Om VamPus

Mitt foto
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

mandag, april 11, 2016

Formuesskatt - eksempel 9

Man må være skrivebordsøkonom eller fra Arbeiderpartiet for å mene at å særskilt skattelegge norske hjørnestensbedrifter er lurt.

Rauma Ullvarefabrikk på Veblungsnes i Rauma har fortsatt all produksjon i Norge (Rauma og Røros) og all opptjent kapital blir sprøyta tilbake til bedriften. Den mener at deres største utfordring er formuesskatten. Årlig belaster den likviditeten (betalingsevnen) med rundt 1,6 millioner.

– Formuessskatten svekker lønnsevnen og gjør det vanskelig å følge opp de investeringer bedriftens fremtid og trygge arbeidsplasser er avhengig av, sier eier Arnstein Digernes til NRK.

Sammen med hjørnesteinsbedriftene Brunvoll, Sylte Mineralvannfabrikk og Bussbygg i Molde, har Rauma Ullvarefabrikk skrevet en bekymringsmelding til politikere og fagforeningsledere. Det kan vi jo bare se bort fra, sånne rikinger som bryr seg om lokalt eierskap og arbeidsplasser til hjemstedet sitt trenger ikke Norge. Det er selvsagt bedre å la bedriftene gå konkurs, særlig i disse tider da vi ikke lenger har bruk for norskeide arbeidsplasser utenfor oljenæringa. Dessuten sier jo 17 skrivebordsøkonomer til VG at denne problemstillingen ikke finnes, så da gjør den nok ikke det.

Sukk.

------------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen,hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tar ut utbytte må hun ta ut mer enn hun trenger for å betale formuesskatt, fordi du må også skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det. Oppdatert: driften er nå stengt.
Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med at da får han vel ta opp lån da.


Eksempel 8: GC Rieber AS befinner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. For å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

fredag, april 08, 2016

Skatteopprør i Høyre?

Joda, litt provosert er jeg - men full strid?
Programkomiteens leder, Torbjørn Røe Isaksen, var nylig ute og sa at Høyre ikke skal gå til valg på store skatteletter i 2017. Det tyder i så fall på mangel på ambisjoner når det gjelder omstilling og modernisering av offentlig sektor, inkludert statens ansvar og dermed utgifter. 

Programkomiteen i Høyre er i full gang med sitt arbeid, og det spilles ut saker og prøveballonger for å se på reaksjoner og få innspill. Nylig var programkomiteens leder, Torbjørn Røe Isaksen, ute og sa at Høyre ikke skal gå til valg på store skatteletter i 2017. Vi kan jo diskutere "store", men skattelette er for meg mer enn et virkemiddel. Det er en selvstendig verdi i seg selv, fordi det handler om maktforholdet mellom stat og individ. Mer pragmatisk handler det om å bidra til den omstillingen alle snakker så varmt om, men som ser ut til at skal gjøres av alle andre enn dem selv.

I går skrev analyseselskapet Menon, som Arbeiderpartiet har brukt som sannhetsvitne for å beholde formuesskatten, at skattekutt fremmer omstilling. Vi trenger risikokapital til å investere i nye arbeidsplasser, og vi kan ikke uthule eksisterende arbeidsplasser ved å kreve inn en skatt som må betales selv når bedriften går med underskudd. I dagens økonomiske situasjon er omstilling viktigere enn fordeling, argumenterer artikkelforfatterne. Vil vi omstilling?

Høyre gikk til valg på omstilling og å endre for å bevare en bærekraftig velferdsstat som prioriterer statens kjerneoppgaver. Dette uavhengig av oljepris og migrasjon. Å mene at vi skal redusere skattenivået legger et ekstra press på oss til å faktisk gjøre ting smartere, bedre eller billigere. Med mindre Høyre nå mener at offentlig sektor er perfekt organisert, uten forbedringspotensial utover mindre justeringer, bør vi både kunne ivareta viktige velferdsoppgaver samtidig som vi reduserer skattenivået. Det fordrer at det ikke bare er privat sektor som omstilles, men også innretningen av og størrelsen på offentlig sektor.

Ikke minst må de politiske prioriteringene og resultatkravene bli tøffere. De siste femten årene har det politiske Norge nærmest brukt antall kroner brukt på statsbudsjettet som mål på suksess, ikke resultater. Når prisdifferansen for en elev i grunnskolen er 151 000 mellom den skolen som bruker minst per elev mot den som bruker mest, så er det ikke gitt at den skolen som bruker mest per elev leverer tre ganger så god utdanning som den som bruker minst. Det er resultatet som må telle, ikke penger brukt. (tall fra Utdanningsforbundet)

Hadde vi hatt samme resultatkrav til effekten av bruk av skattebetalernes penger, som vi har til skattelette, tror jeg Norge ville sett annerledes ut. Å trygge norske arbeidsplasser gjennom å fjerne formuesskatten som i dag utgjør rundt 12 milliarder kroner blir sett på som et ran av fellesskapet. Samtidig er det ingen som klarer å gjøre rede for hvor 26 milliarder som har gått fra fellesskapets midler til bistandsland har blitt av. Pengebruken må skjerpes.

Et annet eksempel er regjeringens forslag om å redusere antall kommunale kemnerkontorer fra 288 til 27, som blant annet ville styrke fagmiljøene til bekjempelse av svart arbeid og spart fellesskapet for 360 millioner kroner årlig. Dette går stortingsflertallet mot, hvilket betyr at vi per definisjon velger å subsidiere arbeidsplasser vi egentlig ikke trenger med 360 millioner i stedet for å bruke dette på stillinger kommunene faktisk har behov for. Vi kan faktisk ikke fortsette å holde på sånn.  Hvis inntektene ikke står til utgiftene, kan man selvsagt velge å forsøke å øke inntektene – men man kan også forsøke å redusere utgiftene. Jeg foreslår det siste.

Siden det er jeg som har spilt ut saken om skattemotstand mot programkomiteen til DN, kan jeg med sikkerhet slå fast at verken Torbjørn Røe Isaksen eller statsministeren "skaper full strid i Høyre." Men motstand, det skal de få. Så jeg støtte Torbjørn Røe Isaksen anno 2011 - som til spontan applaus fra salen 45 sekunder ut i videoen sier at; det er kanskje ikke politisk korrekt å si det lenger i Høyre, men jeg er faktisk for skattelette!

fredag, april 01, 2016

Salderingspost for likestillingssinker?

Fra Dagsavisen.
Kvinners arbeidsgivere burde ikke akseptere å bli salderingspost for at mennenes arbeidsgivere er likestillingssinker, mener jeg i Dagsavisen i dag.

Et av mange argumenter for egen fedrekvote i foreldrepermisjonen er at fedrenes arbeidsgivere viser liten forståelse for at deres arbeidstakere tar ut foreldrepermisjon - både innenfor og utenfor fedrekvoten. Hvorfor snakker ingen om mors arbeidsgiver, som må ta kostnaden for at fars arbeidsgiver er en likestillingssinke?

Alle arbeidsgivere har rett og plikt til å legge til rette for småbarnsforeldre på arbeidsplassen. Men det er fortsatt hovedsakelig mor som tar ut hoveddelen av foreldrepermisjonen, også når far tar bruker hele fedrekvoten. Jeg mener det er helt legitimt at mors arbeidsgiver kan stille spørsmål om hvor mye mer enn dagens fedrekvote far skal ta. Det skal ikke være noen selvfølge at mors arbeidsplass skal ta kostnaden for et fars valg om å bli far. Med mindre bedrifter kun ønsker å ansette folk over femti, så er tilrettelegging for barneforeldre en selvfølgelig del av driften. Kvinners arbeidsgivere skal ikke akseptere å være salderingspost for mannskulturen i andre bedrifter?

Hvorvidt det er dagens ti uker som er forbeholdt far og mor, SVs ønske om 14 uker eller Venstres 15 uker, så forblir problemstillingen den samme: det er kvinner som tar ut hoveddelen av foreldrepermisjonen. Det betyr også at det kvinners arbeidsgivere som opplever ulempen valget begge foreldrene har tatt ved å få barn. Da bør arbeidsgivere kunne spørre en arbeidstaker som vil ta ut hoveddelen av foreldrepermisjonen om partneren deres ikke kan ta ut mer.

Om ikke annet så vil de kvinnene som mener permisjonen er deres, få et lite forklaringsproblem og kanskje være mer villig til å gi litt mer til sin stakkars mann som ikke har turt å ta kampen hjemme. I tillegg vil det gi mannen et ekstra argument mot sin arbeidsgiver om at hans partners arbeidsgiver faktisk mener de bør dele mer likt. Om far tjener mer og har "viktigere" jobb er uvesentlig for mors arbeidsgiver. Hvis ikke arbeidsgiveren mente mors jobb var viktig for dem, hadde de ikke ansatt henne.

Jeg mener prinsipielt selvsagt at familien selv er best egnet til å bestemme hvordan de vil organisere sin hverdag. Det skulle jeg tro selv den mest hardbarka sosialist er enig i. Men jeg er også enig i målet om en mer reell valgfrihet for familiene. Når far tjener mer enn mor, som ofte er tilfelle, så er det som regel økonomien som avgjør hvem som blir hjemme. Særlig når far ikke har egen opptjeningsrett på egen lønn til foreldrepermisjonen. Egen opptjeningsrett vil gjøre mer for familiens reelle valgmuligheter enn en tvungen fordeling noen gang vil gjøre.

