiderpartiet og LO setter fokus på den sentrale rollen Høyre har hatt i samarbeidsorganisasjonen International Democratic Union (IDU), for partier som identifiserer seg som sentrum-høyre politisk. Dette er rundt 80 partier fordelt på 56 land, som har definert sin plattform som å fremme politiske og individuelle rettigheter, like muligheter og mulighet for økonomisk utvikling basert på en robust rettsstat. I felleserklæringen fra 1983 står det at partiene er dedikert til å fremme de sosiale og politiske verdiene som demokratiske stater er fundert på, inkludert grunnleggende individuelle menneskerettigheter som definert av Menneskerettighetskonvensjonen, med fokus på ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og retten til å demonstrere ikke-voldelig motstand, retten til frie valg, pressefrihet, religionsfrihet, likhet for loven og muligheter for alle.

Når Giske og Harsvik mener Høyre skal trekke seg fra dette samarbeidet fordi ett av de over åtti samarbeidende partiene i nettverket har valgt en kandidat de ikke liker, så er det absurd. Men for å ha det helt klart – jeg liker’n ikke jeg heller. I mine øyne er Donald Trump en fordomsfull, narsissistisk misogynist som har klart å utnytte det gapet etablerte politikere har skapt gjennom å oppfylle egne agendaer uten kontakt med folk flest. Men det kan selvsagt ikke Norges statsminister si eller mene. Donald Trump påstår selv å ha et ”amazing” forhold til kvinner. Men om han hadde forsøkt seg på setningen med ”blood coming out of her - wherever” mot statsministeren fordi han møtte litt motstand, slik han gjorde mot programleder Megyn Kelly, hadde forholdet vel vært alt annet enn ”amazing”. Men kompanjongene Giske og Harswik mener altså at Høyre skal trekke seg fra et internasjonalt politisk nettverk som fremmer en demokratisk rettsstat og menneskerettigheter fordi de selv trakk seg fra Sosialistinternasjonalen, et nettverk preget av splittelse og manglende fornying. Arbeiderpartiet velger fortsatt å være tilknyttet dette med observatørstatus. Så lenge IDU’s medlemmer er dedikerte til å stå sammen om menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati, så har Høyre en rolle å spille i å fremme disse verdiene ytterligere. Moderne, liberale høyrepartier bør bidra til at våre søsterpartier også fremmer likestilling, lhbt-rettigheter og respekt for både individuelle rettigheter og individer som en del av vår felles plattform. Dersom noen av IDUs medlemmer ikke lenger deler disse verdiene, så er det de som bør trekke seg fra nettverket - ikke de medlemmene som faktisk både fremmer moderne sentrums-høyre politikk OG vil videreutvikle denne.

Hvis Giske og Harswik ikke har bedre å bruke sommeren på enn å forsøke seg på så billige poenger at selv Trump ville vært flau, så foreslår jeg at de tar helt fri. Fortjent eller ikke.

fredag, juli 15, 2016

Shalom, Israel!

Mitt første bilde av det lovede land.

- How do you know I’m a doctor?
- Your mother told me.
- Oh, she wastes no time, does she.

Den unge legen rister leende på hodet. Vi sitter i ankomsthallen i Tel Aviv og venter på bagasjen. Jeg satte meg ved siden av henne for å takke for hjelpen på veien. Hun var en av flere som reiste seg for å tilby plassen sin på shuttlebussen til flyet i Brussel da de så jeg gikk med krykker. Etterpå har jeg merket at hun hele tiden har vært i nærheten for å tilby hjelp. Moren hennes hvisket raskt at ”she’s a doctor” på vei inn ut av flyet, som for å forklare hjelpsomheten.

Å brekke beinet fire uker før jeg skulle til Israel og Palestina med Kirkens Nødhjelp var alt annet enn optimalt. Det fikk jeg kjenne litt ekstra på da jeg humpet i full fart for å rekke flyet i Brussel. Jeg skal ikke sutre for mye over Brussel Airlines, men her er et råd; pakk skift for to dager i håndbagasjen. Du skal ha mer enn flaks for å få hele bagasjen med deg fra flyplassen når du lander. Jeg fikk den ikke. Men nok om det.

Det viser seg at legen og moren ikke er turister slik jeg trodde, men er fra Israel. Jeg føler at jeg kanskje overlumper henne litt da jeg forteller at jeg er norsk parlamentariker som skal til Vestbredden sammen med fem andre skandinaviske politikere for å få mer innsikt i Israel og Palestina-konflikten. Jeg spør rett ut hvor hun står.

Litt nølende svarer hun at hun alltid hadde følt med empati for palestinerne og deres sak. At hun var liberal og åpen for andre mennesker. Men det snudde da de fyrte raketter som rakk langt inn mot forstedene til Tel Aviv.

 - Det skjer noe med deg når du ligger under et bord med hendene over hodet og tror du skal dø.

Jeg tenker i mitt stille sinn at slik føler nok en del det i Gaza også, men sier ingenting. Jeg er her for å lytt og lære, men mener og har alltid ment at Israel har rett til å forsvare seg og har en særstilling på grunn av sine fiendtlige naboer. At israelerne som regel treffer når de svarer på palestinske rakettangrep, fordømmer jeg ikke. Det er jo ikke det at palestinerne ikke forsøker å drepe når de fyrer rakettene sine inn på sivile mål i Israel.

Morens engelsk begrenser seg til å uttrykke stolthet over datteren med å kunne fortelle hele verden at hun er lege. Men hun ser allikevel ut til å skjønne hva vi snakker om, og nikker stille mens hun ser på oss. Legen smiler og sier at hun håper turen er lærerik og at jeg får oppleve landet fra sin beste side. Igjen tenker jeg i mitt stille sinn at jeg tror hun antakeligvis ER landet fra sin beste side. I skrivende stund husker jeg ikke hvordan hun så ut, men jeg mener hun var ubeskrivelig vakker. Hadde jeg sett henne i en folkemengde ville jeg neppe kjent henne igjen.

Hun og moren tilbyr seg å vente med meg til bagasjen kommer (det ville jo vært interessant, da kunne vi ha snakket sammen i to døgn), men jeg tenker de skal få lov å komme seg hjem. Jeg takker igjen for hjelpen og angrer fortsatt på at jeg ikke ga henne en klem. Det er en dyp sannhet i det at det er landene du besøker, men møte med menneskene som gjør mest inntrykk.

Bloggpost èn fra tur til Israel og Palestina invitert og betalt av Kirkens Nødhjelp.

torsdag, juli 14, 2016

Bostedsløse turister?

Faksimile fra Aftenposten.no

Ved å gjøre Norge til et annerledesland for fattige tilreisende undergraver vi forutsetningene for et effektivt felles europeisk arbeidsmarked. De bostedsløse i leirene burde ikke bare vært bortvist fra området, men bortvist fra landet.

NRK Dagsnytt meldte i dag morges at politiet hadde gått til aksjon mot bostedsløse som hadde tilhold på Ekeberg. Jeg stusset umiddelbart på ordet "bostedsløs". Da jeg under den fullstendig forvridde debatten om "fiendtlig by" i fjor sjekket mulighetene for overnatting i Oslo, fant jeg at det hadde vært ledig plass for bostedsløse hver eneste uke i juli og godt ute i august (så sluttet jeg å sjekke). Dersom vi har samme forhold i år som i fjor, skal altså ikke bostedsløse borgere trenge å sove ute. Men jeg kan forstå de som foretrekker en benk i parken en varm sommernatt, i stedet for et hospits, bare så det er sagt.

Det viste seg at "bostedsløse" var åtte lengeværende romleire. Området er så vanvittig forsøplet at skattebetalerne i hvert fall betale for to dagers opprydning, ifølge VG.

EØS-avtalen og Schengen gir mulighet for "fri" bevegelse av arbeidskraft mellom landene. Jeg skriver "fri" i hermetegn fordi dette faktisk er feil. Retten til "fri bevegelse" er gitt med "forbehold for de begrensninger som er begrunnet ut fra hensynet til den offentlige orden, sikkerhet og folkehelsen". I tillegg skal ikke landets myndigheter pålegges en urimelig byrde i forbindelse med sosiale ordninger (stort sett tiltenkt pensjonister og arbeidstakere som kanskje er på midlertidige kontrakter og får rettmessige sosiale ytelser mellom arbeidsforhold). Men hovedprinsippet er at den frie bevegelsen, enten det er som turist i tre måneder eller som arbeidssøkende i inntil seks måneder, er at alle skal sørge for eget opphold: husly, mat og tilgang til sanitærforhold. Og bare om noen lurer - tigging er ikke ansett som et ansettelsesforhold som forplikter eller gir rettigheter.

Jeg har aldri forstått norske medpolitikeres vilje til å undergrave forutsetningene for et effektivt felles europeisk arbeidsmarked, der Schengen- og EØS-avtalen ga 260 000 europeere mulighet til å jobbe i Norge i perioden 2008-2014, i stedet for å gå arbeidsledige i Europa. Tenk hva dette har betydd for dem og deres familier, og for fattigdomsbekjempelse i Europa. I stedet har norske politikere og frivillige, skattebetalerfinansierte organisasjoner tatt til orde for at Norge skal være et annerledesland der vi opphever forutsetningene for både Schengen- og EØS-avtalen, noe som igjen gjør at disse mister legitimitet.

Dersom vilkårene for "fri bevegelighet" er brutt, som når tilreisende ikke kan sørge for eget opphold, og definitivt burde begrenses av hensynet til "den offentlige orden, sikkerhet og folkehelsen". De bostedsløse i leirene burde altså ikke bare vært bortvist fra området, men bortvist fra landet. Og leirene på Ekeberg er ikke de eneste i Oslo, og Oslo er ikke den eneste byen.

