Om VamPus

Mitt foto
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

mandag, september 01, 2014

What's not to like?

 
Vi skal ikke like så vel, den netthets som ikke rammer oss selv.

Jeg innrømmer det. Jeg er litt for rundhåndet med å trykke "liker" på kommentarer til venner på Facebook. Flesteparten er ikke en gang venner. Så jeg er litt for rundhåndet med å legge til "venner" også. Jeg har forsøkt å fjerne folk som jeg har lagt til som venn, men aldri møtt, og har fått smser fra fremmede nummer av folk som føler seg såret. Folk som har vært VamPus-fans så lenge de kan huske, og ikke kan begripe at jeg ikke lenger vil være venner med dem. Folk jeg ikke hadde kjent igjen i virkeligheten om det hadde stått om livet. Tabben er likevel min - jeg legger til folk jeg knapt kjenner i utgangspunktet for å være hyggelige, og ender opp med å såre folk jeg ikke kjenner når jeg eventuelt fjerner dem fra vennelista. Det er nok av hårsåre folk på Internett.

Kanskje ikke så rart. Sosiale medier krøller til språket vårt. Først introduseres mulighet for handlinger vi ikke forstår (når "poket" du noen sist på Facebook?). Dernest kommer forvrengte engelske begreper som vi skal oversette til norsk. Godt hjulpet av ridderne av det skrevne ord, kan begreper som "unfriend" bli til "uvenn" eller "hvem som ikke liker deg". Da blir handlinger i sosiale medier tillagt meninger de ikke har. Kanskje ikke rart mange blir forvirra. Særlig når vi trykker "Liker" ved så mange anledninger vi faktisk ikke liker det som blir delt - enten det er artikler om IS herjinger eller personlige oppdateringer om sykdom eller død. Vi liker det jo ikke. Vi vil bare vise at vi bryr oss. Bare innrøm det - du har gjort det du også.

Det hjelper heller ikke at Facebook stadig vekk endrer innstillinger. Jeg har trykket "liker" på meninger jeg er uenig i for at vedkommende skal bli varslet om at debatten er aktiv, men da har jeg tatt til motmæle i egen kommentar. Nå får vi automatisk varslinger dersom noen kommenterer på saker som vi har kommentert på, så det er ikke lenger nødvendig.

Så selv om kommentator Frithjof Jacobsen i VG i sommer mente at nettsamfunn er så enkle og selvforklarende at en "hvilken som helst lokal swingersklubb på Gjøvik på egen hånd intuitivt forstår hvordan man bruker dem til hverdag og hemmelig fest", så viste vel hans TV2-kollega Fredrik Græsvik at så enkelt er det ikke.  Græsvik ba folk slutte å følge han på Twitter med mindre de visste hva bikkja hans het.  Bare dager før var han forbanna over at folk publiserte hets og sjikane på hans private Facebook-vegg. Selvsagt kan han være forbanna over hets og sjikane, men hvem som publiserer til Facebook-veggen din velger du faktisk selv. Og det går an å blokkere Twitterkontoen din, men da er lissom litt av poenget med Twitter borte.

På Facebook har jeg ikke opplevd hets og sjikane i det hele tatt. Det til tross for at jeg har vært liberal med å legge til "venner". Men ikke så liberal at jeg har akseptert alle. Til tross for det har jeg 2000 "venner", til forskjell fra snart 1000 følgere på Facebook-siden min. Det burde nok vært omvendt.

Facebook-siden (tidligere "fanpage") er åpen for følgere, men lukket for at noen andre enn meg kan publisere som annet enn kommentarer. Jeg har ikke opplevd grov hetsing av meg eller andre, men mitt dilemma ville da ikke vært hvorvidt jeg skal trykke "liker" eller anmelde forholdet (nei til det første, ja til det andre) - men hvorvidt jeg skal la kommentaren stå. For jeg ser jo i media at jeg vil bli holdt ansvarlig for hva andre publiserer hos meg. Men samtidig så mener jeg at det ikke er mitt ansvar å få andre til å se bedre ut enn det de er. En rasistisk undermåler som sjikanerer folk på Facebook sprekker jo ikke i sola, om vi hele tiden sørger for å skyggelegge hvem de er. Men Raymond Johansen har helt rett i noe i kronikken sin i VG - å trykke "liker"på sjikanøse innlegg legitimerer og oppmuntrer uønsket oppførsel. Å la være å like, og skrive at den typen innlegg blir ikke satt pris på (eller i verste fall - "dette innlegget blir politianmeldt") - sender et signal til de andre følgerne om hva som er akseptabelt eller ikke.

En utfordring med det siste års debatt om netthets og sjikane er hvor grensene går og hva vi bør tåle. Alle samfunnsdebattanter, unge og gamle, menn og kvinner, fra minoritet eller majoritet, må tåle motstand. Denne motstanden kan være harselerende, røff og useriøs. Men de som vil ha en stemme i offentligheten - sette eller påvirke dagsordenen, og dermed muligens også politiske prioriteringer - må faktisk tåle litt røffe tak. Men det er noe helt annet enn å tåle grov sjikane, insinueringer, hets og trusler. Og noen er faktisk mer utsatt for det enn oss andre. Jeg kan ikke kreve at andre skal tåle så inderlig vel den sjikanen og hetsen jeg ikke utsettes for selv. Og selv om jeg selv blir utsatt for sjikane og hets, gir det meg absolutt ingen rett til å utsette andre for den - eller like at de blir det. Sånn sett burde det ikke være vanskelig å skille mellom hva man kan trykke liker på for å gi oppmerksomhet, og hva man faktisk ikke liker - og ikke like det på Facebook.

Les også: Når litt blir nok

Følg Facebook-siden-min. Det er den jeg bruker til å få politiske innspill og idèer til taler...

søndag, august 10, 2014

Friheten til å drukne

Nettavisen kan kanskje legge frem bevis eller vitner på at stortingsrepresentanter fysisk har nektet noen å ta på seg redningsvest, og at personen(e) deretter har forulykket. 

Ifølge Gunnar Stavrum og Nettavisen drukner nemlig nå folk etter at politikerene, inkludert meg, stemte nei til påbud om flytevest i fritidsbåt før sommeren. Stavrum konkluderer med at friheten til å dø av drukning fordi man ikke tar på seg redningsvest, er ingen rett som er verdt å forsvare. I min verden er friheten til å begå dumme valg faktisk en rett jeg er villig til å kjempe for.

Det mangler ikke på politikere som ønsker å regulere oss til et samfunn der vi alle passer inn i den firkanta modellen av friluftsmennesker som går søndagstur, spiser kortreist, økologisk mat, leser pedagogiske, kjønnsnøytrale eventyr for barna våre og misliker at noen ikke gjør det. Der alle er for mangfold, men mot ulikhet - samtidig. Av og til burde man faktisk ikke ha to tanker i hodet på en gang.

Men Nettavisen må gjerne holde meg personlig ansvarlig for at folk drukner etter nei til flytevest. Voksne, presumptivt ansvarlig mennesker, bør selvsagt ikke ha mulighet til å vurdere dette selv.

Nå skal jeg ha det at jeg bare er personlig ansvarlig for rundt 25 av de 64 drukningsulykkene, da de øvrige forulykket før vi stemte mot forslaget.