Dernest mener jeg at skjevhetene vi ser i både arbeidsmarkedet og i familielivet er basert på at norske jenter og gutter fortsatt velger studieretninger og karrierer etter et gammeldags kjønnsrollemønster. Målet mitt er ikke å få elever til å velge på tvers av hva de faktisk har lyst til, men gi dem nok informasjon til at vi er sikre på at faktisk har lyst til det de velger. En dedikert pappakvote forsøker å "korrigere" på resultatene av valg vi har gjort tidligere - som gjør at gutta jobber i privat sektor og tjener mer, og kvinnene tjener mindre i offentlig sektor. Det er når familien får barn at forskjellene mellom mor og far skyter fart - og en dedikert fedrekvote bøter ikke på det.

Vi har hatt fedrekvote i over tjue år, og har Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Jeg er ikke mot tiltak for å bedre likestilling, og dermed den reelle valgfriheten for begge kjønn. Men jeg mener at fedrekvote blir et lite sidespor dersom vi ikke gjør noe med det som skaper skjevheten i utgangspunktet - nemlig muligheter innen utdanning og karrierevalg.

Og kvinners arbeidsgivere burde ikke akseptere å bli salderingspost for at mennenes arbeidsgivere er likestillingssinker.

torsdag, mars 31, 2016

Formuesskatt - eksempel 8

Man må være skrivebordsøkonom eller fra Arbeiderpartiet for å mene at å skattelegge verdiene i en bedrift som går med underskudd er lurt.

- Hvis vi ikke betaler utbytte, må de norske aksjonærene skaffe titusenvis og hundretusenvis av kroner for å betale formuesskatt og utbytteskatt. Det er ikke mulig hvis man har en vanlig lærerlønn, er helsearbeider eller pensjonist.

Dette skriver administrerende direktør og medeier i GC Rieber AS, Paul-Chr. Rieber, i Aftenposten. Rieber finner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. Rieber skriver at for å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

Det er dette Arbeiderpartiet, med støtte av 17 såkalte superøkonomer VG har hentet inn, mener at ikke påvirker norske arbeidsplasser. Jeg tror man må være skrivebordsøkonom for å mene at å skattelegge verdiene i en bedrift som går med underskudd er lurt. Man må i hvert fall være fra Arbeiderpartiet. De mener jo at norske eiere kan ta opp lån for å betale formuesskatt av verdier selskapet har, men eieren ikke kan bruke.

De som tviholder på en skatt som særlig setter norskeide arbeidsplasser i fare, gjør dette av rent ideologiske grunner. De har selvsagt helt rett i at formuesskatten virker fordelende i skattesystemet. En særskilt skatt som tvinger norske bedriftseiere til å tappe bedriften, og dermed arbeidsplassene, for verdier, tar fra de rikeste og gir til politikere som mer enn ofte fordeler dette videre til andre rike bedriftseiere - gjennom for eksempel støtteordninger og stimulipakker. Et eksempel på det er å kreve formuesskatt av norske familier som driver hoteller og som konkurrerer med internasjonale kjeder som ikke betaler formuesskatt, og samtidig bruke penger på å fremme turistnæringa, noe som også gavner de internasjonale kjedene. Kjempelurt.

De ti prosent rikeste i Norge betaler rundt 38,7 prosent av all personskatt i Norge. Fjerner vi formuesskatten betaler de fortsatt hele 38 prosent av all personskatt. Det viktigste er hva vi bruker disse pengene til - som for eksempel en god skole til alle og tilgang til rimelige helsetjenester, to ting selv fordelingsøkonomen Piketty sier er viktigere for alle enn forskjeller mellom noen i samfunnet.

Men altså. GC Riebers eiere må betale formuesskatt av verdiene i en bedrift som går med 200 millioner i underskudd. Det er åpenbart viktigere å straffe norske eiere enn å trygge norske arbeidsplasser. Enkelte hevder at skattelette i seg selv ikke skaper nye arbeidsplasser. Selvsagt ikke. Ingen rammebetingelser skaper i seg selv en eneste arbeidsplass. Noen må jo fortsatt ta initiativet, betale av egen lomme for å starte opp, lønne ansatte. Men jeg har enda ikke hørt om en bedrift som mener at å betale mer i skatt trygger arbeidsplassene hos dem. Men det har sikkert superøkonomene til VG. Kanskje de kritiske journalistene kunne bedt dem hoste opp hvilke arbeidsplasser formuesskatten har skapt?

------------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen,hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tar ut utbytte må hun ta ut mer enn hun trenger for å betale formuesskatt, fordi du må også skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det og stenger nå driften av stedet.

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.


Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med at da får han vel ta opp lån da.

Praha - fortsettelsen

Det er fjorten år siden jeg var i Praha første gang. Det som går for å være en av Europas vakreste byer var da delvis stengt, turismen halvert og viktige funksjoner ute av drift på grunn av flom. De avstengte områdene var nærmest elva, der de fryktet at grunnen og bygningene skulle rase. Alle restauranter og barer nærmest elva var ødelagt eller stengt. I de berørte, men ikke stengte, områder i nærheten, holdt barer åpne uten strøm eller trakk serveringen ut på gaten. Klientellet så ut til å bestå av mismodige lokalbeboere servert av en deprimert barbetjening. Til og med jeg har utvikla såpass med sosiale antenner at jeg holdt meg unna.

T-banen var fylt med vann, så det å komme seg rundt var ikke så enkelt som et godt utbygget kollektivnett skulle tilsi. Flytter du noen hundretusen passasjerer fra t-bane til trikk i løpet av en dag, så merkes det. Gjennom en genistrek, som ikke skulle gjenta seg, hadde jeg bestilt rom privat hos et engelsk par som bodde ganske sentralt i Mala Strana. Nedenfor slottet, men godt ovenfor de flomberørte områdene. Genistrek, fordi det viste seg selvsagt at de var et forrykt par som ikke bare påsto at de avtalte euroene jeg hadde sendt per post var borte - men også hadde dobbelbooket rommet de leide ut. Jeg havnet på sofaen på kontoret med et vindu som ikke kunne åpnes.

La meg omformulere det. I førti varmegrader, i en storby, i august, nektet den bleke veganerfruen å åpne vinduer. Redd for trekk. I førti varmegrader, i en storby, i august. Jeg håper vertskapet fikk møte den virksomme delen av forkjølelsen jeg pådro meg ved å ikke få trekk - eller frisk luft som det heter blant normale folk. Vi som var gjester delte bad med vertskapet. Et bad med en dusj vi ikke kunne bruke med lyset på, da det elektriske anlegget ville ført til dødelig elektrosjokk. Det var i hvert fall meldingen fra verten ved omvisningen av Chateau Crazy. Dette var lenge før AirBnB. Jeg valgte etablerte overnattingssteder senere, for å si det slik.

Når man reiser alene er det uproblematisk å fylle opp dagen med guidede turer, museer og byvandring. Det er middagstid og utover som er problemet. Det er selvsagt mulig å gå inn i en bar og håpe på å stifte bekjentskap med hyggelige folk. Men som sagt, en mismodig lokalbefolkning og deprimerte barbetjeninger inviterte ikke akkurat til å forsøke. Inntil jeg så løsningen. Litt beskjedent til, ved et hjørne i Mala Strana, i trygg krabbeavstand fra mine forrykte verter, lå åpenbaringen. En. irsk. bar.

Selvsagt. Hvor ellers finner du et engelsktalende expat-miljø med et godt utviklet alkoholforbruk uten mistenksomheten mot fremmede som Øst-Europeiske land bar preg av?

Det var som å komme hjem. Fra jeg hadde bestilt den første av flere, til jeg var introdusert for stamgjester og eieren, gikk det sånn cirka en halv sigarett. Det er ikke alltid det er greit å være en tjueniåring på tur alene, men du verden så morsomt det også kan være. Med det meste annet stengt, var det liten grunn til å lete etter andre steder i området.

Fabelaktige folk, hvorav flere hadde mer enn nok å fortelle om fra transformasjonen av en by og et land etter murens fall. I 2002 var dette høyst levende i historie.

I fjor besøkte jeg byen for første gang siden da. Jeg hadde egentlig ingen intensjoner om å besøke den irske baren, men forsøke å få sett de tingene og områdene som jeg ikke fikk sett forrige gang. Men plutselig var den der. Mer unnselig enn jeg husket den, mye mindre og uten menneskene som gjorde besøket så magisk sist. Men ølet var fortsatt kaldt og godt, og minnene fikk flyte fritt et lite øyeblikk på en varm sommerdag.

A home away from home...

onsdag, mars 09, 2016

Praha - En laang historie

Året er 2002. Nordby Lunde har akkurat kurert kjærlighetssorg med å gå Kilimanjaro. Det anbefales ikke. Det er ingen kjærlighetssorg som ikke kan kureres billigere med øl på lokalpøbben din enn å gå føkkings Kilimanjaro. Men det gjorde jeg. Og det er litt typisk meg. Å gjøre noe som er helt utenfor typisk meg, gjerne fordi jeg tror at verden rundt meg sier at ”det klarer du ikke”. Så da gjør jeg jo det. Typisk. (Den turen har jeg skrevet om tidligere)

Anyhow. Den turen var litt planlagt. Og dyr. Særlig for en som står og pakker ut soveposen og turutstyr av plasten i det vi camper første kvelden. Med andre ord, måtte kjøpe alt turutstyr nytt. De andre var ikke imponert, for å si det forsiktig. Er mer kjent for å gå Birken Rundt (som i drikke rundt Birkelunden på Grünerløkka) enn å gå Birken. Har aldri gått Birken. Ingen planer om det heller. Så full blir jeg aldri. Men jeg følte meg fullt ut kvalifisert til å gå Kilimanjaro uten å ha vært på noen fjelltopper i Norge. Noen sinne. Jeg gikk en treningstur til Sognsvann da. For å gå inn utstyret. Altså skoa. Det gikk jo overraskende bra. Jeg kom jo opp. Til Sognsvann, altså.