Kirkens Bymisjon forteller til VG at det kommer fattige tilreisende til alle store byer i landet nå. Fungerende generalsekretær Kristin Holter mener mange av dem lever under uverdige forhold.
– Vi vet jo at det er veldig dårlige forhold for fattige tilreisende, og at det er vanskelig å være dette i Oslo. Det mangler overnattingsplasser og sanitærforhold som gjør at det er lett for folk å komme seg på do og stelt seg.

Men myndighetene plikter ikke å legge til rette for fattige tilreisende med overnattingsplasser og sanitærforhold. Tvert i mot. Tilreisende, enten de er turister eller arbeidssøkende, plikter å sørge for eget opphold med tilgang på overnattingsplasser med sanitærforhold. Det tjener ingen å undergrave EØS-samarbeidet og Schengen-avtalen gjennom å belaste norske skattebetalere for brudd på forutsetningene for begge.

onsdag, juli 13, 2016

Fra kloakk til elitens avlukker

Kanskje ikke avlukke, men definitivt et kult toalett...når man trenger en illustrasjon, mener jeg.
Debatten om debatten i sosiale medier har gått fra at den er "kloakk" til å bli "elitens avlukker".

Med jevne mellomrom kommer debatter og kommentarer som problematiserer den fragmenterte offentligheten som Internett og de mange nye mediekanalene fører til. Noen mener vi står i fare for å få informasjon gjennom såkalte ekkokamre, der vi kun får eller utveksler informasjon med meningsfeller. Dette skaper en usunn, og kanskje farlig, virkelighetsoppfatning som kan føre til radikalisering. Andre reagerer på nivået på meningsytringene, særlig nettopp til meningsmotstandere, som alltid ser ut til å være skuffende lavt. Det er særlig kommentarfeltene til avisene og sosiale medier med et stort antall brukere, som Facebook og Twitter, det blir reagert på.

Det jeg finner underlig er to ting. Det ene er bekymringen over ekkokamre i en tid der det finnes flere kanaler og muligheter for bred informasjon enn noen gang. Det andre er de som reagerer på det lavpannede nivået i sosiale medier, som tidligere har vært sammenlignet med både "kloakk" og "vår tids dovegg". De siste er jo da oppgitt over hvem de selv har valgt å følge på Twitter eller har lagt til som venner på Facebook. Mang en medieviter og samfunnsdebattant har egentlig skrevet kronikker og innlegg om hvor fæle vennene deres er og hvor dårlig dømmekraft de selv har når de velger ut relasjoner på sosiale medier. Der er ikke medieviter Joachim Laberg. I hans innlegg "Debatt i elitens avlukker" i Aftenposten uttrykker han derimot bekymring over at så mange interessante debatter foregår hos folk han kjenner på Facebook, og mener det er et problem at så få får med seg disse debattene. Allmennheten kunne hatt nytte av litt opplyst meningsutveksling utover hva spalteplassen i mediene. Det er litt som å ønske at et hvert middagsbord skulle fått inn en professor, en forsker og en politiker hver dag slik at familien Hvermannsen får tilgang til spennende meningsutvekslinger med andre enn seg selv. Festlig nok kobler Laberg dette med at flere aviser nå stenger sine kommentarfelt. Disse har vel ikke akkurat vært elitens boltringsplass for spennende meningsutveksling, men heller vanskelig å moderere til et nivå som er både inkluderende og konstruktiv. Debatten om debatten om sosiale medier har altså gått fra at den er "kloakk" til å bli "elitens avlukker". Skjønt, det ene trenger jo ikke å utelukke det andre. Jeg ser at meningsmotstandere av Kjetil Rolness nok ser på hans Facebook-tråder mer som kloakk enn elitisk avlukke. Jeg har for øvrig merket meg at flere av dem også er redde for ekkokamre...

Når det gjelder ekkokamre er dette høyst reelt. På nett kan vi velge å bruke lukkede fora der alle er enige med oss. Men med en gang vi skrur på tv, radio eller går forbi en dagligvarebutikk der aviser står utstilt, skal man være usedvanlig lite oppmerksom dersom man ikke, om annet ufrivillig, får med seg alternative sanseinntrykk av en annen virkelighet. Da er det kanskje ikke Internett eller vår informasjonsvirkelighet som egentlig er problemet. I tillegg lever vi i et land der vi har en pressestøtte hvis opprinnelige funksjon var å beholde datidens ekkokamre – partiavisene. Stemte du Arbeiderpartiet, så holdt du Arbeiderbladet. Stemte du Høyre, abonnerte du på Aftenposten. I dag er det bare Senterpartiet og KrF som får beholde sine papirbaserte ekkokamre gjennom Nationen og Vårt Land, mens SV og Rødt krangler i Klassekampen. Mange kan nok ha meninger om hvor farget pressen er i dag, men vi har et større mediemangfold enn da pressestøtten kom. De som er interessante og aktive i halvlukkede forum, er som regel aktive i mediekanaler som er åpne for allmennheten også. Svært aktive. Derfor tiltrekker de seg også debatt i personlige kanaler.

Allmennkringkasterne har fortsatt i oppdrag om å bidra til at allmennheten blir et minimum (i hvert fall føles det ofte slik) av opplyst, enten vi vil eller ikke. Det er ikke fryktelig vanskelig for allmennheten å få tilgang til dagens samfunnsdebattanter. De er jo stort sett i alle kanaler og vel så det, i tillegg til å fylle programmene til litteraturhus, kulturhus, fagdager og seminarer opp og ned og i mente. De som føler behov for mer sosial omgang i forbindelse med samfunnsdebatten, kan jo gjøre som wannabe-eliten – kjøre plingfest med venner hver gang politikere bruker «i forhold til» feil på Dagsnytt 18. Men det er altså ikke et problem at noen får diskuterer mer enn andre med flere i ulike sammenhenger uten at allmennheten får tilgang til dette.

Oppdatert: Kjetil Rolness sier til Aftenposten i dag at han mener sosiale medier bidrar til å utvide og supplere offentligheten, ikke lukke den. Altså det samme som alle SoMe-hoder har sagt i møte med kloakk-påstandene.

søndag, juni 12, 2016

NRKs skjulte algoritmer

Gir stor distribusjon av en side i debatten "balanse over tid"? Fra NRK Nyheters deling av NRK Debatts deling av en kronikk, som brukerne delte videre til sammen 103 ganger.

Fredag var jeg hos NRK for å gjøre opptak av en debatt med Preben Carlsen for nyhetsprogrammet "Ytring" som gikk i dag på P2. Vi skulle debattere hans kritikk av at statsminister Erna Solberg deltok på åpningen av Facebooks kontorer i Norge, der vi begge har skrevet hver vår kronikk hos NRK - han med kritikk i "En like for mye" og jeg med svar på kritikken her.

Opptaket ble noe selsomt. Det hender jo jeg er i debatt hos Dagsnytt 18, og går ut av studio med følelsen av for lite taletid eller kanskje ikke brukte den godt nok. Men det er sjelden grunn til å reagere så mye at jeg må ta det opp med programleder etter opptak. Hun unnskyldte seg med at vi nå hadde gått over tiden, så vi kunne ikke gjenoppta debatten - i den grad det faktisk kan kalles en debatt. Men jeg kunne få en liten sluttreplikk om et selvvalgt tema av alle problemstillingene som ble malt med bred pensel hvis jeg ville, som jeg først sa nei til - fordi det høres jo helt merkelig ut løsrevet fra resten.

Da jeg etter hvert reagerte på hvor lenge Carlsen fikk lov å uimotsagt fremme kritikk på alle nivåer, så ga jeg for det første signal om dette - og begynte også å kikke på klokka. Jeg tror vi uklippet hadde 8 minutter til han og 2 minutter til meg. Nå hørte jeg akkurat på programmet - de har klippet han til 5.25 min, og jeg fikk 3 min, pluss et innklipp på slutten. I tillegg har du programleder som bruker sin tid til å gjenta og understreke kritikken og avbryter meg flere ganger. Jeg tror jeg faktisk på et punkt påpeker at det har blitt brukt 7 minutter på å kritisere uten at jeg har fått komme til.