I og med at statistikken for i år viser at to druknet etter å ha gått gjennom isen, nitten har falt fra land/brygge i elv/sjø/vann, fjorten druknet under bading, syv under dykking, en fra bil i vann og fem av andre årsaker, får jeg anta at det kun er den delen i fritidsbåt eller yrkesbåt (henholdsvis tolv og tre) som har dødd i juni og juli jeg personlig er ansvarlig for. Statistikk fra Norsk Folkehjelp (trykk på lenken eller bilde for å se tydeligere):
Dødsulykker er alvorlig og skal tas alvorlig. Jeg gjør det. Jeg mener også at norske medier skal sette politikere til ansvar for egen politikk. Men jeg mener også at det skal være grenser for politikk. Jeg ønsker ikke leve i et samfunn der alle former for personlig ansvar forvitrer til fordel for velment politisk overstyring. Det er godt mulig at valg om å ha på redningsvest i fritidsbåt i så måte ikke er en frihet som er verdt å forsvare. Det står Nettavisen fritt å mene det. Men jeg mener det er flåsete å fremstille det som om vi nærmest har gjort det motsatte - nemlig å forby voksne mennesker å ta på seg redningsvest før de kjører ut i båt. Jeg har i hvert fall ikke nektet noen å gjøre dette. Men Nettavisen kan kanskje legge frem bevis eller vitner på at stortingsrepresentanter fysisk har nektet noen å ta på seg redningsvest, og at personen(e) deretter har forulykket. Da synes jeg de skal legge frem det.

For om jeg har gitt noen "friheten til å drukne", så har jeg også gitt dem "friheten" til å la være.

mandag, juli 28, 2014

Den brysomme journalisten

Hvorfor er det alltid kvalitetsjournalistikken som må lide? Hvorfor må det alltid den gode lokalavisa som forsvinner? Hvorfor er det alltid den brysomme journalisten som må gå?

Jeg husker vagt fra debattene på nittitallet, da Oslo kommune sto foran store kutt og omstruktureringer for å sikre økonomien og da fremtiden tilbud til byens innbyggere. Alt fra eierskap (og subsidiering) av et pukkverk utenfor byens grenser til kutt i tjenestetilbud fra kollektivtrafikk, skoler og helsetilbud var oppe til debatt. Med unntak av pukkverket, var stort sett alle forslagene møtt med sedvanlig motstand – gjerne med eksempler på hvilke deler av tilbudet til befolkningen som dette ville gå utover. Av en eller annen grunn kom etatene alltid opp med den mest brukte busslinjen, det mest effektive tilbudet innen helse og at skoletilbudet ville bli kraftig forringet om noen av de skolene som var nedleggingstruet forsvant. De fleste av skolene hadde nesten ikke søkere med skolen som førsteprioritet, knapt nok andreprioritet, når elevene valgte skole. En av disse, Ullern Videregående, ble reddet etter et fantastisk lokalt engasjement for et skoletilbud i lokalmiljøet og ikke minst en ny rektor som snudde skolen fra å være en oppbevaringsanstalt for vestkantens subb til å bli en foregangsskole innen flere fag.

I mange år har jeg fulgt mediedebatten aktivt, av og til innenfra, men som regel fra sidelinja. Jeg har ikke noe problem med å forstå at de som sitter på innsiden, og daglig ser godt og grundig arbeid i sine redaksjoner, opplever mye av mediekritikken som kommer fra mange fronter som urettferdig. Fra mange bransjedebatter kjenner jeg også bransjen som en av de mest selvpiskende når først noen etiske problemstillinger og enkeltsaker diskuteres. Men det stopper der.

Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, har skrevet om hvordan vi alle vil lide når den brysomme journalisten forsvinner. Historiske øyeblikk blir ikke foreviget, for da det historiske motivet kunne foreviges var ikke fotografen til stede. Journalisten eller kommentatoren vil ikke med innsikt kunne berette om hva som en gang skjedde – verken på arenaen eller i kulissene.

Hun har selvsagt helt rett. Hvis ingen stiller kritiske spørsmål, etterspør dokumenter, ber om innsyn, krever et svar, vil samfunnsaktørene kunne ta seg mer til rette. Konsekvensene av manglende kritisk graving, oppfølging, forfølging av saker kan ha store og uheldige konsekvenser både i små og store sammenhenger. Det kan være bedrifter eller etater som tar beslutninger på dårlig grunnlag, misbruker fellesskapets ressurser, enten det er aksjonærenes eller skattebetalernes penger. Som ikke leverer de produktene og tjenestene de er forpliktet til eller har lovet. Politikere som misbruker den tilliten de er gitt, aktører som med skjulte hensikter som forsøker å påvirke beslutninger, avtaler gjort bak lukkede dører og hvordan de kom til. Som Marie Simonsen i Dagbladet skrev i forbindelse med debatten om PR-bransjen tidligere i sommer: «Alt du vet om lukkete møter og hemmelige forbindelser, vet du fordi pressen har avdekket dem».

At en fri, uavhengig og kritisk presse er viktig i et åpent, liberalt demokrati er det ingen tvil om. For oss som står utenfor er det likevel alltid like snodig når pressen presenterer 17.mai-talene om sin egen viktighet, pressens rolle og viktigheten av den brysomme journalisten. Ja, vi leser de gode avsløringene og de godt dokumenterte sakene, som da Aftenposten i 2005 avslørte at vannverkssjefen i Nedre Romerike hadde tappet de kommunalt eide selskapene for penger i årevis. Hvert år er det mange saker som mer enn kvalifiserer seg til SKUP-prisen for fremragende journalistikk. At disse sakene alltid vil være i mindretall i det daglige nyhetsbildet er selvsagt. Blant annet fordi de, heldigvis, utgjør unntaket av hvordan det offentlige forvaltes. Det er vel også et av kriteriene for en nyhet – et brudd på det dagligdagse. Men det avsløres mest sannsynlig færre saker enn det er. Er dette bare på grunn av mangel på journalister og journalistiske ressurser?

Var det mangel på journalister som gjorde at en ordfører i lengre tid kunne ha med en trettenåring han ikke var i slekt med på overnattingsreiser, turer, middager og møter? At kommunestyrer kunne vedta å investere fremtidige kraftinntekter i amerikanske kredittobligasjoner uten at noen stilte spørsmål om det?

Ingenting av dette var forsøkt hemmeligholdt. Har små redaksjoner kompetansen og villigheten som skal til for å drive kritisk journalistikk, som er noe ganske annet enn å være brysomt tilstede?

Men la oss gå over til den andre delen av nyhetsbildet vi som lesere oversvømmes av hver dag. Mens det alltid virker som om det er knapphet på ressurser til god, kritiske gravejournalistikk, virker det som om antall journalister som kan brukes til å oversette eller skrive kjendissaker er utømmelig. Ved hendelsesnyheter der det som regel er lite nytt å rapportere, rapporteres det likevel live. Likevel får vi altså beskjed om at det er den ubehagelige, den spørrende, kompetente, utrettelig gravende journalisten som forsvinner.