Det som ikke var planlagt var at jeg mellom å ha brukt bonusen på jobben til å kjøpe en tur til Afrika for å vise en eks, som til alt overmål bodde i et annet land hvor vi ikke hadde felles venner og da aldri ville vite at jeg hadde gjort dette, var at jeg fikk sluttpakke. I mellom å ha blitt dumpet og bestemt meg for å ikke bare gjøre noe han hadde gjort før (dra på safari i landet ”Afrika”) , og legge til at da skal jeg gå Kilimanjaro i tillegg, så mista jeg jobben. Selskapet jeg jobbet for slo seg sammen med et annet selskap, og til tross for at de mente jeg var blant topp fem markedsførere i Europa så ble det sluttpakke. Sluttpakke?

Hei, min ukjente venn som jeg ikke visste jeg hadde!
Nå skal det sies at når du er 29 år og uten barn, så betyr egentlig sluttpakke en ting: Partypak… ehm… MULIGHETER!

Fordi jeg er så heldig at jeg har verdens beste venner, så var selvsagt min første telefon til verdens beste venn. Fra toalettet på jobben ringte jeg og sa at du MÅ ta en øl med meg i kveld, jeg har det helt grusomt. Jo, for verden raser litt sammen når du får beskjed om at du blir sagt opp, sluttpakke eller ikke. Så. Jeg satt i et toalettavlukke og ringte, men klarte ikke si høyt at jeg hadde mista jobben. Bare at han måtte være der, og så skulle jeg sende sms. I sms’en skrev jeg hva som hadde skjedd. En Heidi griner ikke i tide og utide, og jeg ville ha begynt å gråte om jeg måtte si det høyt.

Morten stiller selvsagt opp. Da jeg kom til avtalt sted satt han solbrun og smilende med to duggfriske øl. - Heidi, du tror ikke seriøst at du skulle få en skulder å gråte på?

Helt ærlig, så trodde jeg jo det. Men nei. Det er der de beste gode vennene kommer inn. De gir deg ikke en sjanse.
- Hele tiden mens jeg har kjent deg har du babla om å dra ut å reise, finne deg sjæl, og sånn. Dette er jo den muligheten!
Det er ingenting som egentlig forklarer den pissesure følelsen du har når du egentlig nettopp har lyst til å sutre til noen om hvor fæl og urettferdig verden er, og noen kjenner deg så godt at de setter deg på plass. Jeg mistenker at folk med ME har alt for mange bare ”gode” venner.
Etter hvert kom det noen til og drakk øl med oss den kvelden, og jeg fikk grått mine bitre tårer... Jeg tok meg regningen på jobben og ga den til sjefen som hadde den ubehagelige oppgaven med nedbemanning. Han var helt enig i at det var en legitim reiseregning.

Et halv døgn senere hadde jeg hatt megler innom leiligheten og var i full gang med å planlegge hvor jeg skulle reise. Endte opp meg å selge leiligheten og legge alt på lager, og var borte et halvt år. Folk har gjort mer spennende ting enn meg altså, så det er ikke det.

Først gikk den famøse turen til Kenya/Tanzania. Da hadde mellomlandet på vei hjem var det fredag formiddag. Jeg skulle begynne på min sluttpakkeinduserte reise allerede mandagen. På flyplassen var det skjermer som viste oss nyheter med flom i Europa. Føkk, hvor er det, husker jeg at jeg sa da jeg så bildene på skjermen. Det er dit du skal på mandag, Heidi, sa reisefølget. Og det var det. Praha under vann.

Jeg kom hjem. Eller det vil si, hjem til moren min. Leiligheten var solgt og alt var på lager, så jeg bytta strengt tatt ut en bag med en annen før jeg dro videre. Og første byen på en seks måneders reise var Praha. Byen under vann.
PS! Jeg har stått på Uhuru Peak - Frihetstoppen - på Kilimanjaro altså. Ikke bare gått rundt Sognsvann. Anbefaler det ikke. Altså. Kilimanjaro. Ta heller Sognsvann. Billigere.




Neste post - Praha.

mandag, mars 07, 2016

Den store skattemyten

-->
Det er ikke sikkert vi trenger å øke skattene, men gjøre offentlige tjenester smartere og bedre.
Faksimile fra VG.

Mye kan gjøres bedre i velferdsstaten uten at det trenger å koste oss mer. Tvert i mot er det mye som taler for at mye burde koste oss mindre.  
Norge har et høyt skattenivå, og et høyt velferdsnivå. Det er bra. Dette skriver VGs politiske redaktør Hanne Skartveit, før hun sier ja takk til skatt. De fleste ønsker det samme – et høyt velferdsnivå, og er villig til å betale for det. Men det er en myte at det er en motsetning mellom et høyt velferdsnivå og skattelette. Det forutsetter for det første at skattelette med nødvendighet fører til kutt i velferden. Slik er det ikke. For det andre at det ikke er mulig å drive det offentlige bedre og mer effektivt enn i dag. Dette til tross for at det gang på gang blir slått fast at fellesskapets penger går til mye annet enn de som trenger det mest.

Riksrevisjonen konkludert nylig med at 26 milliarder bistandskroner som Norge har brukt over en tiårsperiode på «godt styresett» og antikorrupsjonsarbeid ikke har nådd prosjektmålene. Vi har fått dokumenter statlige IKT-prosjekter som både blir forsinket og fordyret, for eksempel prosjektet i Statens Lånekasse som ble seks år forsinket og enhalv milliard dyrere enn antatt. Kostnadene for kebab-appen som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap utviklet, drukner sammenlignet med de 62millionene til et matsporingsprosjekt som blir lagt bort og 21 millioner brukttil "kulturlunsj" uten beviselig effekt på arbeidsplasser, og millionstøtten til en skole uten elever. Alt betalt med fellesskapets penger.

I 2014 hadde det offentlige et innkjøpsvolum på 462 milliarder kroner. Et moderat anslag tilsa at bedre innkjøpspraksis ville spart det offentlige for et sted mellom 30 og 45milliarder kroner. Der har du mulighet for å fjerne den mye omdiskuterte formuesskatten bare der, og i fortsatt ha minst 20 milliarder mer til velferd. Mye kan altså gjøres bedre i velferdsstaten uten at det trenger å koste oss mer, tvert i mot er det mye som taler for at mye burde koste oss mindre.

Selv med historisk høye oljepriser, arveavgift og mer formuesskatt, forlot de rødgrønne makten i 2013med 15 000 flere fattige barn i Norge enn da de tok over, flere i sykehuskø, økende arbeidsledighet og en økonomi som, ifølge DnBs toppsjef Rune Bjerke, gikk fra full gass i til halv fart i slutten av september 2013. Det var tre uker før Solberg-regjeringen tiltrådte.

Det handler altså ikke bare om viljen til å skattelegge smart, men til å bruke pengene smartere. Der har nåværende regjering fortsatt mye å gå på. Men ikke så mye som de som fortsatt insisterer på å skattelegge norsk risikokapital og norskeide arbeidsplasser mer, og risikere å tape begge deler i en omstillingstid der vi trenger dem mer enn noen gang. I 2013 betalte de 10 prosent rikeste i Norge 38,7 prosent av all personskatt. Hadde vi fjernet formuesskatten, hadde de fortsatt betalt hele 38 prosent. Hanne Skartveit skriver at de færreste krever millimeterrettferdighet i skattesystemet, og etterlyser fornuftighet. Med klarere politiske prioriteringer og bedre bruk av ressurser kan vi få til bedre vekst for bedre velferd. Det er både fornuftig. Og smart.

Innlegg publisert i VG 7.mars 2016. 
Faksimile fra sak om forskjeller i priser i offentlig versus privat.

lørdag, mars 05, 2016

Fremgang i revers

Aftenpoften fant frem det fineste bildet av regjeringen da de skrev saken...

Aftenpostens likestillingsregnskap etter 2 år med Høyre og FrP i regjering, viser fremgang på de fleste fronter. Og det er verre en Arbeiderpartiet hadde forestilt seg.

Alle tall tyder på at likestillingen går fremover. Men selv når verden går fremover, blir verden verre. Hilsen Arbeiderpartiet. Som jo ifølge Arne Strand ikke driver med ”negativ valgkamp”, til tross for at tidligere nestleder HelgaPedersen oppfordret alle til å bidra til å sverte regjeringen.

En av de som har tatt den oppfordringen på alvor er Arbeiderpartiets likestillingspolitiske talsperson Anette Trettebergstuen.
Selv om jeg var en av dem som advarte mot hva en Høyre/Frp-regjering ville bety for likestillingen i valgkampen i 2013, hadde jeg ikke i mine villeste drømmer trodd at de ville foreslå reservasjonsrett for leger eller å avvikle likestillingsloven. På mange områder er det faktisk blitt verre enn vi hadde forestilt oss, sier hun i Aftenposten.
En samling av de fire diskrimineringslovene i en felles, oppdatert antidiskrimineringslov, er altså å "avvikle likestillingsloven". Og mens Høyres helseminister Bent Høie til slutt faktisk løste striden om legers reservasjonsrett ved å avvikle behovet for å henvise ved abort, presiserte faktisk Arbeiderpartiets helseminister i 2009 at fastlegerkunne reservere seg, både mot å henvise til abort, men også mot å henvise lesbiske til assistert befruktning. Aps Lene Vågslid var i hvert fall ærlig nok til å innrømme ovenfor TV2 at tidligere forsøk på å rydde opp hadde vært mislykket. Vi fortjente å få reservasjonsretten i trynet, for all del, men det var et kompromiss mellom KrF og regjeringen som ryddet opp i regelverket - etter at Arbeiderpartiet i regjering ikke gjorde det. 