I debatten kom jeg knapt i å svare ut kritikken før Carlsen fikk problematisere ytterligere om Facebooks makt, hva de vet om oss, deres algoritmer og at de ønsker at alle brukere i hele verden skal bruke Internett kun via Facebook. For all del interessante problemstillinger, men jeg mener fortsatt at det er urimelig å mene at statsministeren på grunn av dette enten skal la være å delta på åpningen hos Facebook - eller stå og bruke velkommen-talen sin til kritikk av maktkonsentrasjon, algoritmer, lovlig organisering av skattehensyn, hvordan de samler inn og bruker data, deres markedsstrategi og visjoner. Jeg kan svare ut det meste av dette, men det fikk jeg ikke anledning til. I tillegg påsto både programleder og Carlsen flere ganger at statsministeren ikke var bekymra for Facebooks makt. Det var riktignok overskriften hos Kampanje, som i motsetning til NRK og Carlsen var til stede og dekket arrangementet. Men svaret til Solberg var følgende:
Kom med spark til Facebook-algoritmer
I sin tale kom Solberg med en ektefølt appell til de internasjonale Facebook-toppene som satt i salen om å gi henne mer relevante annonser.
- Jeg liker rap-musikk, jeg spiller dataspill, men dere vil bare selge meg ting dere mener damer over 50 skal ha, sa hun til latter fra salen.
Men hun var også over i en mer alvorlig tematikk, og advarte mot et samfunn der algoritmene kun serverer folk mer av det de er interessert i, og ikke slipper til stemmer utenfra.
- Det gir rom for partielle virkeligheter med kun nyheter man selv er interessert i. Da mister man den virkelige verden, sa hun fra scenen.
- Er du bekymret over den makten Facebook har fått? spør Kampanje.
- Nei, altså, jeg vet ikke om jeg er bekymret for makten, men jeg har advart mot én ting i dag, og det er den partielle virkeligheten vi kan få dersom vi bare følger samme type mennesker med samme type nyheter, og leser mindre aviser. Da blir man sittende i en sånn situasjon. Men vi kan ikke endre at folk velger å lese nyheter på en annen måte.
- Kan Facebook og Google bli så mektige at de blir en trussel for medienes eksistensgrunnlag og på den måten en trussel for demokratiet?
- Det er ingen tvil om at det er en utfordring på annonsemarkedet, men samtidig kan det skape andre arbeidsplasser. Det skaper en plattform som gjør det lettere å selge noen produkter, men det er en utfordring for andre, sier hun til Kampanje.
Hun er i hvert fall ikke ukritisk. Det fikk meg til å reflektere over NRKs makt til å velge ut hvem de har i studio, hvor mye tid vi får, hvordan debatter blir fremmet og hvilke spørsmål som blir stilt - i det hele tatt, deres interne "algoritmer". For eksempel fremmet NRK kronikken med kritikk via Twitter og via Facebooksidene til både NRK Debatt og NRK Nyheter, hvor den har blitt delt mer enn 100 ganger videre (se bildet øverst). Min kronikk, med tilsvar, ble kun lagt ut på Twitter. Programleder kunne dermed introdusere kronikken med mest spredning i NRKs kanaler i uka som gikk med at den var mest lest og kommentert. Deretter kunne programleder og Carlsen kritisere Facebook for å skape en intern medievirkelighet. I motsetning til NRK...

Det andre var at jeg sendte inn min kronikk samme kveld som NRK Ytring publiserte Preben Carlsens kritikk, noe som ble plukket opp av statsministerens kontor. Derfor henviste de til min kronikk da NRK Ytring kontaktet dem dagen etter for å få statsministeren til å svare Preben Carlsen (!?).  Likevel tok det nesten nok et døgn til før de publiserte tilsvaret. I mellomtiden hadde de bedt meg endre innholdet til å handle om hvorfor jeg trodde kommunikasjonsrådgiverne til statsministeren synes det var greit at hun var hos Facebook. Til det svarte jeg at jeg ikke aner hvilke vurderinger som blir gjort av statsministerens stab siden jeg ikke er en del av den, og at jeg prioriterer å svare ut hovedkritikken i kronikken, ikke hva redaksjonen hos NRK synes er mest interessant. Jeg vet også at NRK har avvist andre kronikker fra noen som også var tilstede hos Facebook og som mente Carlsens kritikk var spesiell.

Men kanskje jeg burde gjøre som Carlsen, som mener Norges statsminister skal be om innsyn i Facebooks virksomhet; be statsministeren ta et initiativ ovenfor NRK og be de publisere bakgrunn for samtlige avgjørelser knytta til hvilke kronikker og synspunkter de fremmer i debatten, hvilke vinklinger de vil ha, begrunne hvem som får komme i studio og hvor mye tid ulike aktører får i studio etc. NRKs kredo er jo at det er balanse over tid som er viktig, ikke hvordan enkeltsaker håndteres. Men hvordan skal jeg som debattant få "balanse over tid" - kreve mer taletid i en skattedebatt mot Ap?

I motsetning til Facebook, som lever av brukere og annonsører som når som helst kan trekke seg dersom de oppfatter selskapet som vridd og kan bli konkurrert ut på relativt kort tid, så lever NRK av en statlig lisensfinansiering som uten konkurranse gir dem 5 milliarder på konto hvert år. Kringkastingsrådet klarer ikke skape "balanse over tid", bare kritisere de groveste skjevhetene og overtrampene. Kanskje vi bør kreve at statskanalen konsekvent offentliggjør referatene fra redaksjonsmøtene sine - gjerne samtidig som programmene sendes? I tillegg forby dem å skape en intern selvforsterkende medievirkelighet gjennom hvordan de fremmer egne saker i egne kanaler og følger opp disse?

onsdag, juni 08, 2016

20 minutes of action


Faren til den dømte voldtektsmannen Brock Allen Turner skrev nylig et rørende innlegg om hva voldtekten hadde gjort med hans sønn. Han har mistet appetitten, og klarer ikke lenger å spise favorittmiddagen entrecote. Han har problemer med å sove, og er ikke sitt lykkelige jeg lenger. Livet hans blir aldri det han har drømt om og jobbet så hardt med å oppnå. I stedt for å være en verdifull bidragsyter til samfunnet, må voldtektsmannen nå registrere seg som nettopp det - og sone seks måneder i fengsel. Det er en høy pris å betale for "20 minutes of action". Det er som å høre norske voldtektsapologeter som mener det er forskjell på voldtekt og "å bare ta seg til rette".

Blogginnlegg: Han tok seg bare til rette

Den som ble utsatt for i hvert fall 20 minutter med "action", nemlig voldtektsofferet, ble funnet bevisstløs bak noen søplebøtter i en bakgate. Eller offer og offer. Hun hadde drukket for mye, klina med voldtektsmannen og danset med han. Et helt tydelig ønske om å få klærne revet av i en bakgate, bli penetrert så hardt at hun får blåmerker og skrubbsår, samt bli forlatt bevisstløs avkledd nedentil og med bh'en hengende løs, der altså. Noen tror at voldtekt handler om å angre på sex. Da må man jo også tro at dette er måten kvinner synes det er greit å bli behandlet på. Selv når jeg vil ha sex, ønsker jeg ikke å få blåmerker og skrubbsår. Har skrevet det før, og gjentar gjerne - hvis du har problemer med å skille mellom en villig og bevisst sexpartner, og en som ikke klarer å gjøre motstand, så må du selv slutte og drikke og ligge unna kvinner.

Her er et utdrag av hva "20 minutes of action" føltes for offeret:

"The next thing I remember I was in a gurney in a hallway. I had dried blood and bandages on the backs of my hands and elbow. I thought maybe I had fallen and was in an admin office on campus. I was very calm and wondering where my sister was. A deputy explained I had been assaulted. I still remained calm, assured he was speaking to the wrong person. I knew no one at this party.

When I was finally allowed to use the restroom, I pulled down the hospital pants they had given me, went to pull down my underwear, and felt nothing. I still remember the feeling of my hands touching my skin and grabbing nothing. I looked down and there was nothing. The thin piece of fabric, the only thing between my vagina and anything else, was missing and everything inside me was silenced. I still don’t have words for that feeling.

In order to keep breathing, I thought maybe the policemen used scissors to cut them off for evidence. Then, I felt pine needles scratching the back of my neck and started pulling them out my hair. I thought maybe, the pine needles had fallen from a tree onto my head. My brain was talking my gut into not collapsing. Because my gut was saying, help me, help me.
I had multiple swabs inserted into my vagina and anus, needles for shots, pills, had a Nikon pointed right into my spread legs. I had long, pointed beaks inside me and had my vagina smeared with cold, blue paint to check for abrasions.
I shuffled from room to room with a blanket wrapped around me, pine needles trailing behind me, I left a little pile in every room I sat in. I was asked to sign papers that said “Rape Victim” and I thought something has really happened. My clothes were confiscated and I stood naked while the nurses held a ruler to various abrasions on my body and photographed them. The three of us worked to comb the pine needles out of my hair, six hands to fill one paper bag. To calm me down, they said it’s just the flora and fauna, flora and fauna. I had multiple swabs inserted into my vagina and anus, needles for shots, pills, had a Nikon pointed right into my spread legs. I had long, pointed beaks inside me and had my vagina smeared with cold, blue paint to check for abrasions.

After a few hours of this, they let me shower. I stood there examining my body beneath the stream of water and decided, I don’t want my body anymore. I was terrified of it, I didn’t know what had been in it, if it had been contaminated, who had touched it. I wanted to take off my body like a jacket and leave it at the hospital with everything else."

20 minutter og resten av hennes liv. Er ikke det verdt seks måneder for gjerningsmannen?

mandag, juni 06, 2016

Mindre stress med effektivisering

Faksimile fra nettsidene til Sykehuset i Østfold.
Da Sykehuset i Østfold bestemte seg for å gjøre operasjonsdriften mer effektiv, så de til andre store bedrifter, både private og offentlig. Med en dobling av antall gastrokirurgiske inngrep er avdelingen i dag en av de mest effektive kirurgiske avdelinger i landet og har i gjennomsnitt økt fra 2,5 pasienter per operasjonsteam per dag til i overkant av 5 pasienter.

- Vi så jo at avdelinger i det private fikk til en god flyt. Dette burde vi også få til, sier overlege og gastrokirurg Ghous Gondal på Sykehuset i Østfolds hjemmesider.

Dette har skjedd uten å innføre bemanningsnormer, øke bevilgningene eller drive rovdrift på ansatte - som jo er de tre alternativene venstresida beskriver. Men de har nok brukt stoppeklokkedrift for å finne ut av hvor lang tid de enkelte prosessene tar for å kunne både planlegge og jobbe i parallell etter skjema. Ondskap satt i system, der altså.