Da er det kanskje ikke mediepolitikken det er noe galt med, men mediehusenes prioriteringer. Jeg vet at det finnes dyktige journalister der ute som har sterke meninger om hvordan ressursene brukes internt. Kanskje det er nettopp de brysomme journalistene som forsvinner. De som kommer til å merke det først er ikke demokratiet Norge, men mediehusene selv. Ullern Videregående klarte ikke å snu seg ved å ytterligere forringe sitt innhold, men ved å styrke det. Det krevde langsiktighet og ledelse, men det gikk. Ikke alle får det til, men så er det ikke alle som prøver heller.

Les også kollega Kårstein Eidem Løvaas' utmerkede innlegg om mediemangfold i Dagsavisen.

mandag, juli 07, 2014

Et historisk OL

Et OL i Oslo kan bli historisk på flere måter. For det første kan det bli de første olympiske lekene siden krigen som blir arrangert helt på budsjett og uten overskridelser. Det kan bli det første OL som får de ringvirkningene for turistnæringene og lokalt næringsliv som mange snakker om. Ikke minst kan et OL i Oslo bli historisk gjennom å få gjennom en søknad til Oslo Plan- og bygningskontor uten heftelser og problemer. 

Noen ser ut til å tro at motstand mot å arrangere OL i Oslo er basert på at nordmenn elsker OL, men hater IOC. Dette er feil. Det er helt rasjonelle, gode grunner til å ikke ønske lekene velkommen til en by som Oslo. Motstanden mot OL var der lenge før lekene i Sotsji. At tilhengerne konsekvent fremstiller det som om det er et flertall for OL i Oslo på fullstendig sviktende grunnlag, endrer ikke på det (som f.eks. her - hvor en tilbakegang blant negative til OL blir tolket som en fremgang for ja-siden, som har holdt seg stabil på et mindretall i årevis).

Min skepsis til OL, som var ene og alene basert på grunnlaget nedenfor, forsterkes ikke av IOC - men av løgner, overdrivelser og arroganse fra Ja-sida. Som OL-direktørs Eli Grimsbys overbevisning om at regjeringen, der ett av partiene har sagt et klart nei til OL i Oslo, kommer til å stille med statsgaranti. I verdensmesterskapet i arroganse går våre hjemlige OL-tilhengere IOC en høy gang, hvilket ikke borger godt for verken moderasjon eller endring i lekenes utførelse. De som tror at sånne som meg blir mildere stemt av å bli kalt kunnskapsløs og beskyldt for å ikke vite mitt eget beste (fordi dette jo visstnok er en gavepakke til Oslo, må vite - ny t-bane, studenthus i massevis, mediesenter, breddesportshaller til alle som vil ha, fullstendig oppgradering av all infrastruktur, fred, frihet og alt gratis) - vel... I et svakt øyeblikk over en øl med Erling Fossen vaklet jeg for et par år siden. Etter å ha bevitnet manipulasjonen under den lokale folkeavstemningen i Oslo ved valget i 2013 ble motstanden forseglet. Jeg kan i hvert fall innrømme at jeg tror et OL i Oslo kan føre til en fantastisk folkefest. Jeg har til gode å se noen ydmykhet eller anerkjennelse av noen av de problemene motstanderne drar frem - som over hodet ikke er knyttet til IOCs arroganse, og bare i liten grad er knyttet til gigantomanien vi har sett hos vertslandene Kina og Russland.

Forskere har slått fast at kostnadsoverskridelser er et vedvarende problem for de olympiske lekene, med en 100 prosent historikk for store overskridelser de siste 50 årene. OL på Lillehammer ble fem ganger dyrere enn antatt. Det opprinnelige budsjettet for OL i London var rundt 24 milliarder kroner, men prislappen ble i underkant av 100 milliarder. Å gange opp prislappen som blir presentert fra prestisjehungrige politikere kan med andre ord være lurt. Til alt overmål skal anleggene bygges samtidig som regjeringen har lovet mer vei i vellinga. Prisen for arbeidskraft er allerede høyere i Norge enn i resten av Europa. Det blir ikke billigere når alle planlagte samferdselsprosjekter skal konkurrere om kvalifisert arbeidskraft med entreprenører som skal bygge signalanlegg, eller ha tak i materialer til bygging.

Det er ikke bare gigantiske kostnadsoverskridelser som er et problem. De positive ringvirkningene mange håper på viser seg som regel å utebli. Tall fra European Tour Operators Association (ETOA) viser at et OL-arrangement i beste fall fører til et lite oppsving av turister akkurat under arrangementet, men i verste fall tapte turister både før, under og i ganske lang tid etter arrangementet. Erfaringen viser også at lokalt næringsliv blir fortrengt. De som i dag føler at ting tar tid gjennom Plan- og bygg, kan jo forsøke å sende inn en byggemelding når ti gigaanlegg står i kø foran dem. I Bogstadveien skal lokalt næringsliv ha tapt opp til 750 millioner kroner på grunn av forsinkelser i den planlagte oppgraderingen de siste årene. Et OL-arrangement tåler ikke forsinkelser. Hvilke prosjekter skal fortrenges når anleggene må prioriteres for å bli ferdig?

Noen mener det er Norges tur. At dersom vi ikke er villige til å betale prisen for å arrangere, så burde vi også trekke utøverne. Det må i så fall gjelde alle land som enda ikke har arrangert OL. Men hvis vi bare ser på vinter-OL, så er det kun fem land som har arrangert OL like mange ganger eller flere enn Norge. Av disse har Canada det laveste folketallet, med sine 35 millioner mennesker. Sverige arrangerte sist OL i 1912. Er det virkelig Norges tur?

Noen peker på at Paralympiske leker i London ga 80 prosent av alle engelskmenn et nytt og mer positivt syn på mennesker med funksjonsnedsettelser. Riktignok har Norge et stykke å gå når det gjelder inkludering i idretten og på arbeidsmarkedet. Men det er kanskje andre land med større utfordringer som har større behov for denne oppvåkningen. Våre utøvere vil bli fulgt med stolthet uansett hvor de konkurrerer i verden.

Andre igjen mener OL i Oslo vil gi ny giv til byutvikling i byen. Mon det. Motstanden er så stor at anlegg nå begynner å tilbys tilliggende fylker for å sikre nok støtte blant stortingsrepresentanter som er villige til å selge stemmen sin for aktivitet til hjemstedet. Som Oslo-borger er jeg dessuten skeptisk til at et giga idrettsarrangement skal diktere byutviklingen, fremfor byens egne egentlige behov - som ikke bare handler om antall idrettshaller, men også hvor denne byutviklingen skal finne sted.

Dernest sies det at ungdommen fortjener å oppleve et OL og at de unge er så positive. De unge i Sosialistisk Ungdom og Fremskrittspartiets Ungdom gikk likevel nylig ut og ba om å få 20 millioner til OL-motstand, da det er samme sum som OL-tilhengerne får for å drive kampanje. Kun Unge Høyre er for.

Til slutt argumenteres det med at det da bare vil være diktaturer med manglende respekt for menneskerettigheter som vil ønske å arrangere lekene. Vel. Hvis alle argumentene ovenfor er sanne – at ungdom fortjener å oppleve OL, at det gir ny giv for byutvikling, sørger for et mer positivt syn på mennesker med funksjonsnedsettelser, at det fører til mer turisme og økonomisk oppsving, og i tillegg er mulig å arrangere på en mer moderat og bærekraftig måte – så er det jo dårlig gjort å legge arrangementet til verdens rikeste og lykkeligste land. Andre fortjener vel like deler utvikling og lykke. Kanskje særlig ungdom i diktaturer, som har lite annet å se frem til.