Det å lyve om regjeringas politikk ligger så naturlig for Arbeiderparti-folk at jeg tror faktisk ikke de tenker over det selv. 

Men Aftenposten har gått gjennom hvor jævlig likestillings-Norge har blitt med Høyre og FrP:

- Det er en lavere andel kvinner som jobber deltid i dag enn det var da de blåblå overtok regjeringsmakten i 2013. 

- Andelen kontantstøttebarn pr. utgangen av desember 2015 var litt lavere enn året før og bittelitt lavere enn i  2013.

- Andelen barn i barnehage øker.

- Høyre innførte (dessverre, spør du meg) kvotering av kvinner i ASA-styrer, og viderefører dette. Antallet kvinner med styreverv har ligget svært stabilt på rundt 40 prosent siden 2009, viser Statistisk sentralbyrås tall.

- Andelen minoritetsspråklige med barnehageplass i alderen 1-5 år var på 75 prosent i 2014, 2 prosentpoeng høyere enn i 2013.

- Regjeringen har prisjustert maksprisen i barnehage noe mer enn prisstigningen, men samtidig har mange lavtlønnede fått billigere barnehage, og flere har fått gratis kjernetid.

- Helseminister Bent Høie (H) ryddet opp i reglene slik at fastleger ikke lenger skal henvise. Nå kan kvinner gå direkte til sykehus og søke abort. Dette var etter at Arbeiderpartiet holdt på legenes reservasjonsrett i åtte år i regjering.

- Etter at regjeringa reverserte den siste økningen av dedikerte uker til barselpermisjon for far, viser tall at antall dager med foreldrepenger som fedre i gjennomsnitt tok ut sank med to dager fra 2014 til 2015. Det kan komme større utslag på dette neste år, og det mener jeg er synd.

Jeg begriper ikke at fedre faktisk ikke tilbringer mer tid med ungene sine, selv om det koster familien en Syden-tur eller to. Men det er hovedsakelig økonomiske grunner til at familiene velger den fordelingen. Skal dette endres, er det ikke bare å øke permisjonstiden basert på mors lønn og rettigheter. Da må selvstendig opptjeningsrett for far innføres uten aktivitetskrav til mor, for å gi menn og kvinner like rettigheter tilknyttet det å få barn, og styrke fars rett til å ta permisjon. Hadde jeg vært arbeidsgiveren til mor hadde jeg dessuten krevd å få vite om far kan ta mer enn de ti dedikerte ukene, ikke akseptert å bli sittende med mors fravær - verken i forbindelse med barsel eller syke barn senere.

Men altså - fremgang på alle fronter, og det er verre en Arbeiderpartiet hadde forestilt seg. Ja, ja.

Foreslår at vi gjenoppretter "skremmeveggen" - utspill fra Arbeidpartiet om forventet brutalisering og forjævligsering av Norge.

torsdag, mars 03, 2016

Stortingsbygningen 150 år


På scenen med Anne Grosvold som samtalevertinne. Foto: Gubben
I dag har vi feiret 150 års jubileet for stortingsbygningen, som sto ferdig etter tredve års debatt og to års bygging i 1866. Hadde gleden av å få lov til å være med i et panel om livet i bygningen, ledet av Anne Grosvold, med arkitekt og forfatter Peter Butenschøn, tidligere stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl, tidligere ansatt Leif Jacob Knutsen og politisk kommentator Kjetil Alstadheim.

Butenschøn har laget et praktverk av en bok i forbindelse med jubileet, som heter "Stortinget" utgitt av Forlaget Press. Den anbefales virkelig for alle med litt interesse for norsk politikk. Han er en fantastisk historieforteller og det er virkelig en fornøyelse å lese og bla i boka.

I tillegg til språklige gullkorn som at "begrepet restaurant lyder kanskje villedende ambisiøst" om Stortings-restauranten, så er den spekket med historie og historier. Jeg lo så jeg gråt da jeg leste om den gang noen slapp ut en hvit due - som skulle symbolisere fredsdue - under en nedrustningsdebatt i 1983 fra galleriet. Jeg siterer fra boka:

"Den flakset rundt og slo seg ned i den store lysekronen. Neste dag, før landbruksdebatten, skulle den fjernes av betjentene, men det var ikke lett. En skarpskytter traff den med en kule med bedøvelsesmiddel, en såkalt daktaripil. Men uheldigvis falt ikke fuglen ned, den ble liggende oppe i lysekronen. Under et innlegg om slakterisamvirket avbrøt presidenten landbruksministerens innlegg med følgende: "Selv om det lyder makabert, må presidenten gjøre oppmerksom på at det dryooer blod fra lysekrona. Duen som satte seg der i går, er skutt. De som går under lysekrona, må være forsiktige slik at de ikke får ødelagte klær. Vi skal forsøke å rydde opp i dette litt senere."

Da fuglen til slutt ble hentet ned, var den død."

Jeg holder fortsatt på å flire meg fordervet. Men altså - kjøp boka. Virkelig.

De 111 stortingsrepresentantene i 1866 skal visstnok hatt en feststemt middag for å feire innvielsen av bygget. Vi fikk buffet "inspirert" av menyen fra den gang. Det var like greit at det var "inspirert" av, da de hadde østersposteier, skilpaddesuppe og "høns a la Mayonnaise" på menyen. Drikkemenyen fra den gang var det dog lite å si på - Chateau d'Yquem, Chateau Margot, Grand Vin Royal, Hermitage, Superior old Sherry, Cliquot champagne, sherry og portvin, og nok en omgang med Cliquot champagne. Vi fikk eplesaft fra Ringerike. Sånn har'e blitt.


onsdag, mars 02, 2016

Den høye skatteviljen

Under forutsetning av bedre politiske prioriteringer...
Dersom alle var enige om at vi skal begrense statens omfang til nettopp statens kjerneoppgaver, så kunne vi antakeligvis invitert til skattelettefest på Høyres hus.

Med jevne mellomrom publiseres det undersøkelser som viser at nordmenn, uavhengig av partibakgrunn, er villige til å betale mer i skatt – under forutsetning av at dette går til sykehus, eldreomsorg, skole og barnehager. Derfor var det ingen som ble overrasket over at den sosialistiske tankesmia Manifest nok en gang bekreftet at nordmenn, inkludert Høyre-velgere, har høy skattevilje for å betale for velferdsstatens kjerneoppgaver. Poenget er at dersom alle var enige om at vi skal begrense statens omfang til nettopp statens kjerneoppgaver, så kunne vi antakeligvis invitert til skattelettefest på Høyres hus.

Den sosialistiske tankesmia mener det er lurt å knytte skatteøkninger mot nettopp områder som har bred støtte i befolkningen, som forbedringer innen sykehus, eldreomsorg, skole, barnehage og barnevern. Jeg har enda til gode å høre Arbeiderpartiet og SV forsvare sine skatteøkninger med utgifter til budsjettsprekker, ineffektivt offentlig byråkrati, bistandsmidler vi ikke vet om virker eller IT-prosjekter som går åt skogen. Alle skatteøkninger og et høyt kostnadsnivå unnskyldes nettopp med velferd og fellesskap, som om noen er mot det.

Dersom Manifest hadde heller hadde spurt om folk flest var villige til å betale mer i skatt for å finansiere bistandsmidler vi ikke kan gjøre rede for, kostnadssprekker i offentlige prosjekter, skoler som ikke har elver, store mengder unødvendig kontorrekvisita, kulturlunsj i bedrifter og utvikling av en app som viser veien til nærmeste kebab-sjappe, så ville svaret antakeligvis vært litt annerledes. Også blant anstendige sosialistiske velgere.

Eksemplene er ikke tilfeldig tankespinn. Dette er bare et knippe eksempler som har blitt avslørt i mediene eller prosjekter som er gjennomgått av uavhengige konsulentselskaper. Riksrevisjonen slaktet nylig Utenriksdepartementet for manglende resultater og rapportering av 26 milliarder i bistandsmidler i årene mellom 2004 og 2013. Det er heller tvilsomt om flertallet av velgerne synes dette er god bruk av fellesskapets midler.


INNLEGG PUBLISERT I KLASSEKAMPEN 2. MARS 2016.

onsdag, februar 24, 2016

Tåkefyrstens klær

Hadde keiseren hatt på seg klær da han var ute og gikk, ville ikke den lille gutten som påpekte at keiseren var naken blitt trodd. Dersom Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet hadde fremstått som klokkeklare, hadde det ikke vært troverdig om folk i Høyre eller FrP påsto at de vinglet.

Arne Strand skriver i Dagsavisen at Høyres svertekampanje mot Jonas Gahr Støre virker. Det kunne vært en klassisk "på seg selv kjenner man andre", hadde det ikke vært for at "andre" faktisk ikke har Arbeiderpartiets partikultur.