Effektiviseringer et skjellsord i Norge. Det å bruke ressurser smartere, bedre og kanskje til og med billigere, er en uting. I verdens rikeste land måles resultater i penger brukt på et offentlig budsjett heller enn... du vet, resultater. Derfor hører vi til daglig politikere i medie krangle om hvem som prioriterer best - gjennom hvor mye mer de gir av skattebetalernes penger til dette og hint. Å ymte frempå at det faktisk er mulig å organisere oss annerledes eller løse oppgaver på andre måter, blåses av. Dessuten vil sterke fagorganiserte krefter holde på den organiseringen vi har. Dersom den ikke fungerer så er det fordi de er underbemanna og underbetalt. Mer penger er stort sett alltid løsningen. Det nye er selvsagt bemanningsnorm. I en verden hvor man skulle tro at ny teknologi kunne hjelpe oss både å nettopp organisere oss annerledes og å løse oppgaver på andre måter, så skal vi nå innføre bemanningsnormer for å holde bemanningen oppe.

Men Sykehuset i Østfold viser altså at det går an å få resultater gjennom å organisere seg annerledes og bruke ressursene smartere.
- Vi opplever faktisk mindre stress i løpet av arbeidsdagen nå, sier overlege og gastrokirurg Tom Nordby.

Eller som min gode kollega Michael Tetzschner skrev i sin blogg for tre år siden: Effektiv drift dreier seg ikke om å få sykepleierne til å løpe, det dreier seg om det motsatte. Gjennom god ledelse og smarte løsninger kan flere få en bedre arbeidsdag og ikke minst vil pasientene få bedre pleie.

Målet med konkurranseutsetting, konkurranse i seg selv og effektivisering er nettopp at ulike aktører kan lære noe av hverandre. Konkurranse handler ikke om å løpe fortere, men å gjøre ting bedre. Sykehuset i Østfold så at avdelinger i det private fikk en god flyt, og begynte sakte men sikkert adoptere nye måter å organisere seg på, ta tiden på prosesser og standardisere det som standardiseres kunne. Alt kan ikke løses slik, men det betyr jo ikke at vi skal la være å gjøre det der vi kan. 

onsdag, juni 01, 2016

Drittpakkeslenging

Et utvalg av mine "drittpakker" - egne bakgrunnsnotater til debatter.
Har Mathias Fischer i Bergens Tidende kjøpt regjeringas drittpakke eller har han giddet å drive litt egen research og bruker samme informasjon jeg antar alle mediene har, men ikke vil vinkle på siden de heller vil være kritiske mot regjeringen i stedet for bedrive kritisk journalistikk?

I går laget jeg en drittpakke mot Arbeiderpartiet om mediepolitikk. Det er helt sant. Notatet heter "Dax18 Facebook og skatt", men siden jeg ikke har lekket det til noen før jeg gikk inn i studioet til Dagsnytt 18 for å diskutere med Ap så har ingen beskyldt meg for å lage drittpakken.

Mitt utgangspunkt er at jeg får en sak som jeg mener fremstilles så vridd at jeg bestemmer meg for å grave frem litt fakta selv. Jeg vet jo at det er journalistenes jobb, fakta og balanse og sånn, men etter noen år i debatter så vet jeg at det kan være... noe mangelfullt. På grunn av Internett og Facebook så har de fått mye dårligere tid til å levere kvalitetsjournalistikk. Jeg derimot, bruker Internett og Facebook til mer effektiv faktainnhenting. Eller drittgraving, om du vil.

Så. Saken vi skulle debattere var at Arbeiderpartiets Arild Grande kritiserte statsminister Erna Solberg for å delta på åpningen av Facebooks kontorer i Norge. Facebook undergraver nemlig norske lokalaviser og ødelegger annonsegrunnlaget deres. Så da fant jeg ut at Arbeiderpartiet selv bruker 75 prosent av sitt annonsebudsjett på digital markedsføring, mot kun 5 prosent på papir.

NRK valgte å tallfeste skaden Google og Facebook gjør i det norske annonsemarkedet, med 3,8 mrd som utgjør 20 % av annonsemarkedet. Dermed mente programleder at bunnen hadde falt ut av annonsemarkedet for lokalavisene. Spørsmålet til meg var om ikke med denne dramatiske utviklingen så gjaldt det å redde det som reddes kan.

Drittgravingen min hadde gitt meg noen andre tall, da. Som at vi har flere lokalaviser nå enn i etterkrigstida. Ved utgangen av 2014 hadde vi 230 papiraviser utgitt på 187 steder i Norge. Dette er tangering av den gamle rekorden, som er fra 2011, og mye høyere enn alle år på 1900-tallet. I 1952, da tallet på aviser var nesten like høyt som i dag (227), ble avisene bare utgitt på 123 forskjellige steder. Dramatisk utvikling for lokalaviser der altså.

Det som var synd at jeg ikke hadde gravd opp, men kommenterte på, var summen av annonsemarkedet i Norge. I 2009 var totalomsetningen på 6,7 milliarder, som ble betegnet som krise på grunn av en nedgang på en milliard fra året før. Det var året de rødgrønne satte ned Mediestøtteutvalget der jeg var medlem, for å se nettopp på mediestøtte i Norge sett i forbindelse med utfordringene det digitale markedet presenterte. Deretter gikk det opp igjen, og i 2015 utgjorde annonsemarkedet 9,1 milliarder kroner. Det er ikke slik at annonseinntektene Google og Facebook har, ville gått til lokalavisene dersom disse ikke var her. Mer sannsynlig er det at Schibsteds norske Finn.no mer eller mindre har fått monopol på rubrikk- og boligsalg, som har tatt ut potensialet for lokalannonser. I tillegg har mange kjeder erstattet lokale matbutikker, bokbutikker etc - som annonserer nasjonalt, ikke lokalt. Mer sannsynlig har Facebook og Google bidratt til å øke annonsemarkedet, bake kaken større, i tillegg til at de selvsagt også tar andeler fra andre aktører.

Alt ovenfor fant jeg via Google. Når det gjelder Facebook blir de beskyldt for å ikke skape arbeidsplasser eller verdier lokalt. Det rimer lite med min erfaring med sosiale medier i Norge. Så da brukte jeg Facebook til å spørre om innspill til norske selskaper som eksisterer på grunn av Facebook. Så som Fanbooster, OMG, VU, Opt, for å nevne noen, i tillegg til de som jobber med sosiale medier i kommunikasjonsavdelinger og kommunikasjonsbyråer rundt omkring. I tillegg skaper Facebook verdier for andre bedrifter, som får en relativt rimelig plattform til å nå ut til sine markeder. Via Facebook fikk jeg tips om Deloittes rapport om at Facebook har ført til tredjeparts verdiskaping globalt som utgjør ca 4,5 millioner arbeidsplasser og 227 milliarder dollar.

Kort oppsummert viser min drittpakke at Facebook indirekte skaper verdier, selv når de ikke har kontorer i et land, at annonsemarkedet er større enn noen gang og at Google og Facebook har bidratt til å øke den kaken i tillegg til at de påvirker den, og at den "dramatiske utviklingen" for lokalaviser er at det nå er flere enn noen sinne gitt ut bredere enn noen gang. Når jeg kommuniserer med research eller journalister vil jeg selvsagt bruke dette for å nyansere, korrigere og fylle ut bildet som de forsøker å tegne av en situasjon. Jeg vil også dele dette med mine kollegaer så de kan gjøre det samme.

Men mediene har åpenbart nå bikket så over at de mener at korrigering av deres vinklinger er "drittpakker". Så da presenterer de for eksempel Ryan Airs historie om at flypassasjeravgiften ene og alene er grunnen til at de legger ned på Rygge, og at dette dermed er samarbeidspartienes skyld. Er det drittpakke å vise til at Arbeiderpartiet, som nå angriper regjeringen for utfallet, selv ikke bare har utredet flyseteskatt, men også boikottet (!) Ryan Air?

Kanskje flere journalister burde gjort som Bergen Tidenes Mathias Fischer som skriver at "et kjapt Google-søk" viser at Ryanairs forretningsmodell er nettopp å åpne og stenge ruter hele tiden for å presse seg til lavere avgifter. Likevel er det mange land som har opprettholdt avgiftene sine. Har Mathias Fischer kjøpt regjeringas drittpakke eller har han giddet å drive litt egen research, eventuelt velger å bruke samme informasjon jeg antar alle mediene har, men ikke vil vinkle på siden de heller vil være kritiske mot regjeringen i stedet for bedrive kritisk journalistikk.

tirsdag, mai 31, 2016

Ødelegger Arbeiderpartiet lokalavisene?

Faksimile fra Journalisten i fjor.

Arbeiderpartiet bruker hele 75 prosent av annonseringsbudsjettet sitt på digitale medier, mot bare 5 prosent på papir. Dermed bidrar de til avisdød i Norge, skal man tro dem selv.

I dag kritiserte Arbeiderpartiets Arild Grande statsminister Erna Solberg for at hun deltok på åpningen av Facebooks kontorer i Norge. Han mener regjeringen og Facebook undergraver norske medier og dreper lokalaviser i Norge (til tross for at vi har flere lokalaviser nå enn i etterkrigstida). Hun burde derfor åpnet med å kritisere dem for å lovlig organisere seg etter internasjonal lovgivning og gitt dem en illegitim skatteregning etter både nasjonale og internasjonale reguleringer. Industripartiet sitt, det.