Og selv om jeg ikke i utgangspunktet har veldig sterke meninger om IOC, så kan jo tenkes at diktatorer med manglende respekt for menneskerettigheter kommer godt overens med kulturen i IOC. Men en idé, sånn i forbindelse med vårt nye politiske regime i forhold til Kina, ville jo være å trekke søknaden og støtte deres.

(Dette er en noe omskrevet variant av en kronikk som ble publisert 1. juli bak betalingsmur hos Stavanger Aftenblad).

mandag, juni 30, 2014

Fra stolthet til fordom

Ut av toget, inn i skapet. Slik skaper vi mer mangfold? Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Er ikke homosak lenger min sak?

I 1990 ble rett til å inngå homofilt partnerskap vedtatt på landsmøtet til Fremskrittspartiets Ungdom. Jeg var en del av flertallet som stemte for. Kun Unge Venstre var før FpU med et lignende vedtak. Vedtaket ble forløperen til at daværende leder av FpU, Jan Erik Fåne, var medforslagstiller til partnerskapsloven som ble vedtatt i Stortinget i 1991, og trådte i kraft i 1993. Jeg var med på Jernbanetorget da Fåne fikk Homofryd-prisen for forslaget. Jeg trodde vi jobbet for respekt for mangfold og individets frihet. Først nå har det gått opp for meg at vi egentlig drev med "pink washing" -  å fremstå homovennlig som et spill for galleriet. Et spill for å dekke over 40 år med motstand mot homofile, skal jeg tro kronikkskribenter hos NRK Ytring.

I forkant av og under Pride-uka i Oslo har blant annet LLH fått kritikk for å la likestillingsminister Solveig Horne sole seg i glansen av arrangementet. Dermed bidrar de til FrPs prosjekt om å fremstå som et parti som støtter opp om et mangfoldig norsk samfunn, ifølge kronikkskribenter i Dagbladet. Det eneste homobevegelsen får tilbake for dette er visstnok en uthuling av begreper som mangfoldig, menneskerettigheter og frigjøring.

Allerede før valget ifjor fikk vi høre at med en blåblå regjering blir det verre for homofile å komme ut av skapet. En kommentar som fikk Per Kristian Foss til å lure på om folk i Arbeiderpartiet hadde fått solstikk. Men jeg begynner å lure på om ikke Anette Trettebergstuen hadde rett. En blåblå regjering gjør det verre å komme ut av skapet. For de som ikke tilhører liberale miljøer, men fortsatt har en kamp igjen, kan det hende at det blir vanskeligere. Selv om KrF nå har sitt eget homonettverk, og FrP gikk rett bak Høyre i Pride Parade, kan det umulig være bare en fest å delta i en parade der hvem de er og hvorfor de er der blir mistenkeligjort. 

Oppdatert: Les også den syngende statssekretærens oppsummering av Høyres homohistorie

Selv begynner jeg å lure på om homosak ikke lenger er min sak. At det ikke lenger er vits å stå på stand i Pride Park, gå i paraden eller interessere meg for homopolitikk. Jeg vil ikke at mine venner skal mistenkeliggjøres for å bidra til å uthule begreper rundt mangfold og menneskerettigheter. Kanskje høyresida bare skal holde seg unna homobevegelsen per se. For homokamp skal åpenbart kun defineres fra ett politisk hold. Og er ikke jeg, som høyrepolitiker, enig i alle deler av homopolitikken til radikale partier, så er jeg vel per definisjon egentlig homohater. Jeg bare skjønner det ikke selv. Mangfoldet tilhører noen andre. Og mangfoldet har bare ett sett meninger, men akkurat det er jo ikke en uthuling av begrepet. På samme måte som at jeg hvert år lurer på om jeg kan kalle meg feminist. Jeg er jo ikke enig i venstresidas tvangsmidler for å oppnå likestilling. Kanskje jeg også skal ta avstand fra det begrepet. Jo smalere mangfoldet er, jo bedre ser det ut til å være.

Klart det kan stilles krav til begrepenes innhold - å kalle seg feminist eller homoaktivist (eller som regel, begge deler), skal forplikte. Men først av alt forplikter man seg til å respektere individet og individulle rettigheter, ikke gruppen eller grupperettigheter. Nettopp fordi gruppen faktisk er mer mangfoldig enn slagordene fra venstresida vil ha det til. Jeg har vært for at homofile skal kunne adoptere barn i tyve år. Jeg har møtt homofile som har vært mot, men har snudd. Da partnerskapsloven ble vedtatt, viste undersøkelser fra 1992 at et flertall på 58 prosent var imot loven, mens et mindretall på 28 prosent støttet den. I 2007 kartla MMI nordmenns holdninger til homofile på oppdrag av LLH. Undersøkelsen viste at 61 prosent av de spurte mente at homofile skulle ha samme rettigheter til å gifte seg og til å adoptere som heterofile. I 1998 var det bare 25 prosent som mente dette. En undersøkelse fra YouGov i 2013 viste at 70 prosent støttet likekjønnet ekteskap. Det er mange partier, organisasjoner og individer som har hatt en reise. Der noen i FrP gikk foran i 1993, gikk mange i samme parti etter.

Homosaken(e) er neppe Solveig Hornes hjertesak. Det er først og fremst hennes engasjement for vanskeligstilte barn som gjør at hun er der hun er. Det engasjementet er det ingen som stiller spørsmål ved, selv om løsningene hun velger av og til skiller seg fra venstresida. Men Solveig Horne er også homominister. Lik det eller ikke. Hun tok gladelig mot regnbueflagget den dagen hun tiltrådte. Det er mulig hun vil være ustø og vaklende, men også hun vet at den bevegelsen hun møter er mer mangfoldig enn de som buet henne ut da hun åpnet årets EuroPride. Men hvis ikke de delene av homobevegelsen som piper henne ut, skjønner at nytten av hverandre er gjensidig positiv, så er det de som bidrar til en mindre mangfold. Dersom kravet om at politikere kun skal inviteres om de kan utsettes for kritiske spørsmål, burde heller ikke ordfører Fabian Stang, varaordfører Libe Rieber Mohn eller kulturminister Torhild Widvey gå foran i toget. Da får alle følge Kim Frieles eksempel, og la være å møte når statsminister Erna Solberg inviterer til mottakelse for Pride arrangementet.

I stedet for at stolthet trumfer fordom, så bør kanskje FrP, KrF - og for all del oss i Høyre også - slutte å gå i toget. Det vil for meg være å legitimere et falskt mangfold. Og da har jo homosaken vunnet. Eller hva?

Prides kuleste homoaktivist. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Gubben tok noen kule bilder fra paraden. Sjekk ut albumet på Pfhotos.

fredag, juni 27, 2014

Grow some balls, gutter!

Kvinner har måttet kjempe seg opp og frem på tross av tverre sjefer og sure menn. På tide at menn gjør det samme for sine rettigheter som far.