Strand baserer seg på en artikkel i Aftenposten med ikke navngitte kilder i Høyre og FrP som sier at Jonas Gahr Støres vingling i ulike saker nå blir påpekt oftere av Høyre og FrP. Hvis det er en uttalt strategi i partiet, så har de glemt å sende det internnotatet til meg. Det er litt dumt, for jeg skriver og blogger med jevne mellomrom, så hvis min partiledelse vil ha noe kommunisert er det fint å inkludere meg (hører dere!).

Man trenger ikke en strategi for å påpeke at både Jonas Gahr Støre OG partiet hans har vinglet så mye frem og tilbake i saker det siste året at mange av oss må sjekke dagens nyheter på NTB for å finne ut hva som er dagens politikk før vi møter dem i debatt. Det har vi som representanter og debattanter faktisk klart å dedusere oss til helt selv av erfaring. Hadde keiseren hatt på seg klær da han var ute og gikk, ville ikke den lille gutten som påpekte at keiseren var naken blitt trodd. Men siden folk flest så at keiseren faktisk var naken, hjalp det ikke hva keiserens entourage og støttespillere forsøkte å påstå. Gutten påpekte noe som var riktig. Det er ikke å starte en svertekampanje.

Men Arne Strand tar virkelig kaka når han skriver at: "Negativ valgkamp har aldri vært Arbeiderpartiets stil."

Really?

Ha ha ha ha ha.
Seriøst.... VIRKELIG?

Så da Arbeiderpartiets daværende nestleder, Helga Pedersen, i 2014 oppfordret årsmøtet i Vadsø Arbeiderpartiet til å bidra til å sverte Høyre og FrP-regjeringen så godtas altså det som en glipp?

Men la oss ta et bittelite tilbakeblikk til valgkampen 2013 - her fra det som ble kalt "fryktveggen" i Høyre (saker i media listet og lenket til under bildet). Sikkert helt ukoordinert og i hvert fall ikke ment som en svertekampanje mot Høyre og FrP.

"Fryktveggen" i Høyres kommunikasjonsavdeling, valgkampen 2013. Bilde: http://hassi72.blogspot.no

Her i utvalg (fra bloggen Politikk & Pølser visstnok skrevet av en Høyremann og hobbyflanør. I could'n possibly comment...):

- Frykter massiv skoledød med Høyres privatskolelov. Trond Giske i Dagbladet (friskt utspill, for øvrig, tatt i betraktning av at 355 grunnskoler ble lagt ned under Arbeiderpartiets åtte år - godt den kritiske journalisten stilte spørsmål om det da... eh, nei).
- Jens Stoltenberg advarte mot et brutalt Norge på forsiden av Dagbladet den 26. juni.
- Jonas Gahr Støre fryktet sykehusbørs i Klassekampen.
- Frykter borgerlig regjering kan bety slutten for samisk kultur. Aps Johan Vasara i Samen, E3, 2013 (en form for oppfølging her).
- Advarer mot tilbakeskritt i homokampen. Aps Anette Trettebergstuen i VG.
- Frykter for fredsnasjonen. Aps Espen Barth Eide i Klassekampen, (kun papir, 16. mai)
- Frykter avisdød med Høyre og FrP. Aps Hadia Tajik til ANB.
- Frykter slunken kommunekasse og roper Høyre-varsko, Aps Hilde Brørby Fivelsdal Hadeland.
- Frykter at kvinner vil slutte å tjene på å jobbe. Aps Anette Trettbergstuen i Dagbladet.
- Advarer Aust-Agder mot Erna. Aps Freddy de Ruiter i Agderposten (papir, 6. august).
- Frykter Høyres helsepolitikk. Aps Ida Pinnerød, Avisa Nordland.
- Aps Sigbjørn Johnsen frykter høyere rente og kronekurs med de blå. E24.
- Aps Anna Ljunggren frykter eksplosjon i sexsalg med Høyre-regjering. Avisa Nordland.
- Frykter at en borgerlig regjering vil legge ned fiskeridepartementet. Aps Lisbeth Berg Hansen Nordnytt.

Nå skal jo ikke jeg insinuere at LO og Arbeiderpartiet snakker sammen om valgkamp, så langt derifra (det skulle jaggu tatt seg ut), men jeg velger likevel å ta med min personlige favoritt - da et medlem av Fagforbundet smilte tappert på forsiden av Fagforbundets medlemsblad under overskriften "Når de blå styrer" - og viste til at blomstene ville DØ i Frognerparken med en blå regjering.

Men "Negativ valgkamp har aldri vært Arbeiderpartiets stil."

Altså. Det er jo greit å notere det Trond Giske sier når han ringer, men for Arne Strand og Dagsavisens troverdighets skyld burde de kanskje gjøre som barneskoleelever gjør med hjemmeleksene når de kopierer Wikipedia - skrive om med egne ord...


Keiseren har ikke på seg klær. Folk ser det med egne øyne. Uansett hva keiserens partifeller og støttespillere måtte si.

torsdag, januar 28, 2016

Hvorfor jeg fortsatt er for en liberal innvandringspolitikk

Migration is not a crime. But it doesn't mean you're a refugee.
Jeg skjønner ikke hvorfor det er nødvendig å snakke om å ha en streng, men rettferdig, asylpolitikk. Ordet "rettferdig" burde holde lenge.

Setningen om at "det går an å ha to tanker i hodet samtidig" begynner å bli forslitt, men jeg bruker den likevel. Det kommer ikke til å gå. Dersom du er borderline rasist, vil du lese dette som et innlegg for fri innvandring der rettigheter automatisk blir gitt mennesker som kommer til Norge. Noe jeg aldri har vært for. Rett og slett fordi jeg ikke er KrFer eller sosialist. Selv om jeg er for migrasjon som en selvstendig individuell rett, så mener jeg at det forutsetter at du reiser på egen regning, skaffer deg jobb og bosted selv. Sosiale rettigheter har jeg alltid ment at skal følge med statsborgerskap. Men retten og muligheten til å flytte, jobbe og bo i Norge er like stor som min rett og mulighet til å flytte, jobbe og bo andre steder.

Men jeg har også alltid vært for en rettferdig asylpolitikk. De som har rett til beskyttelse skal få det. Alle andre skal hjem. Det er ikke strengt. Det er å opprettholde både medmenneskelighet og våre internasjonale forpliktelser. Disse får også automatisk innvilget sosiale rettigheter som ikke en innvandrer fra England, USA eller Australia får. 

Jeg har aldri vært tilhenger av utstrakt familiegjenforening. En ting er å gjenforenes med partner og barn, men med mindre mor, bror, tanter og onkler er forfulgt på grunn den som får innvilget asyl, så ser jeg ingen grunn til å være "liberal" på dette. Og dersom de av den grunn er personlig forfulgt, så kvalifiserer de vel til opphold på selvstendig grunnlag og får søke om asyl selv - ikke komme som del av familieforening.

Jeg har heller aldri vært en fan av opphold på humanitært grunnlag. Det betyr ofte at norske myndigheter har vært så treige at det begynner å bli urimelig å sende folk ut. Da får norske myndigheter skjerpe seg, ikke uthule muligheten til å bli i Norge.

Liberal til innvandring betyr altså for meg at jeg synes det er hyggelig at folk fra hele verden vil komme til Norge, men de får selv sørge for eget opphold, arbeid og bosted. Derfor har jeg alltid vært mot en streng innvandringspolitikk, som altså ikke handler om flyktning- eller asylspørsmål. Eller egentlig litt. Migranter bruker i dag asylinstituttet som en bakdør inn til Norge. Det er her hele debatten faller fullstendig i frø. Det er fullstendig naivt å mene at alle som søker asyl har rett til asyl. Logikken tilsier at det er noen automatikk i innvilgelse av asyl, derfor ordet "søke". Det er altså opp til norske myndigheter å innvilge asylsøknaden, og dermed flyktningestatus, gitt at søkeren oppfyller vilkårene. Og oppfyller søkeren vilkårene, ja, da er vi internasjonalt forpliktet til å innvilge søknaden. Tjuefem år gamle Ali Faisal fra Pakistan, som har jobbet tre år i Russland, kvalifiserer ikke, uansett hvor mye han har lyst. "Lyst" er ikke et selvstendig grunnlag for å få flyktningestatus. Jeg har lyst til å jobbe og bo i utlandet noen år. Det betyr ikke at jeg er flyktning. En asylsøker er en som kommer utenom FNs kvotesystem og søker om flyktningestatus på individuelt grunnlag. Men det er ikke gitt at hun kvalifiserer til dette.

Les også Dr. Jus Hanne Sophie Greves ypperlige kronikk om dette.

Jeg er for lykkejegere. Jeg er for at folk skal få søke et bedre liv for seg og sine. Derfor er jeg for en liberal innvandringspolitikk som gjør at folk kan flytte hit eller andre steder for å gjøre nettopp det. Men jeg er mot at de skal innvilges flyktningestatus, og gjennom det oppnå rett til bolig, norskkurs, arbeidstrening og andre ting som jeg forutsetter at en normal innvandrer faktisk har ansvar for å sørge for selv. Dersom vi ikke klarer å beskytte asylinstituttet slik at dette gir beskyttelse til de det var ment for, men har en "liberal" asylpraksis, så vil vi feile spektakulært. Da skaper vi den situasjonen vi ikke ønsker - at for mye ressurser brukes på de som strengt tatt ikke trenger det, og det gjør oss i mindre stand til å gjøre den innsatsen som trengs for de som faktisk trenger det.

Jeg skjønner ikke hvorfor det er nødvendig å snakke om å ha en streng, men rettferdig, asylpolitikk. Ordet "rettferdig" burde holde lenge. En liberal innvandringspolitikk, med en rettferdig asylpolitikk. Og jeg skjønner faktisk ikke at det skal være så vanskelig.