For to uker siden mente de at Norge skulle forby private bedrifter å organisere seg og kjøpe tjenester slik de selv finner lønnsomt, og dermed "flagge hjem" IT-arbeidsplasser som har blitt outsourcet. Vi trenger nemlig en sterk IT-industri i Norge. Det siste er jeg enig i. Derfor ønsker vi jo at internasjonale teknologiselskaper etablerer seg i Norge. Skulle man tro. Selskaper som Facebook legger grunnlaget for et par tusen nye arbeidsplasser i Norge, i norske selskaper som lever at app-utvikling, digitale tjenester, rådgivning og design. I tillegg kommer alle de som jobber med kommunikasjon i sosiale medier, enten internt i offentlig sektor, i bedrifter eller i kommunikasjonsbyråer. Vi har ikke direkte tall fra Norge, men internasjonalt viser revisjons- og rådgivningselskapet Deloitte at Facebook indirekte har stått for 227 milliarder dollar i verdiskaping og 4,5 millioner arbeidsplasser globalt. Norske selskaper som Fanbooster, OMG, Trigger, SEO Media Norge, ville ikke eksistert uten Facebook. Klart vi skal ønske Facebook velkommen til Norge.

Derimot er det riktig å påpeke at selskaper som Facebook og Google har organisert seg slik at de unngår å betale skatt av store deler av inntektene sine. Det som var en ønsket internasjonal regulering for å unngå dobbeltbeskatning mellom land, har skapt mulighet for dobbel ikke-beskatning, og det var aldri meningen. Gjennom OECD er Norge en pådriver for å endre skattereglene, slik at selskaper som Google og Facebook ikke lenger lovlig kan organisere seg slik at får en urettferdig skattefordel i konkurranse med lokale leverandører.

La oss si at vi får på plass nye internasjonale skatteregler i morgen som gjør at Facebook og Google må betale mer skatt i Norge. Det skal vi gjøre før eller siden. Hvordan løser det problemet til mediebransjen?

Ikke i det hele tatt faktisk. Da jeg satt i Mediestøtteutvalget som ble satt ned av de rødgrønne allerede i 2009 var dagens utfordringer allerede synlige, uten Facebooks sterke tilstedeværelse. Utfordringene har riktignok blitt forsterket av sosiale medier, men det er alt for enkelt å skylde på dem.

Men Arbeiderpartiets løsning er like populistisk som den er kortsiktig. Gi mer penger til lokalavisene. Som om det løser de grunnleggende strukturelle problemene. Regjeringen har allerede satt ned et Mediemangfoldsutvalg som blant annet skal utrede hvordan statens økonomiske virkemidler, også NRK-lisensen og produksjonstilskuddet, best kan innrettes for å stimulere til et fortsatt mediemangfold i Norge. Det ville vært useriøst å vedta et nytt, fragmentert støttesystem nå, ett år før en helhetlig anbefaling for en mangfoldig mediepolitikk kommer. Dessuten så har Arbeiderpartiet  selv gått mot regjeringens forslag om å sette en maksgrense på hvor mye en avis kan få i tilskudd. I dag får én eier av tre aviser (Dagsavisen, Vårt Land og Rogalands avis) av med en tredjedel av pressestøtten/produksjonstilskuddet. Hadde Ap vært for maksgrensen regjeringen foreslo, så ville det vært mer å fordele til de som trenger det mest – i stedet for litt mer til alle.

Dessuten vil ikke en økning av minstesatsene løse de grunnleggende utfordringene lokalavisene møter i forbindelsen med digitaliseringen. Mediemangfoldsutvalget vil i løpet av neste år foreslå en helhetlig politikk for mediemangfold, ville vært useriøst å endre betingelsene nå. Kortsiktig og populistisk, slik vi begynner å bli vant med fra Arbeiderpartiet.

Ifølge Arbeiderpartiets kommunikasjonssjef bruker Ap 75 prosent av annonseringsbudsjettet sitt på digitale medier i valgkamp, mot 5 prosent på papir. Ser frem til at de snur på dette. For fellesskapets skyld.

tirsdag, mai 10, 2016

Frankensteinmat og vitenskap

Det eneste relativt nye bilde Scanpix har av meg...Hrmf.

Det var nok ikke GMO-debatten Partiet ventet seg da jeg ble satt inn som leder av Europautvalget i Høyre, men de får se på det som en bonus.

Les også: Frankensteinmat på tallerkenen

Forrige fredag var jeg i Dagsnytt 18 og diskuterte forhandlingene om en ny handelsavtale mellom EU og USA (TTIP), der lekkasjer som Greenpeace har publisert blant annet viser noen av USAs posisjoner ovenfor EU. Ved gjennomgang av disse er det lite som er spesielt nytt eller egnet til å sjokkere, selv om motstanderne av handel og globalisering får det til å høres slik ut. Det er særlig to ting som blir debattert, nemlig genmodifisert mat og det såkalte "føre-var"-prinsippet.

"Føre var"-prinsippet er i praksis en omvendt bevisbyrde når det gjelder påvirkning på miljø, mennesker, plante- og dyrehelse. Prinsippet er velment, men fører også til at EU fremmer reguleringer, og da i praksis handelshindringer, på områder der det ikke er bevist at produkter og innhold er skadelig - men det er ikke motbevist heller.

Nationen plukket opp debatten på Dagsnytt 18, og valgte å fokusere på min holdning til genmodifisert mat, der jeg sympatiserte mer med USAs posisjon enn EUs. USA er verdens største produsent av genmodifiserte avlinger. Hele 90% av all dyrket mais og soyabønner er i USA genmodifisert, hovedsakelig for å bli mer robuste. Dette har økt raskt fra introduksjonen av genmodifiserte avlinger fra rundt 1996 og frem til i dag. Rundt 300 millioner amerikanere har altså spist genmodifiserte produkter i tjue år. Med mindre man mener at dette er grunnen til at Donald Trump blir republikanernes presidentkandidat, så er det lite som tyder på at dette har store skadevirkninger. Det burde derfor ikke komme som noen stor overraskelse at USA ikke ønsker å underlegge seg EUs reguleringer på området. Tvert i mot mener USA at EUs holdninger er umoralske og uvitenskapelige. Norge har en langt mer moderat holdning, og står mellom USA og EU i spørsmålet. Men sterke pressgrupper i Europa, som inkluderer franske bønder og miljøbevegelsen, har i årevis kjørt kampanjer mot genmodifisering, og fremstilt dette som Frankensteinmat. De tok det så langt at selv da 300 000 mennesker sto i fare for å dø av sult i Zambia i 2002, nektet landet å ta i mot flere tonn mais i nødhjelp fra USA. Myndighetene fulgte miljøbevegelsens propaganda og mente maten kunne være skadelig for folks helse. I motsetning til sultedød, formoder jeg. Hvis jeg husker historien rett, så kjørte USA en "afrikansk løsning" - kjørte maten inn i landet og lot den stå ubevoktet ett døgn. Da var det ikke et maiskorn igjen i lasten...

En annen anekdote er at DeNoFa i Fredrikstad la ned på 2000-tallet fordi de ikke fikk tak i tilstrekkelig kildesporet ikke-GMO avling til å fortsette virksomheten (takk, Lene).

I 2004 skrev FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) i en rapport at bioteknologi kan være med på å løfte den tredje verden ut av fattigdom. Målet er å lage plantesorter som er motstandsdyktige både mot skadedyr og sykdommer, få ned forbruket av sprøytemidler og andre kjemikalier som kan skade både mennesker og miljø. Planter kan modifiseres til å tåle mer tørke, kulde, høy temperatur og jord med høyt saltinnhold. Dette gjør at færre avlinger går tapt under ekstreme værforhold og ikke minst av vi kan øke mulige dyrkningsområder for matvarer.

Genmodifisering av matplanter kan altså øke avlingene, reduserer kostnadene, beskytte miljøet og skal ta hensyn til forbrukernes interesser når det gjelder helse og kvalitet, i tillegg til å øke matsikkerheten. Gen- og bioteknologi kan med andre ord være en del av løsningen til de problemene verden står overfor i dag, enten det dreier seg om klima, fattigdom og kamp om ressurser.

Det er legitime innvendinger mot genmodifisering av planter, og det er ikke alle sektorer eller planter dette egner seg for. Noen av betenkelighetene som er knytta til genmodifisert mat, handler om frykten for at modifiserte planter skal begynne å spre seg i naturen og påvirke naturlige avlinger. Derfor er debatten om genmodifisering helt riktig viktig, blant annet for å få gode, kunnskapsbaserte reguleringer på området - som altså FN mener kan bidra til å løfte millioner av mennesker ut av sult og fattigdom.

Men ifølge Liv Signe Navarsete i Nationen i dag så er jeg enten kunnskapsløs eller lukker øynene for hva debatten egentlig handler om. Så avslører hun hva debatten egentlig handler om, nemlig å avgrense makta til store konsern. Jeg kan for øvrig ikke få sagt hvor mye jeg elsker Nationens faktaboks her...

Elsker faktaboksen....
PS! Det interessante med denne debatten er at den er virkelig godt egna for konspirasjonsteoretikere - og jeg har allerede en på listen over potensielle politianmeldelser for trusler fremover. Jeg tenker at det å ha motsatt mening av disse folka stort sett alltid er et sunnhetstegn.


mandag, mai 09, 2016

Formuesskatten - eksempel 10

En lærer ved Romsdal Videregående Skole fikk viral suksess og innlegget hans ble delt over 1200 ganger da han oppfordret folk til å bruke forbrukermakten sin og støtte den lokale brusfabrikken Oskar Sylte.

Ifølge Romsdals Budstikke har innlegget fått kommentarer som:
«Enig, Arne! Vi må ta vare på det vi produserer lokalt! Viktig for Molde og omegn! Brus er bare et eksempel...», skriver en.
 «Enig. Støtt det lokale næringsliv. Vi må ikke sage av greinen vi sitter på!», skriver en annen.