Aftenposten fremstiller regjeringens forslag til endringer i foreldrepermisjonen som at det handler om at mor skal overta fars permisjon. Forenkling er ikke fjerning. Men likevel. Noe må jo opposisjonen ha å rase over. Det som står i forslaget og i Aftenposten er dog:

Hun (Solveig Horne, bloggerens anm) foreslår at foreldre som oppfyller bestemte kriterier selv skal kunne fylle ut et egenerklæringsskjema for at mor skal kunne overta fars permisjonskvote eller omvendt.

Aha. Så det handler vel om hvor man legger trykket. Jeg har skrevet mye om dette før. Egen kvote for menn bra da den kom for tyve år siden. I følge Barne- og likestillingsdepartementet tar om lag 90 prosent av mennene i dag ut hele eller deler av fedrekvoten sin, mens 10 prosent av ulike grunner ikke gjør dette. Potensialet er antakeligvis tatt ut.

Dette bruker mange menn til å dra på ferie med kona og ungene. Jeg skal ikke moralisere over andres valg, men jeg trodde litt av poenget med betalt permisjon for mannen var at mor skulle tilbake til arbeid tidligere og far være.... du vet, far, hjemme med barn(a). Ikke at skattebetalerne skulle betale for ferie med hele familien. Men det er litt på sida.

Det regjeringen har gjort, er å øke den delen av permisjonen som er til fri fordeling mellom foreldrene. Det er riktig at regjeringen har basert egne beregninger på at flere mødre tar lengre permisjon og fedre kortere, noe staten tjener penger på fordi fedre i snitt har høyere inntekt.

Og der er vi vel i grunn ved kjernen. I den grad det finnes en perfekt fordeling, (i et Høyre-samfunn har vi ikke en mal alle skal presses gjennom), så forskyves denne av økonomi. It's the economy, stupid. Always.

Det frie valg påvirkes selvsagt av økonomien i valgene. Når far tjener mer, lønner det seg mest for familien at mor blir hjemme. Det er dette staten forsøker å vri ved å ha kvoter for menn. Men man forsøker her å kompensere for et valg som er tatt opptil femten år før barna blir født. Jenter velger utdannelse innen helse og omsorg, mens guttene velger tekniske fag på videregående. Vil vi gjøre noe med kjønnsdelingen av arbeidsmarkedet og lønn, er det her vi må sette inn støtet – ikke når utdanningen er ferdig og de fremtidige foreldrene er på vei opp karrierestigen. Vi ser jo også at i familier der partnerne har relativt lik inntekt, er permisjonsfordelingen jevnere.

Egne kvoter for menn har sikkert vært en katalysator for en positiv utvikling, men jeg tror at det virkemiddelet nå har tatt ut potensialet. Det var ikke meningen at skattebetalerne skulle betale ekstra feriepenger til foreldre. Det virkemiddelet vi må se på er å få både gutter og jenter til å velge fag og utdannelse fordomsfritt. Det gjør vi ved å informere om karriereveier og muligheter i skolen. Da velger kanskje flere jenter en karrierevei som gjør det mindre attraktivt for familien å velge vekk hennes arbeid når de får barn.

Jeg hører noen argumentere med at det blir vanskeligere for mannen å be om permisjon med mindre staten har et tvangsapparat bak han. Til de fedrene vil jeg si - grow some balls. Kvinner har måttet kjempe seg opp og frem på tross av tverre sjefer og sure menn. På tide at dere gjør det samme. Eller skal bryllupstalen til sønnen din være at "jeg turte ikke be om permisjon på jobben, så jeg gikk glipp av store deler av barndommen din, men hyggelig å se at du har blitt en fin gutt, Jens.... øhm, unnskyld.. Jonas."

Undersøkelser viser at når mor jobber mindre, jobber nemlig far mer for å kompensere. Først når barna begynner på skolen jevner dette seg ut. Barna får ikke mer tid med foreldrene. De får mer tid med mor. Det er kanskje en grunn til at så mange fedre svarer på at de angrer på at de ikke var mer hjemme med barna da de vokste opp. Men hvis fedrene har savnet barna sine, så kan vi jo bare tenke oss hvordan barna savner far.

Jeg er selvsagt alltid åpen for en diskusjon om de andre ordningene som sementerer kvinners rolle - kontantstøtte, pensjonspoeng for å være hjemme, skatteklasse 2. Disse ordningene hindrer også far i å være mer til stede som far. Skal vi ta en prat om disse i stedet?

tirsdag, juni 17, 2014

Evaluering av sexkjøpsloven

Nå kommer evalueringen av hvorvidt den norske sexkjøpsloven har vært vellykket eller ikke. De som er for et forbud mot kjøp av sex vil si at den har vært vellykket, blant annet fordi holdningene til kjøp av sex har endret seg. Dessuten skal det ikke være lov å kjøpe sex. Basta.

Vi som er mot et forbud vil si at den har vært feilslått, blant annet fordi det rapporteres om like mange mennesker i prostitusjon i Norge i dag som på den tiden da loven kom. Og oppfølgingen har ført til at en allerede utsatt gruppe er blitt mer utsatt. Dessuten er det prinsipielt betenkelig å forby en i utgangspunktet lovlig handling, altså sex mellom voksne, samtykkende mennesker – også når målet er å unngå overgrep og menneskehandel. Prostituerte skal ikke reduseres til et rent middel for å ta bakmenn.

Om sexkjøpsloven er problematisk, er diskusjonen rundt enda vanskeligere. Men det er sjelden vi diskuterer faktisk salg og kjøp av seksuelle tjenester. Det vi diskuterer i Norge er sosialpolitikk, fattigdom, migrasjon og organisert kriminalitet. Fire viktige temaer som ikke lar seg løse i Norge alene, i hvert fall ikke gjennom et forbud mot kjøp av sex.

Skriver mer om dette i kronikk i Aftenposten - Med staten som hallik .

fredag, juni 13, 2014

First House Über alles

Av alle dårlige ting som kan sies om First House kan da umulig introduksjon av selskapet Über i Norge være en av dem. Men Dagbladet hater First House, så da blir jo også det en drittsak.

Jeg elsker deleøkonomien. Tanken om at man kan tjene penger på å dele på ressurser, og dermed spare miljø, mener jeg er helt strålende. Enten man bytter, låner, deler, leier - i stedet for å eie - glitrende!

Markedsplassser som eBay, Finn Torget og Fribi, der du kan kjøpe eller få brukte ting gratis, til person-til-person lån via Zopa, utleie av ledig seng/rom/leilighet/hus hos privatpersoner via Couchsurfing eller AirBnB, lånetjenester for verktøy, som lokale BorrowTools i Santa Rosa, bilkollektiver og samkjøringstjenester – er alle eksempler på tjenester innen samhandlingsøkonomien. På samme måte som streaming utfordret forretningsmodellen til musikk- og filmbransjen, utfordrer disse tjenestene forretningsmodeller innen store bransjer som finans, transport, reise og overnatting. AirBnB har kjempesuksess, også i Norge.

Über har laget en sjåførtjeneste der de rekrutterer profesjonelle sjåfører inn i sitt nettverk, slik at jeg bare trenger å laste ned en app for å registrere meg, og så kan jeg bestille tur via appen med en sjåfør jeg ikke bare vet navnet på - men kan lese vurderingen fra tidligere passasjerer. Ledig kapasitet brukes bedre. Alle jeg kjenner som har brukt dem i utlandet er kjempefornøyde.