OBS! Alle kommentarer som tillegger meg meninger jeg ikke har (og som ikke er eksplisitt nevnt i teksten her) kommer jeg mest sannsynlig til å slette. Min blogg. Mitt privilegium. Vil du være et rasshøl, får du dele den i dine egne kanaler og kommentere den der. Så får jeg flere lesere også.

lørdag, januar 09, 2016

Truende taushet

Stort sett fredelig, rapporterte politiet fra nyttårsaften i Köln.
Tausheten fra medier og myndigheter om overgrepene i Köln er ikke bare et svik mot ofrene, men en trussel mot utsatte grupper som i stedet blir utsatt for massiv ryktespredning som skaper mer fordommer og usikkerhet enn nødvendig.

Innlegg publisert på papir i VG lørdag 9. januar 2016 

Nyttårsaften ble rundt 90 kvinner utsatt for seksuelle overgrep og ran i den tyske byen Köln. Politiet beskrev kvelden som ”stort sett fredelig” i sine rapporter og mediene unnlot å rapportere på masseovergrepene. Når først saken ble kjent, kom i tillegg byens borgermester ut med en oppfordring til kvinner om å ta forholdsregler når de er på offentlig sted. Sviket mot ofrene er total, og mest sannsynlig begrunnet med at gjerningsmennene blir beskrevet som tradisjonelt arabisk eller nordafrikansk utseende. Redselen for reaksjoner mot en utsatt gruppe fører til at faktiske ofre for seksuelle overgrep blir forsøkt tiet i hjel, og enda verre – bedt om å oppføre seg.  

La meg tolke borgermesteren i beste mening. Det er helt legitimt å be folk flest ta forholdsregler for å sikre egen trygghet i offentlig rom. Det hadde bare vært så forfriskende om myndigheter for en gangs skyld fortelle kriminelle gjenger at hvis ikke de holder en armlengdes avstand til ukjente, så vil det få konsekvenser. At de vil bli lagt i bakken, bøtelagt eller fengslet dersom de begår seksuelle overgrep. 

I stedet bes altså kvinner holde armlengdes avstand til ukjente, holde seg til egne grupper eller be tilskuere om hjelp dersom de blir overfalt. Parodien er jo total, når ofrene beskriver hendelsen som at det var et hundretalls menn som sto utenfor t-banestasjonen og omringet ofrene når de kom ut. Flere av dem skal ha blåmerker på brystene og andre steder på kroppen etter overgrepene, og en voldtekt er anmeldt. En kvinne sier hun febrilsk forsøkte å forsvare seg, men at det var så mange at hun ikke klarte å komme seg unna. En annen sier at politiet ikke var der da hun forsøkte å varsle om hendelsene. En oppvakt journalist kunne jo spurt borgermesteren om hvordan hun mener ”holde en armlengdes avstand til fremmende” kunne hjulpet disse kvinnene.

Politiet har satt ned en etterforskningsgruppe for å finne gjerningsmennene som sto bak overgrepene. De bør også gå i seg selv for å finne begrunnelsen for å rapportere en ”stort sett fredelig” kveld. Det samme bør mediene, som når de unnlater å rapportere på faktiske hendelser overlater dette til ryktespredning og uverifisert informasjon som skaper mer fordommer enn faktiske forhold. Og dersom overgrepene er begått av nyankomne asylsøkere og skyldes faktiske kulturelle forskjeller, så er det faktisk en del av samfunnsoppdraget å adressere akkurat det – både for medier og myndigheter. Ikke nok en gang be kvinner ta forholdsregler i offentlig rom. Vi gjør faktisk det. Men vi forventer at myndighetene da også gjør jobben sin for å trygge det rommet.

Oppdatert: Politimesteren i Köln avsatt 

Innlegg publisert på papir i VG lørdag 9. januar 2016

mandag, januar 04, 2016

Dumme forbrukere og respektløse butikker

Er du harry eller dum om du vil ha mer mat for pengene? Foto: EuroCash
Hvis du kjøper det du trenger så billig som mulig, er det ikke helt utenkelig at du både er dum, harry og ikke så lite respektløs ovenfor produsenten av produktet du kjøper.

Gjennom hele desember, og senest på NRK Dagsnytt i dag morges, har mediene dekket priskonkurransen i dagligvarehandelen som om det var noe negativt. Folk "hamstrer" når de får gode tilbud, og det er dårlig. Hvis du er en av dem som har gått inn i en butikk fordi de faktisk hadde et godt tilbud på noe du trengte er du ikke så lite dum. Du skjønner sikkert ikke at selv om surkålen koster tre kroner, så tjener butikken på de andre kjøpene du eventuelt velger å gjøre av andre varer du trenger - så ha ha ha - nå ble du lurt nå!

Denne nedvurderingen av oss som forbrukere er ikke ny. Den toppet seg med det såkalt liberale Venstres daværende leder, Lars Sponheim, som landbruksminister. Han slo fast at norske forbrukere som handlet i Sverige var harry. Vi burde heller handle dyr norsk spekemat, enn å kjøre til Sverige for å blant annet kunne handle fransk ost og italiensk skinke billigere enn i Norge. Harryhandelen har festet seg som begrep i Norge. Forsøk å forklar for en utlending at det er "harry" å handle god mat billig. Lykke til.

Og ikke minst er du respektløs dersom du selger julepølser til tre kroner. Antakeligvis om du kjøper dem også. Da setter du ikke pris på Gildes fabelaktige julepølsehåndverk. Mens vi resten av året klager over høye matvarepriser, er det altså harry, dumt og respektløst å handle norske, middelmådige kjøttvarer rimelig til jul. Er. det. mulig.

Antar dette også gjelder for klær, sko, leker og elektronikk. Ikke kjøp nå som det er salg, vent til det er på full pris og kjøp det dyreste for å vise at du setter pris på produsentens håndverk. Det blir du smart, sofistikert og ydmyk av.

Sukk. #Dettalandet .

søndag, januar 03, 2016

Røde flagg og Uber-bøllete VamPus

Jeg er glad for at myndighetene har hatt en "hands off"-policy for reguleringen av delingsøkonomimarkedet såpass lenge at tjenestene har fått vokse seg til å bli seriøse utfordrere til eksisterende bransjer og forretningsmodeller. Nå er det på tide å modernisere eksisterende regulering av de markedene og bransjene det gjelder, slik at disse er i takt med de fabelaktige, men utfordrende mulighetene teknologien har gitt oss.

Torsdag har NHO sin årskonferanse som i år handler om den digitale revolusjonen og hvordan denne påvirker arbeidslivet. Digital teknologi har allerede destruert store internasjonale bedrifter som Kodak, som nektet å gi slipp på melkekua papirfilm til fordel for digitalkameraer. Digital teknologi har destruert kjeder som VideoNova og Platekompaniet, til fordel for Netflix og Spotify. Digital teknologi utfordrer bransje etter bransje, ettersom teknologien åpner for smartere organisering av ressurser og nye tjenester. Bransje etter bransje søker da beskyttelse mot konkurranse fra myndighetene. Dessverre har myndighetene en tendens til å beskytte gamle arbeidsplasser mot det nye og ukjente, og dermed hindre nettopp innovasjon og entreprenørskap.

Da bilen kom, hvis store fordel var å kunne tilbakelegge lengre distanser på kortere tid, innførte blant annet engelske og franske myndigheter en lov om at all motorisert transport skulle varsles ved å veive med et rødt flagg eller lanterne foran transportmiddelet. I praksis betydde dette at motorkraft og fart var helt uvesentlig, da ingen biler kunne kjøre raskere enn mannen som gikk foran og veivet med et rødt flagg for å unngå ulykker. Det blir hevdet at påbudet ble fremmet og støttet av jernbaneindustrien og hestedrosjeeiere, som naturlig nok hadde interesse av å hemme en åpenbar ny konkurrent. Det ga jo lite mening å bruke penger på innovasjon for å skape en bedre, lettere og raskere bil når det var forbudt å kjøre i mer en 6,4 km i timen. Da britiske myndigheter fjernet påbudet, begynte innovasjonen i bilindustrien å skyte fart. Dette ga britisk bilindustri et forsprang på fransk og amerikansk bilproduksjon, der reguleringen ble opprettholdt i enda noen tiår. Opphevelsen av reguleringen feires faktisk fortsatt i november hvert år i Storbritannia.

I dag diskuterer vi deleøkonomi, hvor særlig det internasjonale transportnettverksselskapet Uber skaper debatt. Selskapet formidler kjøreoppdrag via en app mellom passasjerer og Uber-tilknyttede sjåfører som benytter sine egne biler i transporten. I 2015 var selskapets tjenester tilgjengelig i 67 land og 300 byer verden over. I omtrent like mange land og byer har etablerte taxiselskaper og deres sjåfører demonstrert mot selskapet. Uber-sjåfører har blitt dratt ut av bilene sine og banket opp. I Norge stemples de som piratsjåfører, deres arbeidsgivere blir varslet om at de er lovbrytere og de blir bøtelagt og dratt for retten. Taxinæringen skyr få midler. Selv har jeg blitt kalt "bøllete" i en artikkel av Taxiforbundets kommunikasjonssjef Atle Hagtun, der han stempler alle som støtter nytenkning rundt persontransport for kunnskapsløse, doktrinære markedsideologer. I tillegg til undertegnede henges tidligere byrådsleder Stian Berger Røsland ut, samt min stortingskollega Peter Christian Frølich og daværende fagdirektør i Forbrukerrådet, Anne Haabeth Rygg. Nå kan Hagtun legge til både Konkurransetilsynet og NHOs administrerende direktør Kristin Skogen Lund på listen over kunnskapsløse, doktrinære markedsideologer. Så kaller da taxiforbundet hennes nylige Uber-tur som "skammelig", og lederen av LO, Gerd Kristiansen, kritiserer selvsagt også NHO-sjefen og Uber.