Oskar Dag Sylte sr sier til Rbnett at han blir ydmyk og ærbødig av det lokale engasjementet.
- Det betyr mye å få støtte i det som er den tøffeste tiden i bedriftens historie. Helt siden oppstarten i 1929 har det gått én vei, til glede for både bedriften, ansatte, byen og regionen. Nå er vi inne i en ny og ukjent situasjon, hvor vi er nødt til å halvere antall ansatte.

Men vi ER villige til å sage over greinen vi sitter på. Sammen med ledelsen og ansatte ved hjørnesteinsbedriftene Brunvoll, Bussbygg i Molde, og Rauma Ullvarefabrikk, signerte også ledelsen og ansatte ved Oskar Sylte nylig et brev til regjeringen om hvordan skatt på arbeidende kapital skader norsk eierskap og truer norske arbeidsplasser.

Venstresida, inkludert Arbeiderpartiet, snakker ofte om "the race to the bottom" når det gjelder skattekonkurranse, som om det er et problem i Norge og Norden. Den nedadgående spiralen vil heller skyldes ønske om å skattelegge norsk eierskap, og dermed norske arbeidsplasser, på en slik måte at disse forsvinner og det blir færre å skatte av.

-----------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen, hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tok ut utbytte måtte hun ta ut mer enn hun trengte for å betale formuesskatt, fordi hun også måtte skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det. Oppdatert: driften er nå stengt.

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med at da får han vel ta opp lån da.

Eksempel 8: GC Rieber AS befinner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. For å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

Eksempel 9: Rauma Ullvarefabrikk har fortsatt all produksjon i Norge (Rauma og Røros) og all opptjent kapital blir sprøyta tilbake til bedriften. Ledelsen sier at deres største utfordring er formuesskatten, som årlig belaster likviditeten (betalingsevnen) med rundt 1,6 millioner.

– Formuessskatten svekker lønnsevnen og gjør det vanskelig å følge opp de investeringer bedriftens fremtid og trygge arbeidsplasser er avhengig av, sier eier Arnstein Digernes til NRK.

mandag, april 11, 2016

Formuesskatt - eksempel 9

Man må være skrivebordsøkonom eller fra Arbeiderpartiet for å mene at å særskilt skattelegge norske hjørnestensbedrifter er lurt.

Rauma Ullvarefabrikk på Veblungsnes i Rauma har fortsatt all produksjon i Norge (Rauma og Røros) og all opptjent kapital blir sprøyta tilbake til bedriften. Den mener at deres største utfordring er formuesskatten. Årlig belaster den likviditeten (betalingsevnen) med rundt 1,6 millioner.

– Formuessskatten svekker lønnsevnen og gjør det vanskelig å følge opp de investeringer bedriftens fremtid og trygge arbeidsplasser er avhengig av, sier eier Arnstein Digernes til NRK.

Sammen med hjørnesteinsbedriftene Brunvoll, Sylte Mineralvannfabrikk og Bussbygg i Molde, har Rauma Ullvarefabrikk skrevet en bekymringsmelding til politikere og fagforeningsledere. Det kan vi jo bare se bort fra, sånne rikinger som bryr seg om lokalt eierskap og arbeidsplasser til hjemstedet sitt trenger ikke Norge. Det er selvsagt bedre å la bedriftene gå konkurs, særlig i disse tider da vi ikke lenger har bruk for norskeide arbeidsplasser utenfor oljenæringa. Dessuten sier jo 17 skrivebordsøkonomer til VG at denne problemstillingen ikke finnes, så da gjør den nok ikke det.

Sukk.

------------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen,hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tar ut utbytte må hun ta ut mer enn hun trenger for å betale formuesskatt, fordi du må også skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det. Oppdatert: driften er nå stengt.
Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med at da får han vel ta opp lån da.


Eksempel 8: GC Rieber AS befinner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. For å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

fredag, april 08, 2016

Skatteopprør i Høyre?

Joda, litt provosert er jeg - men full strid?
Programkomiteens leder, Torbjørn Røe Isaksen, var nylig ute og sa at Høyre ikke skal gå til valg på store skatteletter i 2017. Det tyder i så fall på mangel på ambisjoner når det gjelder omstilling og modernisering av offentlig sektor, inkludert statens ansvar og dermed utgifter. 

Programkomiteen i Høyre er i full gang med sitt arbeid, og det spilles ut saker og prøveballonger for å se på reaksjoner og få innspill. Nylig var programkomiteens leder, Torbjørn Røe Isaksen, ute og sa at Høyre ikke skal gå til valg på store skatteletter i 2017. Vi kan jo diskutere "store", men skattelette er for meg mer enn et virkemiddel. Det er en selvstendig verdi i seg selv, fordi det handler om maktforholdet mellom stat og individ. Mer pragmatisk handler det om å bidra til den omstillingen alle snakker så varmt om, men som ser ut til at skal gjøres av alle andre enn dem selv.

I går skrev analyseselskapet Menon, som Arbeiderpartiet har brukt som sannhetsvitne for å beholde formuesskatten, at skattekutt fremmer omstilling. Vi trenger risikokapital til å investere i nye arbeidsplasser, og vi kan ikke uthule eksisterende arbeidsplasser ved å kreve inn en skatt som må betales selv når bedriften går med underskudd. I dagens økonomiske situasjon er omstilling viktigere enn fordeling, argumenterer artikkelforfatterne. Vil vi omstilling?

Høyre gikk til valg på omstilling og å endre for å bevare en bærekraftig velferdsstat som prioriterer statens kjerneoppgaver. Dette uavhengig av oljepris og migrasjon. Å mene at vi skal redusere skattenivået legger et ekstra press på oss til å faktisk gjøre ting smartere, bedre eller billigere. Med mindre Høyre nå mener at offentlig sektor er perfekt organisert, uten forbedringspotensial utover mindre justeringer, bør vi både kunne ivareta viktige velferdsoppgaver samtidig som vi reduserer skattenivået. Det fordrer at det ikke bare er privat sektor som omstilles, men også innretningen av og størrelsen på offentlig sektor.

Ikke minst må de politiske prioriteringene og resultatkravene bli tøffere. De siste femten årene har det politiske Norge nærmest brukt antall kroner brukt på statsbudsjettet som mål på suksess, ikke resultater. Når prisdifferansen for en elev i grunnskolen er 151 000 mellom den skolen som bruker minst per elev mot den som bruker mest, så er det ikke gitt at den skolen som bruker mest per elev leverer tre ganger så god utdanning som den som bruker minst. Det er resultatet som må telle, ikke penger brukt. (tall fra Utdanningsforbundet)

Hadde vi hatt samme resultatkrav til effekten av bruk av skattebetalernes penger, som vi har til skattelette, tror jeg Norge ville sett annerledes ut. Å trygge norske arbeidsplasser gjennom å fjerne formuesskatten som i dag utgjør rundt 12 milliarder kroner blir sett på som et ran av fellesskapet. Samtidig er det ingen som klarer å gjøre rede for hvor 26 milliarder som har gått fra fellesskapets midler til bistandsland har blitt av. Pengebruken må skjerpes.

Et annet eksempel er regjeringens forslag om å redusere antall kommunale kemnerkontorer fra 288 til 27, som blant annet ville styrke fagmiljøene til bekjempelse av svart arbeid og spart fellesskapet for 360 millioner kroner årlig. Dette går stortingsflertallet mot, hvilket betyr at vi per definisjon velger å subsidiere arbeidsplasser vi egentlig ikke trenger med 360 millioner i stedet for å bruke dette på stillinger kommunene faktisk har behov for. Vi kan faktisk ikke fortsette å holde på sånn.  Hvis inntektene ikke står til utgiftene, kan man selvsagt velge å forsøke å øke inntektene – men man kan også forsøke å redusere utgiftene. Jeg foreslår det siste.

Siden det er jeg som har spilt ut saken om skattemotstand mot programkomiteen til DN, kan jeg med sikkerhet slå fast at verken Torbjørn Røe Isaksen eller statsministeren "skaper full strid i Høyre." Men motstand, det skal de få. Så jeg støtte Torbjørn Røe Isaksen anno 2011 - som til spontan applaus fra salen 45 sekunder ut i videoen sier at; det er kanskje ikke politisk korrekt å si det lenger i Høyre, men jeg er faktisk for skattelette!

fredag, april 01, 2016

Salderingspost for likestillingssinker?

Fra Dagsavisen.
Kvinners arbeidsgivere burde ikke akseptere å bli salderingspost for at mennenes arbeidsgivere er likestillingssinker, mener jeg i Dagsavisen i dag.

Et av mange argumenter for egen fedrekvote i foreldrepermisjonen er at fedrenes arbeidsgivere viser liten forståelse for at deres arbeidstakere tar ut foreldrepermisjon - både innenfor og utenfor fedrekvoten. Hvorfor snakker ingen om mors arbeidsgiver, som må ta kostnaden for at fars arbeidsgiver er en likestillingssinke?

Alle arbeidsgivere har rett og plikt til å legge til rette for småbarnsforeldre på arbeidsplassen. Men det er fortsatt hovedsakelig mor som tar ut hoveddelen av foreldrepermisjonen, også når far tar bruker hele fedrekvoten. Jeg mener det er helt legitimt at mors arbeidsgiver kan stille spørsmål om hvor mye mer enn dagens fedrekvote far skal ta. Det skal ikke være noen selvfølge at mors arbeidsplass skal ta kostnaden for et fars valg om å bli far. Med mindre bedrifter kun ønsker å ansette folk over femti, så er tilrettelegging for barneforeldre en selvfølgelig del av driften. Kvinners arbeidsgivere skal ikke akseptere å være salderingspost for mannskulturen i andre bedrifter?