Do I want it?
Yes.
When do I want it?
Now!

Hvorfor?

Fordi det forbanna løyvesystemet vi opererer med her i Norge gjør at jeg ikke vet hvilket rasshøl jeg setter meg inn i bilen til. Er han voldsdømt? Er han voldtektsdømt? Det er ikke helt usannsynlig, gitt.

En straffedømt taxisjåfør fra Oslo fikk i 2010 lov til å kjøre videre, til tross for at han lå på klagetoppen i Oslo Taxi. 51-åringen har blant annet skallet ned passasjerer, råkjørt og kommet med rasistiske utsagn. Han har mistet retten til å kjøre drosje flere ganger, men selve drosjeløyvet får han beholde, fordi det er ikke lov å ta fra ham.

Det er mannen du vil at skal kjøre dattera di hjem fra byen, ikke sant?

Og overgrepsdømte taxisjåfører får fortsette å kjøre. Jeg bare minner om voldtektsdebattene hvor folk er så satans gode til å gi råd om hva kvinner skal gjøre eller ikke gjøre. Ikke gå alene hjem, ikke ta pirattaxi. Vel. Gå dritings hjem i kort skjørt langs Akerselva, er mitt råd. Du har mindre sjanse til å møte en vold- eller voldtektsforbryter der, enn om du følger rådene om å ta en løyvetaxi hjem.

Ikke vet du hvem du sitter på med heller. Nylig ble 20 falske taxisjåfører avslørt i Oslo. Riktignok med hjelp av taxiselskapene selv, men dog. Arfan Bhatti har taxi-lappen utstedt av politiet, for svarte. Jeg kan jo ikke en gang begynne å tenke meg hvor forbanna ærlige, flinke taxisjåfører er på de folka som ødelegger så vanvittig for yrket deres. De burde omfavne muligheten for å knytte seg opp mot Über, slik at de selv får turene - så kan rasshøla stå i taxikø ved flytoget og ta inn passasjerer som ikke vet bedre.

I min bok er all nytenkning for persontransport mer enn hjertelig velkommen. Jeg har lyst til å betale for min egen sikkerhet, jeg har lyst til å vite hvem jeg setter meg i bilen til, jeg har lyst til å vite hva tidligere passasjerer mener om han eller henne. Jeg VIL IKKE sitte alene i bilen og betale penger til en rasistisk drittsekk som skaller ned passasjerer og råkjører. Klarer man ikke å frata sånne løyve, så er systemet overmodent for endring og konkurranse.

Så takk, First House - for at dere hjelper innovative oppstartsselskaper som Über med å påvirke politiske prosesser slik at jeg kan få en trygg hjemtur med en sjåfør jeg kan stole på. Jeg håper departementet lytter - og at Über kommer til Oslo snarest. Faktisk håper jeg Oslo blir en skikkelig deleby der disse tjenestene florerer, for jeg elsker dem!

(Ingen First House-ansatte har blitt konsultert i forbindelse med dette innlegget. Ingen har blitt konsultert i forbindelse med dette innlegget, faktisk. Jeg vet det vanskelig å tro, siden PR-bransjen har så mye makt over meg at jeg som regel ikke klarer å tenke sjøl, men helt sporadisk hender det faktisk at jeg gjør det.)

fredag, mai 09, 2014

Much ado about something

Den røde løperen var fremme i 1996 da daværende statsminister Gro Harlem Brundtland skulle ta i mot Kinas president Jiang Zemin. Det kinesiske flagget vaiet i vinden opp hele Karl Johan frem til Slottet, der statsbesøket også skulle innom.

På dagsorden sto viktige økonomiske relasjoner og handelsforbindelser. Over bordet ville menneskerettigheter også bli diskutert.

Selvsagt.

Før den kinesiske presidenten skulle kjøre bak sotete ruter fra Stortinget til Slottet begynte politiet å arrestere og vise bort demonstranter som protesterte mot Kinas brudd på menneskerettighetene. Ikke minst fikk folk iført Amnesty Internationals gule t-skjorter med "Human rights in China Now" bortvisningspålegg av et ganske hissig politi. Noen ble puttet i forvaring i politibiler. For å skjermes mot demonstrantene ble president Jiang tatt inn bakveien til Stortinget, fra Akersgata.

Det mest slående var da politiet arresterte den tibetanske munken Palden Gyatso, som hadde sittet 33 år fengslet av kinesiske myndighet. Bildet av munkens uforstående ansikt bak gitteret på en politibil i det han ble kjørt bort ble symbolet for tre dagers krenkelser mot den demokratiske retten til å ytre seg i Norge. Daværende statsminister går nå under navnet "landsmoderen".

Les også: Da gule t-skjorter var forbudt på Karl Johan

I dag har jeg vært på møte med Dalai Lama. En heller selsom opplevelse, der enkelte av de møtende politikerne slåss om å stråle mest moralsk overlegenhet. Til tross for at dette er KrFs paradegren, tror jeg seieren i dag gikk til Venstre. Kjetil Kjenseth, ikledd nasjonaldrakt, slik seg hør og bør når man møter en prest, smilte bredest. De rene og ranke som Rudolf Nilsen i sin tid beskrev, trengte neppe å så tvil om kollegaers statsrådsambisjoner, eller mangel på sådan, men ga aldri tapt for tvil. De som kjemper for den frie tanke uten tanke på seg selv, trenger sjelden det.

Det beste spørsmålet fra representantene kom fra FrP, som spurte Dalai Lama, som bare minutter tidligere hadde ropt ut at han var en stolt marxist, om råd om å hvordan redusere fattigdom i verden. Da sa Dalai Lama at han gråt når han så fattige barn.

Kjenseth åpnet møtet med å si at møtet mellom stortingsrepresentantene og Dalai Lama var et møte "folk til folk". Det håper jeg ikke.

Folk fortjener mer.


torsdag, mai 08, 2014

La oss lage en sak

Endelig kom mailen alle med verv i Høyre som skal på landsmøtet ventet på. Hvorfor ikke svare på en aldri så liten spørreundersøkelse fra Dagbladet?

I høst lurte vi på hvem av FrPs statsråder som du synes suger, og hvem du synes er minst teit. I februar lurte vi på om du hadde røyket hasj. Og apropos det - fint om dere lar være å svare at dere er medlem av Miljøpartiet de Grønne når vi sender ut undersøkelser til alle stortingsrepresentantene, vi vet at de ikke er det største partiet på Stortinget.

Nå vil vi gjerne se om vi klarer å skape mer støy enn nødvendig om noen andre småsaker, ta det helt med ro - svar fritt, dette er ikke noe å bekymre seg over.

Skal vi se.

Ja eller nei til OL?
a. Ja ( )
b. Nei ( )
c. Vet ikke ( )
d. Æ e fra Tromsø, ka du trur? ( )


Har Bent Høie håndtert saken om reservasjonsrett
a. glitrende ( )
b. en blind ape kunne gjort det bedre ( )
c. du mener reservasjonsmulighet? ( )
d. Æ e ordfører i Bergen, ka du trur? ( )

Burde regjeringen ha møtt Dalai Lama?
a. ja ( )
b. nei ( )
c. vet ikke ( )
d. Æ e... ka farsken e det du kaill mæ? Dalai Lama? Ska du slåst?