Tekst fortsetter under bildet.
Faksimile fra Norges Taxiforbunds medlemsblad Taxi nr 8/2014.
I dag kan kjentmannsprøven erstattes av Google Maps, taksameter av gps som logger rute og forhåndsavtalt pris, kvittering av en e-post med kjørerute og pris, løyve av selskapets bakgrunnssjekk, vandelsattest og dessuten kundeevaluering av oppførsel og turopplevelse. Uber-entusiaster jeg kjenner i Norge skryter av ekstraservice og servering i bilen, mine egne opplevelser i utlandet er høyst ordinære – med et ekstra pluss for problemfri betaling og kvittering på e-post. Og selvsagt – muligheten til å evaluere sjåføren. I Oslo har den kriminelle, radikale islamisten ArfanBhatti, fått drosjeløyve. Taxiforbundets Atle Hagtun kaller meg ”bøllete” i sin artikkel i Norges Taxiforbunds medlemsblad (nr 8/2014) fordi jeg i et tidligere blogginnlegg påpeker at overgrepsdømte får fortsette å kjøre drosje i Norge og at en straffedømt taxisjåfør fra Oslo fikk i 2010 lov til å kjøre videre, til tross for at han lå på klagetoppen i Oslo Taxi. Mannen har blant annet skallet ned passasjerer, råkjørt og kommet med rasistiske utsagn. Han har mistet retten til å kjøre drosje flere ganger, men selve drosjeløyvet får han beholde, fordi det er ikke lov å ta fra ham. Men det er altså jeg som er bøllete og dagens regulering helt perfekt.

Selv mener Atle Hagtun at det er uproblematisk å sende meg e-poster hvor han blant annet skriver at: ”For deg og andre er økonomisk liberalisme en religion, hvor kunnskap ikke biter på.” Han siterte selv fra en av mine eposter i sin artikkel i deres medlemsmagasin, der han også hadde bilder av oss som støtter det han kaller ”lovbrytere” med undertittelen ”radikal”. Så da regner jeg med at det er helt greit å sitere fra en publisert artikkel og selvsagt også eposter. Jeg har alle, om noen er interessert. Også der han vil diktere hvordan jeg skal skrive om innovasjon og regulering, og ikke er interessert i min vinkling - noe han oversetter til at jeg trakk meg fra å skrive for medlemsbladet (se til høyre i teksten på bildet over). For jeg er jo kjent for å skygge unna debatter...

Uber har også hatt problemer med sine sjåfører. De blir utestengt fra tjenesten. En Uber-sjåfør i India ble nylig dømt til livstid i fengsel for voldtekt av en passasjer. Han var lett å finne, da all informasjon om han lå i bestillingen hennes. I tillegg har Uber samarbeidet med indiske myndigheter og lansert en panikk-knapp som automatisk sender informasjon om gps-lokasjon på bilen, informasjon om både passasjer og sjåfør til politiet. Men altså ja, Uber har også rasshøl som sjåfører - om enn ikke over så lang tid som Oslo Taxi.

Likevel handler ikke dette egentlig om selskapet Uber som sådan, men om utdaterte reguleringer som uavhengig av Uber burde være overmodne for revisjon. De er røde flagg mot innovasjon. Likevel er det verdt å nevne at Uber akkurat rekrutterte 40 forskere fra verdens ledende robotlab, NREC, som har jobbet med teknologien bak talestyring og selvstyrende biler i flere tiår. Mens Norges Taxiforbund hetser politikere og raser mot NHO, skaper Uber antakeligvis fremtidens førerløse transportteknologi som kan gi blinde, funksjonshemmede, eldre og sånne som meg (uten lappen), en trygg, trafikksikker, automatisert og lett tilgjengelig transport – forhåpentligvis på en klimavennlig måte. Jeg er relativt overbevist om at ikke Toyota, Mitsubishi, Chrysler, General Motors eller Ford kommer til å sitte rolig å se på det. Gleder meg til Norges Taxiforbund skal ta opp kampen mot dem.

Atle Hagtun er for øvrig tidligere administrativ leder for stortingsgruppa til Venstre. De som fortsatt tror på det liberale i Venstre har med andre ord ingen garanti for eventuell støtte til et forslag fra regjeringen om å deregulere taxinæringen og åpne opp for nye, kundevennlige, innovative løsninger.
Foreløpig sitter regjeringen og tvinner fingrene. Her er noen innspill:

-       gi et klart politisk signal om at Oslo Tingretts tolkning av Yrkestransportloven skal ligge til grunn for Uber-sjåfører. Virksomheten er ikke organisert piratvirksomhet, men lovlig virksomhet det skal betales skatt for.
-       Hjelp Uber-sjåførene å bli gode skattebetalere. Det burde være enkelt for Skatteetaten å legge ut informasjon om hvordan de skal registrere seg som enkeltpersonsforetak, MVA-registrering og når momsplikten slår inn.
-       Gå i dialog med Uber om innrapportering av inntekt for Uber-sjåførene. Norge har en av verdens mest effektive skatteinnkrevinger, og inntekter fra småjobber og nettverksøkonomien vil bare blir mer og mer vanlig. Her kan Norge, og kanskje til og med en offentlig etat, vise verden vei når det gjelder håndteringen av den nye økonomien. Ikke minst er dette en mulighet for teknologiselskaper innen finans (FinTech) til å komme opp med effektive løsninger som kobler behovene til skattemyndigheter og nettverksøkonomien. 

Gir deleøkonomien og nettverksøkonomien oss utfordringer knyttet til reguleringer og arbeidsliv? 
Definitivt.
Er forbud og forfølgelse måten å løse det på?
Definitivt ikke.  

Hvis det er bøllete jeg må være for å fremme nye ideer og bedre løsninger, så er jeg gjerne det. Men det burde ikke være nødvendig i et land som snakker så mye om innovasjon og entreprenørskap som vi gjør i Norge i disse dager.

fredag, desember 18, 2015

Samfunnets utstøtte

Venner har lagt ned blomster der Galina ble drept. Foto: PION

Under markeringen av den internasjonale dagen for å bekjempe vold mot sexarbeidere i går kom meldingen om at en sexarbeider var funnet drept på Bispekaia i Oslo. Hun ble funnet drept i egen bil som visstnok var hennes arbeidsplass. Galina Sandeva var 28 år gammel og fra Bulgaria. Ifølge politiet var drapet brutalt.

Det kalles verdens eldste yrke. Det er i  hvert fall et av verdens mest voldsutsatte yrker. Manglende beskyttelse gjennom lovverk, stigmatisering og utstøting av samfunnet sørger for det. Paradoksalt nok også når lovverket er ment å beskytte. Prostituertes verste fiender kan være de som fremstår som deres beste venner. De som fremstår som milde og velmenende fremmer en politikk som brutaliserer en allerede hard hverdag.

På gata i Oslo finner du gravide kvinner, som får litt mer betalt i sin tilstand fordi noen menn tenner på nettopp å ha sex med en sexarbeider som skal bli mor. Du finner lettkledde latinamerikanske transer, bulgarske kvinner som danser til musikken på mobilen sin for å holde seg varme, norske kvinner i rusmiljøet ved Brugata, nigerianske kvinner i forhandlinger nært Karl Johan. Disse er de du kanskje ser. I tillegg kommer alle de andre. Eskortegutter, bordeller og sexarbeidere som jobber hjemmefra eller drar på hjemmebesøk. Norske, lovlige migranter og ulovlige migranter. Alle lever de hver dag med høy risiko for vold og overgrep. Og de vet det. De har opplevd det. Deres verste mareritt er å ende opp som Galina.

Mange gateprostituerte i Oslo tør ikke politianmelde grov vold fordi de frykter å bli kastet ut av landet. Det skriver Pro Sentret i en ny voldsrapport. Selv om kriminalsjefen i Oslo politidistrikt forsikrer NRK om at politiet prioriterer voldsanmeldelser fremfor utkastelse, vet sexarbeidere at slik er det ikke. I april i fjor sendte politiet ut tre prostituerte som hadde blitt knivstukket, banket opp og ranet. De var nigerianske, men hadde fast opphold i Italia, og kunne derfor fritt reise til Norge. Ifølge dem selv var de ikke tvunget ut i prostitusjon av andre grunner enn mangel på jobb og muligheter i et kriserammet Italia.

Den saken ble kjent etter at ni nigerianske kvinner ble kastet på gata som en direkte konsekvens av å ha anmeldt grove voldtekter til politiet. Utleiere som vet at leietaker selger sex fra en bolig kan siktes etter hallikparagrafen. Om prostituerte melder fra om vold, overgrep eller ran til politiet opplever de ofte å bli kastet på gaten som følge av at politiet gjør utleier oppmerksom på hvem de er, forteller Pro senteret. Utkastelse, og dermed en enda mer usikker tilværelse, er en direkte konsekvens av den norske hallikparagrafen. Under navnet "Operasjon husløs" jaget politiet i mange år prostituerte på denne måten med norske politikeres velsignelse.