Hvorvidt det er dagens ti uker som er forbeholdt far og mor, SVs ønske om 14 uker eller Venstres 15 uker, så forblir problemstillingen den samme: det er kvinner som tar ut hoveddelen av foreldrepermisjonen. Det betyr også at det kvinners arbeidsgivere som opplever ulempen valget begge foreldrene har tatt ved å få barn. Da bør arbeidsgivere kunne spørre en arbeidstaker som vil ta ut hoveddelen av foreldrepermisjonen om partneren deres ikke kan ta ut mer.

Om ikke annet så vil de kvinnene som mener permisjonen er deres, få et lite forklaringsproblem og kanskje være mer villig til å gi litt mer til sin stakkars mann som ikke har turt å ta kampen hjemme. I tillegg vil det gi mannen et ekstra argument mot sin arbeidsgiver om at hans partners arbeidsgiver faktisk mener de bør dele mer likt. Om far tjener mer og har "viktigere" jobb er uvesentlig for mors arbeidsgiver. Hvis ikke arbeidsgiveren mente mors jobb var viktig for dem, hadde de ikke ansatt henne.

Jeg mener prinsipielt selvsagt at familien selv er best egnet til å bestemme hvordan de vil organisere sin hverdag. Det skulle jeg tro selv den mest hardbarka sosialist er enig i. Men jeg er også enig i målet om en mer reell valgfrihet for familiene. Når far tjener mer enn mor, som ofte er tilfelle, så er det som regel økonomien som avgjør hvem som blir hjemme. Særlig når far ikke har egen opptjeningsrett på egen lønn til foreldrepermisjonen. Egen opptjeningsrett vil gjøre mer for familiens reelle valgmuligheter enn en tvungen fordeling noen gang vil gjøre.

Dernest mener jeg at skjevhetene vi ser i både arbeidsmarkedet og i familielivet er basert på at norske jenter og gutter fortsatt velger studieretninger og karrierer etter et gammeldags kjønnsrollemønster. Målet mitt er ikke å få elever til å velge på tvers av hva de faktisk har lyst til, men gi dem nok informasjon til at vi er sikre på at faktisk har lyst til det de velger. En dedikert pappakvote forsøker å "korrigere" på resultatene av valg vi har gjort tidligere - som gjør at gutta jobber i privat sektor og tjener mer, og kvinnene tjener mindre i offentlig sektor. Det er når familien får barn at forskjellene mellom mor og far skyter fart - og en dedikert fedrekvote bøter ikke på det.

Vi har hatt fedrekvote i over tjue år, og har Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Jeg er ikke mot tiltak for å bedre likestilling, og dermed den reelle valgfriheten for begge kjønn. Men jeg mener at fedrekvote blir et lite sidespor dersom vi ikke gjør noe med det som skaper skjevheten i utgangspunktet - nemlig muligheter innen utdanning og karrierevalg.

Og kvinners arbeidsgivere burde ikke akseptere å bli salderingspost for at mennenes arbeidsgivere er likestillingssinker.

torsdag, mars 31, 2016

Formuesskatt - eksempel 8

Man må være skrivebordsøkonom eller fra Arbeiderpartiet for å mene at å skattelegge verdiene i en bedrift som går med underskudd er lurt.

- Hvis vi ikke betaler utbytte, må de norske aksjonærene skaffe titusenvis og hundretusenvis av kroner for å betale formuesskatt og utbytteskatt. Det er ikke mulig hvis man har en vanlig lærerlønn, er helsearbeider eller pensjonist.

Dette skriver administrerende direktør og medeier i GC Rieber AS, Paul-Chr. Rieber, i Aftenposten. Rieber finner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. Rieber skriver at for å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

Det er dette Arbeiderpartiet, med støtte av 17 såkalte superøkonomer VG har hentet inn, mener at ikke påvirker norske arbeidsplasser. Jeg tror man må være skrivebordsøkonom for å mene at å skattelegge verdiene i en bedrift som går med underskudd er lurt. Man må i hvert fall være fra Arbeiderpartiet. De mener jo at norske eiere kan ta opp lån for å betale formuesskatt av verdier selskapet har, men eieren ikke kan bruke.

De som tviholder på en skatt som særlig setter norskeide arbeidsplasser i fare, gjør dette av rent ideologiske grunner. De har selvsagt helt rett i at formuesskatten virker fordelende i skattesystemet. En særskilt skatt som tvinger norske bedriftseiere til å tappe bedriften, og dermed arbeidsplassene, for verdier, tar fra de rikeste og gir til politikere som mer enn ofte fordeler dette videre til andre rike bedriftseiere - gjennom for eksempel støtteordninger og stimulipakker. Et eksempel på det er å kreve formuesskatt av norske familier som driver hoteller og som konkurrerer med internasjonale kjeder som ikke betaler formuesskatt, og samtidig bruke penger på å fremme turistnæringa, noe som også gavner de internasjonale kjedene. Kjempelurt.

De ti prosent rikeste i Norge betaler rundt 38,7 prosent av all personskatt i Norge. Fjerner vi formuesskatten betaler de fortsatt hele 38 prosent av all personskatt. Det viktigste er hva vi bruker disse pengene til - som for eksempel en god skole til alle og tilgang til rimelige helsetjenester, to ting selv fordelingsøkonomen Piketty sier er viktigere for alle enn forskjeller mellom noen i samfunnet.

Men altså. GC Riebers eiere må betale formuesskatt av verdiene i en bedrift som går med 200 millioner i underskudd. Det er åpenbart viktigere å straffe norske eiere enn å trygge norske arbeidsplasser. Enkelte hevder at skattelette i seg selv ikke skaper nye arbeidsplasser. Selvsagt ikke. Ingen rammebetingelser skaper i seg selv en eneste arbeidsplass. Noen må jo fortsatt ta initiativet, betale av egen lomme for å starte opp, lønne ansatte. Men jeg har enda ikke hørt om en bedrift som mener at å betale mer i skatt trygger arbeidsplassene hos dem. Men det har sikkert superøkonomene til VG. Kanskje de kritiske journalistene kunne bedt dem hoste opp hvilke arbeidsplasser formuesskatten har skapt?

------------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen,hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tar ut utbytte må hun ta ut mer enn hun trenger for å betale formuesskatt, fordi du må også skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det og stenger nå driften av stedet.

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.


Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med at da får han vel ta opp lån da.

Praha - fortsettelsen

Det er fjorten år siden jeg var i Praha første gang. Det som går for å være en av Europas vakreste byer var da delvis stengt, turismen halvert og viktige funksjoner ute av drift på grunn av flom. De avstengte områdene var nærmest elva, der de fryktet at grunnen og bygningene skulle rase. Alle restauranter og barer nærmest elva var ødelagt eller stengt. I de berørte, men ikke stengte, områder i nærheten, holdt barer åpne uten strøm eller trakk serveringen ut på gaten. Klientellet så ut til å bestå av mismodige lokalbeboere servert av en deprimert barbetjening. Til og med jeg har utvikla såpass med sosiale antenner at jeg holdt meg unna.

T-banen var fylt med vann, så det å komme seg rundt var ikke så enkelt som et godt utbygget kollektivnett skulle tilsi. Flytter du noen hundretusen passasjerer fra t-bane til trikk i løpet av en dag, så merkes det. Gjennom en genistrek, som ikke skulle gjenta seg, hadde jeg bestilt rom privat hos et engelsk par som bodde ganske sentralt i Mala Strana. Nedenfor slottet, men godt ovenfor de flomberørte områdene. Genistrek, fordi det viste seg selvsagt at de var et forrykt par som ikke bare påsto at de avtalte euroene jeg hadde sendt per post var borte - men også hadde dobbelbooket rommet de leide ut. Jeg havnet på sofaen på kontoret med et vindu som ikke kunne åpnes.

La meg omformulere det. I førti varmegrader, i en storby, i august, nektet den bleke veganerfruen å åpne vinduer. Redd for trekk. I førti varmegrader, i en storby, i august. Jeg håper vertskapet fikk møte den virksomme delen av forkjølelsen jeg pådro meg ved å ikke få trekk - eller frisk luft som det heter blant normale folk. Vi som var gjester delte bad med vertskapet. Et bad med en dusj vi ikke kunne bruke med lyset på, da det elektriske anlegget ville ført til dødelig elektrosjokk. Det var i hvert fall meldingen fra verten ved omvisningen av Chateau Crazy. Dette var lenge før AirBnB. Jeg valgte etablerte overnattingssteder senere, for å si det slik.

Når man reiser alene er det uproblematisk å fylle opp dagen med guidede turer, museer og byvandring. Det er middagstid og utover som er problemet. Det er selvsagt mulig å gå inn i en bar og håpe på å stifte bekjentskap med hyggelige folk. Men som sagt, en mismodig lokalbefolkning og deprimerte barbetjeninger inviterte ikke akkurat til å forsøke. Inntil jeg så løsningen. Litt beskjedent til, ved et hjørne i Mala Strana, i trygg krabbeavstand fra mine forrykte verter, lå åpenbaringen. En. irsk. bar.

Selvsagt. Hvor ellers finner du et engelsktalende expat-miljø med et godt utviklet alkoholforbruk uten mistenksomheten mot fremmede som Øst-Europeiske land bar preg av?

Det var som å komme hjem. Fra jeg hadde bestilt den første av flere, til jeg var introdusert for stamgjester og eieren, gikk det sånn cirka en halv sigarett. Det er ikke alltid det er greit å være en tjueniåring på tur alene, men du verden så morsomt det også kan være. Med det meste annet stengt, var det liten grunn til å lete etter andre steder i området.

Fabelaktige folk, hvorav flere hadde mer enn nok å fortelle om fra transformasjonen av en by og et land etter murens fall. I 2002 var dette høyst levende i historie.