Helt anonymt selvsagt, kryss av for kjønn, alder, verv og landsdel her. Vi kommer ikke til å identifisere deg, om journalisten ringer deg opp i etterkant er det selvsagt heeelt tilfeldig.

Så da vet dere hva som blir sakene i Dagbladet til helgen. Svaralternativene fritt etter Dagbladet.

onsdag, mai 07, 2014

Norges tapte ansikt

Med all uønsket tydelighet signaliserer både stortingspresident og regjering at Norge er et land som ofrer sine prinsipper bare presset er stort nok. Og ikke bare det: Vi signaliserer at her i landet holder vi oss med et lederskap som gir etter for press.

Ordene fra dagens leder i Aftenpoften svir. Norge som fredsnasjon har mistet sitt ansikt utad, skriver de. Vi som er en søkkrik nasjon langt fra Kinas nærområde. Vi som forvalter verdens mest prestisjetunge fredspris og elsker å se på oss selv som prinsippfaste.

Det offisielle Norge har sviktet de verdiene vi nå står klar til å hylle ved Grunnlovens 200-årsjubileum. For det spørres ikke lenger etter hva som er rett eller galt, bare hva som er lurt eller dumt. Vi har vendt ryggen til oss selv. Og våre ledere har nå vist at ordene og prinsippene ikke var så mye verdt når det ville koste noe å stå opp for dem.

Skriver Aftenposten i dag.

Det er nå litt mer enn åtte år siden jeg fikk min første drapstrussel. Det var i forbindelse med den såkalte karikaturstriden, der den danske avisen Jyllands-Posten ble utsatt for et massivt internasjonalt press etter at de publiserte tolv karikaturer av profeten Muhammed. Det som i ettertid viste seg å være iscenesatt av danske imamer som brukte fire måneder og falske karikaturer på å få fart på protester i Midt-Østen, førte til store demonstrasjoner. Først og fremst mot Danmark, men også mot Norge etter at den kristne ukeavisa Magazinet brukte karikaturene som illustrasjon til en artikkel om den pågående debatten. Andre norske aviser, som Dagbladet og Aftenposten, grep begjærlig sjansen til å publisere faksimiler etter at Magazinet først hadde hatt karikaturene på trykk. De hadde lenge en tendens til å "glemme" sin egen publisering i alle tidsakser over konflikten. Magazinet ble skjøvet foran.

Den gang ble saken forsøkt tonet  ned ved at daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre viste til at karikaturene ikke ble trykket i en "toneangivende avis".  Om ikke Gahr Støre direkte beklaget publiseringen av karikaturene ovenfor regimer og grupper som truet med voldelige tilsvar, så var det ikke langt unna. Hans departement ba norske ambassader om å beklage publiseringen, men helst ikke slik at mediene fikk vite det. Daværende statsminister Jens Stoltenberg ga i VG Magazinets redaktør Vebjørn Selbekk delvis ansvar for at den norske ambassaden i Damaskus ble påtent av rasende demonstranter. Han gikk også langt i å kalle trykkingen av Muhammed-karikaturene for «en gal handling».

I debatten var det svært mange som den gang mente at karikaturene kun var en provokasjon, ikke en gyldig kritikk av voldelige fanatikere som bruker religion som et middel til å undertrykke både mennesker og meninger. Vi som sto på andre siden var ytringsfrihetsfanatikere, og kunne takke oss selv for eventuelle trusler og sjikane. Norske mediehus satt stille i båten. Senere ble det kjent at norske redaktører hadde en stilltiende avtale om å publisere karikaturene dersom truslene mot daværende leder av Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, ble større. Men så lenge det dreide seg om en redaktør i en kristen "ikke-toneangivende" avis, var ikke ytringsfriheten verdt å risikere trusler fra radikale miljøer for. Det var en person man kunne isolere. For skadebegrensningens skyld. Som Aftenpostens redaktør Hilde Haugsgjerd sa da de fire år senere mannet seg opp til å trykke karikaturene:

- Vi har hele tiden forsvart medienes rett til å trykke disse tegningene, og vi trykket en faksimile av dem da striden startet i 2005. Men da konflikten om dem raste internasjonalt i 2006, valgte vi ikke å gjøre det ut fra en vurdering av situasjonen da.

Så man kan situasjonsvurdere sine prinsipper, altså. Men likevel:

Med all uønsket tydelighet signaliserer både stortingspresident og regjering at Norge er et land som ofrer sine prinsipper bare presset er stort nok. Og ikke bare det: Vi signaliserer at her i landet holder vi oss med et lederskap som gir etter for press.

Det jeg lærte av de rødgrønne, debatten og avisenes kommentatorer den gang var at vi som (mis)bruker ytringsfriheten til å publisere tegningene er like ekstremistiske som de som truer med og gjennomfører terroraksjoner og drap hvis de føler seg fornærmet. "Ytringsfrihetsekstremister" mot voldelige islamister er likeverdige enheter som begge bør fordømmes. Ytringsfrihetsekstremistene dog i litt større grad enn de som truer med drap fordi vi jo provoserer voldelige ekstremister til å... begå vold.

For meg mistet Norge sitt ansikt utad der og da. Knefallet regjeringen og de mange kommentatorene i norske aviser gjorde for militante islamister gjorde inntrykk. Hvordan kunne vi stå i internasjonale fora og snakke om demokratiske verdier etter dette? Hvordan kunne vi skyve en enkelt redaktør foran oss, isolere han og snakke ned helt legitim bruk av trykkefrihet og pressefrihet?

Det har vi tydeligvis klart helt utmerket. For nå er det fredsnasjonen Norge som taper ansikt. Det lysende nordiske prakteksempelet på demokrati, fred og frihet. Som alltid og uansett forsvarer våre demokratiske verdier i møtet med resten av verden. Som har råd til å ta belastningen for å stå opp mot Kina. Vi skal gjøre det nettopp fordi det koster oss noe. Slik kan vi vise for verden at vi er bedre enn alle andre. Det er åpenbart fortsatt typisk norsk å være selvgod.

Jeg valgte selv å publisere karikaturene, og oppfordret alle andre til å gjøre det. For ytringsfrihet. For demokrati. For retten til å kritisere makt og myndighet. Og ikke minst fordi hvis mange nok gjorde det, så ville sampubliseringen føre til mindre press på den enkelte. Det var også da jeg gikk fra å være anonym blogger, til å stå frem med fullt navn. Jeg ville ikke oppfordre andre til å ta en belastning som jeg ikke gjorde selv. Det tok heller ikke lange tiden fra mitt fulle navn ble publisert i Dagbladet til første telefonoppringning kom. "Jeg skal drepe deg".

Det koster å ha prinsipper. De er verdiløse om man aldri er villig til å ta konsekvensen av dem. Som for eksempel å trykke karikaturene da de begynte å brenne norske flagg i Gaza i 2006.