Men norsk prostitusjonspolitikk er vellykket. Sexkjøpsloven har ført til at salg av seksuelle tjenester går ned. Dette har vi fått bekreftet gjennom rapporten fra Vista Analyse med mandat fra den rødgrønne regjeringen. At prostituerte selv opplever at de har fått en mer utrygg tilværelse er nevnt, men Vista fant ingenting som støttet opp under dette. Antall politianmeldelser har jo ikke økt.

Med sexkjøpsloven endret forholdet mellom prostituerte og politiet seg. Forholdet har aldri vært uproblematisk. En tidligere sexarbeider fortalte at da hun kom til Oslo var hun livredd politiet. I hennes hjemland jobbet de sammen med mafiaen og var en vel så stor trussel mot henne som mafiaen selv var. Men dette endret seg etter hvert som hun så og hørte hvordan politiet tok kontakt med sexarbeiderne på gata, advarte dem mot slemme kunder og ga informasjon om hjelpetiltak. Norsk politi var en venn. Norsk politi reddet liv.

Hun mener at i dag er bildet snudd. Politiet har blitt en fiende som spaner på prostituerte for å ta kundene deres. En garantist for å miste bosted og bli jaget fra hoteller. Det er den samme uniformen som representerer den myndigheten som skal beskytte og den myndigheten som skal forfølge. Men det er ikke politiet hun burde være redd. Det er meg.

Politiet handler på instruks fra politikerne. Det politiske Norge har bestemt at det skal være så utrygt som mulig å selge sex i Norge. Samtidig anerkjenner vi ikke sexarbeid som arbeid. Det er en politisk utenkelighet at noen velger sexarbeid. Likevel klarer vi ikke gjøre noe for alle de som i dag går mer redde på "jobb" enn vanlig.

Kunne vi reddet livet til Galina?

Kanskje ikke. Men om hun hadde begrensede andre muligheter for å livnære seg, eller var tvunget til salg av sex av bulgarsk mafia, så kunne vi gitt henne mer trygghet enn å selge sex fra en bil på Bispekaia i Oslo. Jeg mener dette er mulig gjennom å anerkjenne salg av seksuelle tjenester som sexarbeid, regulere dette etter en modell av New Zealand og trygge hverdagen til de som er mest utsatt blant oss. Jeg tror ikke jeg har møtt Galina. Men jeg har garantert møtt noen som kjente henne. Jeg er utrolig lei meg for at vi - og særlig jeg - ikke har gjort mer.

Se også kronikk: Er sexkjøpsloven en seier? og  Med staten som hallik

PS! Da Amnesty tidligere i år gikk inn for å avkriminalisere kjøp og salg av seksuelle tjenester med hensikt å beskytte sexarbeiderne meldte mange seg ut fordi de mente Amnesty var for sexkjøp. Det er de selvsagt ikke. Men sexarbeidernes rettigheter og sikkerhet er viktigere enn en moraliserende politikk. Det er ikke så mye - men jeg meldte meg nå inn i Amnesty igjen. Gjør det gjerne du også - trykk her for innmeldingsskjema.

torsdag, desember 10, 2015

Budsjetterer med ny regjering



Jeg kjenner at jeg antakeligvis ikke kjenner detaljene i kommuneloven som jeg burde, men en og annen småting har jeg egentlig dedusert meg frem til. Som for eksempel at økonomiplanen for kommunen bør ha en realistisk inndekning av utgifter. Og se, jaggu står ikke det svart på hvitt gitt:


§ 44.Økonomiplan.

3. Økonomiplanen skal omfatte hele kommunens eller fylkeskommunens virksomhet og gi en realistisk oversikt over sannsynlige inntekter, forventede utgifter og prioriterte oppgaver i planperioden. Planen skal være satt opp på en oversiktlig måte.

4. I økonomiplanen skal det for hvert enkelt år økonomiplanen omfatter anvises dekning for de utgifter og oppgaver som er ført opp, jf. § 46 nr. 6.



Men DET hindrer selvsagt ikke Arbeiderpartiet, SV og De Grønne i Elverum å legge inn mer utgifter på budsjettet i 2018 og 2019 enn det de egentlig har dekning for, fordi de budsjetterer med et regjeringsskifte i 2017.  Så kan vi selvsagt diskutere hva som er realistisk i 2017, men de mener altså at en rødgrønn regjering er garantisten for at skattebetalernes penger skal gå til blant annet miljøtiltak i barnehagene, utstyrsleie på biblioteket, rehabilitering av en skole og bygging av nytt svømmeanlegg (fylt med tomme valgløfter antar jeg).


Jeg skriver alt for lite om lokale nyheter. Det er jo der moroa foregår.

onsdag, desember 09, 2015

Kvinnekabalen

Foto: Enoch Lau


I en kortstokk er det åtte menn og fire kvinner. Essene er nøytrale.

I alle debatter om mangel på kvinnelige toppledere, vises det til at det kun tas i bruk halvparten av landets talenter dersom kun halvparten - mennene - er representert. Fordi debatten føres på et aggregert nivå, blir de billige poengene mer troverdige. Det er lett å nikke til denne selvinnlysende sannheten. Men når førti prosent kvinner jobber deltid, utgjør de ikke lenger halvparten av talentbasen for utvelgelse. Du blir ikke toppleder i Telenor i deltidsstilling.

Talentbasen til toppstillinger i norske selskaper er sjelden 50/50 på kjønn. Det unnskylder ikke at bare 13% av norske toppledere i privat sektor har kvinnelige ledere. Men det gjør det helt urealistisk å tro at denne prosenten vil krype raskt oppover.

Ifølge SSB er hele syv av ti offentlig ansatte er kvinner, og mer enn én av tre kvinner jobber deltid. Det blir stadig flere kvinnelige ledere, men kun en fjerdedel av toppledere i Norge er kvinner. Størst andel kvinnelige ledere finner vi i mellomsjiktet, spesielt innenfor undervisnings- og omsorgssektoren. Det er selvsagt mulig, men ikke gitt, at du med den bakgrunnen er innlysende kvalifisert til topplederstillingen i et internasjonalt, teknologitungt selskap - enten det er Telenor, Statoil eller Yara.

55 prosent av de med høyere utdanning i dag er kvinner, men utdanningsvalgene er fremdeles tradisjonelle. Få menn utdanner seg innenfor omsorg og undervisning, som i hovedsak er offentlig sektor der det til gjengjeld er flere kvinnelige toppledere. Få kvinner utdanner seg innenfor teknikk og naturvitenskap, som oftere gir muligheter i privat sektor der det er mange mannlige ledere. Men  argumentet om at det i dag er flere kvinner med høyere utdanning enn tidligere, gjør fortsatt ikke at en nyutdannet kvinnelig jusstudent med laud umiddelbart suser inn i topplederstillinger i internasjonale selskaper med 30 000 ansatte og 200 millioner kunder.

SSBs nøkkeltall for likestilling.

I dag skriver fagredaktør i Inside Telecom, som vel for øvrig aldri har hatt en kvinnelig redaktør og få kvinnelige journalister, at Telenor har drevet systematisk kvinneundertykking med sin utvelgelse av utenlandssjefer. Det er en drøy påstand. Hvis alle sjefene var valgt samtidig, med utgangspunkt i samme talentbase, så kunne den vært plausibel. Av navnene sjefsrekken i de ulike landene, ser det ut til at det etter hvert er ønskelig med lokalt ansatt toppsjefer. Men enig - det ser ikke pent ut at de norske landsjefene med ett unntak har vært menn. At de lokalt ansatte også er menn kan forklares i at når likestillingslandet Norge har en skjev talentbase, så kan det jo hende at land som Ungarn, Bulgaria og India - som ikke akkurat markerer seg som likestillingsfyrtårn - også har slitt litt på den fronten.

Det kan være tilfeldigheter som gjør at bare en av de mange kvalifiserte kvinnene fra Telenor-systemet har fått en stilling ute. Eller tatt. Det er ikke alle kvinner som har en mann som kan eller vil si opp sin deltidsstilling i offentlig sektor for å være bakkemannskap i India. Det kan være grunner til at norske kvinner velger bort muligheten. På et aggregert nivå ser ikke det bra ut. For hvert enkelt valg, kan det være helt akseptable grunner. Det trenger ikke være en konspirasjon.

Samtidig er det ikke gitt at Telenors utenlandssjefer er naturlige som konsernleder i Norge. En indisk kvinnelig høyskolekandidat født i 1959 med bred erfaring fra indisk politikk er ikke selvsagt som konsernleder for Telenor bare fordi hun kunne ledet Telenors virksomhet i India. Hvis hun hadde fått lede Telenors virksomhet i India.

Det er her primært her det skurrer i Telenors rekruttering. De to som sto for strategien bak Telenors eventyrlig vekst i utlandet, Tormod Hermansen og Jon Fredrik Baksaas, har så vidt jeg vet ingen utenlandserfaring over hodet. Det hadde vært mulig å velge en dyktig konsernsjef der det ikke var avgjørende. Hvordan kabalen går opp avhenger av hvordan du spiller med de kortene du har. Og selv om bare fire av kortene i hver kortstokk er kvinner, er fire av essene kjønnsnøytrale. De kan være en ener eller gi fjorten poeng. Men hvis du konsekvent bruker dem som bare en av verdiene, vil kabalen aldri gå opp. Det vil ikke en god utnyttelse av talentbasen heller.

Enn så lenge er talentbasen fortsatt skjev. Skal den gjøres noe med, må både jenter og gutter få lov å velge mer utradisjonelt. Det vil lønne seg for både jentene og guttene på sikt. Men de essene som faktisk er tilgjengelige må til gjengjeld både få mulighet. Og si ja.