I fjor besøkte jeg byen for første gang siden da. Jeg hadde egentlig ingen intensjoner om å besøke den irske baren, men forsøke å få sett de tingene og områdene som jeg ikke fikk sett forrige gang. Men plutselig var den der. Mer unnselig enn jeg husket den, mye mindre og uten menneskene som gjorde besøket så magisk sist. Men ølet var fortsatt kaldt og godt, og minnene fikk flyte fritt et lite øyeblikk på en varm sommerdag.

A home away from home...

onsdag, mars 09, 2016

Praha - En laang historie

Året er 2002. Nordby Lunde har akkurat kurert kjærlighetssorg med å gå Kilimanjaro. Det anbefales ikke. Det er ingen kjærlighetssorg som ikke kan kureres billigere med øl på lokalpøbben din enn å gå føkkings Kilimanjaro. Men det gjorde jeg. Og det er litt typisk meg. Å gjøre noe som er helt utenfor typisk meg, gjerne fordi jeg tror at verden rundt meg sier at ”det klarer du ikke”. Så da gjør jeg jo det. Typisk. (Den turen har jeg skrevet om tidligere)

Anyhow. Den turen var litt planlagt. Og dyr. Særlig for en som står og pakker ut soveposen og turutstyr av plasten i det vi camper første kvelden. Med andre ord, måtte kjøpe alt turutstyr nytt. De andre var ikke imponert, for å si det forsiktig. Er mer kjent for å gå Birken Rundt (som i drikke rundt Birkelunden på Grünerløkka) enn å gå Birken. Har aldri gått Birken. Ingen planer om det heller. Så full blir jeg aldri. Men jeg følte meg fullt ut kvalifisert til å gå Kilimanjaro uten å ha vært på noen fjelltopper i Norge. Noen sinne. Jeg gikk en treningstur til Sognsvann da. For å gå inn utstyret. Altså skoa. Det gikk jo overraskende bra. Jeg kom jo opp. Til Sognsvann, altså.

Det som ikke var planlagt var at jeg mellom å ha brukt bonusen på jobben til å kjøpe en tur til Afrika for å vise en eks, som til alt overmål bodde i et annet land hvor vi ikke hadde felles venner og da aldri ville vite at jeg hadde gjort dette, var at jeg fikk sluttpakke. I mellom å ha blitt dumpet og bestemt meg for å ikke bare gjøre noe han hadde gjort før (dra på safari i landet ”Afrika”) , og legge til at da skal jeg gå Kilimanjaro i tillegg, så mista jeg jobben. Selskapet jeg jobbet for slo seg sammen med et annet selskap, og til tross for at de mente jeg var blant topp fem markedsførere i Europa så ble det sluttpakke. Sluttpakke?

Hei, min ukjente venn som jeg ikke visste jeg hadde!
Nå skal det sies at når du er 29 år og uten barn, så betyr egentlig sluttpakke en ting: Partypak… ehm… MULIGHETER!

Fordi jeg er så heldig at jeg har verdens beste venner, så var selvsagt min første telefon til verdens beste venn. Fra toalettet på jobben ringte jeg og sa at du MÅ ta en øl med meg i kveld, jeg har det helt grusomt. Jo, for verden raser litt sammen når du får beskjed om at du blir sagt opp, sluttpakke eller ikke. Så. Jeg satt i et toalettavlukke og ringte, men klarte ikke si høyt at jeg hadde mista jobben. Bare at han måtte være der, og så skulle jeg sende sms. I sms’en skrev jeg hva som hadde skjedd. En Heidi griner ikke i tide og utide, og jeg ville ha begynt å gråte om jeg måtte si det høyt.

Morten stiller selvsagt opp. Da jeg kom til avtalt sted satt han solbrun og smilende med to duggfriske øl. - Heidi, du tror ikke seriøst at du skulle få en skulder å gråte på?

Helt ærlig, så trodde jeg jo det. Men nei. Det er der de beste gode vennene kommer inn. De gir deg ikke en sjanse.
- Hele tiden mens jeg har kjent deg har du babla om å dra ut å reise, finne deg sjæl, og sånn. Dette er jo den muligheten!
Det er ingenting som egentlig forklarer den pissesure følelsen du har når du egentlig nettopp har lyst til å sutre til noen om hvor fæl og urettferdig verden er, og noen kjenner deg så godt at de setter deg på plass. Jeg mistenker at folk med ME har alt for mange bare ”gode” venner.
Etter hvert kom det noen til og drakk øl med oss den kvelden, og jeg fikk grått mine bitre tårer... Jeg tok meg regningen på jobben og ga den til sjefen som hadde den ubehagelige oppgaven med nedbemanning. Han var helt enig i at det var en legitim reiseregning.

Et halv døgn senere hadde jeg hatt megler innom leiligheten og var i full gang med å planlegge hvor jeg skulle reise. Endte opp meg å selge leiligheten og legge alt på lager, og var borte et halvt år. Folk har gjort mer spennende ting enn meg altså, så det er ikke det.

Først gikk den famøse turen til Kenya/Tanzania. Da hadde mellomlandet på vei hjem var det fredag formiddag. Jeg skulle begynne på min sluttpakkeinduserte reise allerede mandagen. På flyplassen var det skjermer som viste oss nyheter med flom i Europa. Føkk, hvor er det, husker jeg at jeg sa da jeg så bildene på skjermen. Det er dit du skal på mandag, Heidi, sa reisefølget. Og det var det. Praha under vann.

Jeg kom hjem. Eller det vil si, hjem til moren min. Leiligheten var solgt og alt var på lager, så jeg bytta strengt tatt ut en bag med en annen før jeg dro videre. Og første byen på en seks måneders reise var Praha. Byen under vann.
PS! Jeg har stått på Uhuru Peak - Frihetstoppen - på Kilimanjaro altså. Ikke bare gått rundt Sognsvann. Anbefaler det ikke. Altså. Kilimanjaro. Ta heller Sognsvann. Billigere.




Neste post - Praha.

mandag, mars 07, 2016

Den store skattemyten

-->
Det er ikke sikkert vi trenger å øke skattene, men gjøre offentlige tjenester smartere og bedre.
Faksimile fra VG.

Mye kan gjøres bedre i velferdsstaten uten at det trenger å koste oss mer. Tvert i mot er det mye som taler for at mye burde koste oss mindre.  
Norge har et høyt skattenivå, og et høyt velferdsnivå. Det er bra. Dette skriver VGs politiske redaktør Hanne Skartveit, før hun sier ja takk til skatt. De fleste ønsker det samme – et høyt velferdsnivå, og er villig til å betale for det. Men det er en myte at det er en motsetning mellom et høyt velferdsnivå og skattelette. Det forutsetter for det første at skattelette med nødvendighet fører til kutt i velferden. Slik er det ikke. For det andre at det ikke er mulig å drive det offentlige bedre og mer effektivt enn i dag. Dette til tross for at det gang på gang blir slått fast at fellesskapets penger går til mye annet enn de som trenger det mest.

Riksrevisjonen konkludert nylig med at 26 milliarder bistandskroner som Norge har brukt over en tiårsperiode på «godt styresett» og antikorrupsjonsarbeid ikke har nådd prosjektmålene. Vi har fått dokumenter statlige IKT-prosjekter som både blir forsinket og fordyret, for eksempel prosjektet i Statens Lånekasse som ble seks år forsinket og enhalv milliard dyrere enn antatt. Kostnadene for kebab-appen som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap utviklet, drukner sammenlignet med de 62millionene til et matsporingsprosjekt som blir lagt bort og 21 millioner brukttil "kulturlunsj" uten beviselig effekt på arbeidsplasser, og millionstøtten til en skole uten elever. Alt betalt med fellesskapets penger.

I 2014 hadde det offentlige et innkjøpsvolum på 462 milliarder kroner. Et moderat anslag tilsa at bedre innkjøpspraksis ville spart det offentlige for et sted mellom 30 og 45milliarder kroner. Der har du mulighet for å fjerne den mye omdiskuterte formuesskatten bare der, og i fortsatt ha minst 20 milliarder mer til velferd. Mye kan altså gjøres bedre i velferdsstaten uten at det trenger å koste oss mer, tvert i mot er det mye som taler for at mye burde koste oss mindre.

Selv med historisk høye oljepriser, arveavgift og mer formuesskatt, forlot de rødgrønne makten i 2013med 15 000 flere fattige barn i Norge enn da de tok over, flere i sykehuskø, økende arbeidsledighet og en økonomi som, ifølge DnBs toppsjef Rune Bjerke, gikk fra full gass i til halv fart i slutten av september 2013. Det var tre uker før Solberg-regjeringen tiltrådte.

Det handler altså ikke bare om viljen til å skattelegge smart, men til å bruke pengene smartere. Der har nåværende regjering fortsatt mye å gå på. Men ikke så mye som de som fortsatt insisterer på å skattelegge norsk risikokapital og norskeide arbeidsplasser mer, og risikere å tape begge deler i en omstillingstid der vi trenger dem mer enn noen gang. I 2013 betalte de 10 prosent rikeste i Norge 38,7 prosent av all personskatt. Hadde vi fjernet formuesskatten, hadde de fortsatt betalt hele 38 prosent. Hanne Skartveit skriver at de færreste krever millimeterrettferdighet i skattesystemet, og etterlyser fornuftighet. Med klarere politiske prioriteringer og bedre bruk av ressurser kan vi få til bedre vekst for bedre velferd. Det er både fornuftig. Og smart.

Innlegg publisert i VG 7.mars 2016. 
Faksimile fra sak om forskjeller i priser i offentlig versus privat.