Fredag er jeg en av de som skal møte Dalai Lama. Likevel mener jeg at han burde være mer kontroversiell enn han er. Den ukritiske persondyrkelsen står i veien for muligheten til en ekte dialog om menneskerettigheter, demokrati og frihet. Men jeg skal være ærlig å si at det er mer utslag av egoisme enn idealisme som gjør at jeg har takket ja. Det er ikke så ofte jeg får anledning til å være i samme rom som en hellig mann.

Regjeringen har andre hensyn å ta enn det jeg har som stortingsrepresentant. Det forstår jeg. Jeg forstår at Kina er en stor og viktig handelspartner. Jeg forstår at Kina blokkerer norske interesser. Jeg forstår at Kina har makt til å sørge for at Norge ikke får sitte på bordet med de andre voksne i viktige forhandlinger, men er forvist til barnebordet. Jeg forstår at det koster. Jeg forsto ikke de rødgrønnes knefall for Cuba i 2005, da Gerd-Liv Valla som LO-leder fikk overbevist utenriksminister Jonas Gahr Støre om å stenge cubanske opposisjonelle ute fra 17. mai-arrangementet til den norske ambassaden. Å vise støtte til cubanske opposisjonelle ville ikke kostet oss noe. Likevel kuttet Norge forbindelsen. Om ikke annet var det ikke noe spørsmål om hva som var lurt eller dumt ovenfor Cuba. Det var LO som var viktigere enn rett og galt.

Jeg er ikke kompetent nok til å analysere hvorvidt en symbolsk handling som å møte eller ikke møte Dalai Lama i det hele tatt har noe å si. Eksporten til Kina øker. Om Norge ikke får internasjonale stillinger og posisjoner fordi Kina blokkerer utnevnelsene, så finnes det antakeligvis kompetente folk i andre land. Spør eventuelt Sri Lanka om de savner norsk engasjement.

Det er så lett å skrive at det offisielle Norge har sviktet de verdiene vi nå står klar til å hylle ved Grunnlovens 200-årsjubileum. Det er så lett å skrive at det ikke lenger spørres etter hva som er rett eller galt, bare hva som er lurt eller dumt. Men Aftenposten og norske medier vendte selv ryggen til og viste at ordene og prinsippene ikke var så mye verdt når det ville koste noe å stå opp for dem. Jeg håper også det svir.

mandag, april 28, 2014

Billige poenger og feige ministre

Faksimile fra VG.
Hadia Tajik (Ap) kaller justisministeren og barne- og likestillingsministeren feige når de ikke deltar i debatten om sovevoldtekt og overfallsvoldtekt. Selv husker jeg faktisk ikke om noen fra Arbeiderpartiet i det hele tatt ytret seg da en statsadvokat under forrige regjeringsperiode brukte begrepet "en som tar seg til rette" om sovevoldtekter. Skulle gjerne hørt Tajiks dom over egne kollegaers taushet den gang.

En statsadvokat er en embedsmann innen påtalemyndigheten som har som arbeidsoppgave å føre (større) straffesaker på vegne av den offentlige påtalemyndighet. Jeg tror det bare var en blogger som satte statsadvokaten på plass, ikke justisministeren. Statsadvokaten la seg fullstendig flat for sin uttalelse i debatt med den der bloggeren i Dagsnytt 18 dagen etter.

Men er det visstnok feigt av justisministeren å ikke ta til motmæle mot en psykiater. Da føler jeg at det er Hadja Tajik som tar seg litt vel til rette i debatten. Men VG lar jo kompetansen skinne gjennom de også:

- Er det ikke en forskjell på om man i sovende og beruset tilstand våkner av at kjæresten har tatt seg til rette mot ens vilje eller om man blir overfalt og voldtatt i Slottsparken?

En kjæreste som tar seg til rette mot ens vilje, altså penetrerer og puler en sovende og kanskje beruset partner, hva er nå han eller hun? Når vi vet at de aller, aller fleste voldtekter ikke er såkalte overfallsvoldtekter, men såkalte fest- eller sovevoldtekter eller voldtekt av partner, i vold i nære relasjoner. Men for all del. Det er bare et annet menneskes kropp det er snakk om. Når og hvordan de blir penetrert av en som ikke bryr seg så mye om samtykke, er jo ikke så nøye. For en mann eller kvinne som blir ufrivillig penetrert når kroppen ikke er klar for det, får jo ikke så vondt av det. Rifter og blødninger som resultat av ufrivillig penetrering av din kjæreste er jo liksom ikke så vondt. Akkurat som hvis din kjæreste slår deg i trynet, så er det ikke så vondt som dersom en vilt fremmed gjorde det. Og ærlig talt - har du pult'n en gang, så er jo det et livslangt samtykke til å ta seg til rette. I din kropp. Ikke sant?

Grunnen til at jeg bruker begrepet "såkalt", er fordi overfallvoldtekter, sovevoldtekter eller festvoldtekter (åpenbart) ikke er begreper i straffeloven. VG skriver at i dag er straffelovens definisjon av voldtekt bruk av trussel eller makt. Nope. Ifølge den norske straffelovens § 192 blir voldtekt definert slik:

- det å skaffe seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd
- det å ha seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen
- det å ved vold eller ved truende atferd få noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv.
- grovt uaktsom voldtekt er etter bestemmelsens fjerde ledd også straffbart .

Men det er forskjell på å ha seksuell omgang med noen i sovende og beruset tilstand, og å overfalle og voldta noen i Slottsparken. Som regel har sistnevnte skjerpende omstendigheter, og blir dermed straffet hardere.

Men den forrige justisministeren sendte forslag om endringer i definisjonen for samtykke ut på høring og dette er nå under arbeid fra regjeringens side. Regjeringen skal ta stilling til hvorvidt de vil endre loven slik at kravet endres til å gjelde manglende samtykke. Fordi saken er under arbeid ønsker ikke statsrådene å kommentere dette før de har kommet til en konklusjon. Det er dette Tajik mener er feigt. Kunne jo vært kjekt å vite hennes dom over egne kollegaers stumhet i forbindelse med statsadvokatens uttalelser om sovevoldtekter i 2012.

Men det statsadvokaten i 2012 så klønete forsøkte å sette på dagsorden var hvorvidt minstestraffen på 3 år for voldtekt fører til at vi får færre dommer for voldtekt selv i saker der seksuell omgang er bevist og det er sannsynliggjort at offeret faktisk ikke var i stand til å gjøre motstand. Akkurat det kan være en viktig justispolitisk debatt. Men i all den tid straffelovens bestemmelser rundt voldtekt nå er under behandling så skjønner jeg godt at verken justisministeren eller likestillingsministeren ønsker å ta debatten før det er enighet om de nye bestemmelsene. Det er ikke feigt i min bok. Men det er billig å forsøke å dra et politisk poeng på det.

tirsdag, april 22, 2014

Transylmania

Slottet i Bran. Der Dracula aldri bodde.
Blodtørstige herskere, fantasifostre i kister, middelalderbyer, levende middag på trappa og plommebrennevin. Transylvania. What's not to love!

Min første tur til Transylvania var knappe 36 timer, og på det kan man vel neppe oppleve mye. Tror du, ja. Men det er før du får en kort omvisning i vakre Cluj sentrum, blir kjørt 40 minutter ut av byen til et tradisjonelt hotell hvor du skal holde kurs for 50 aktive kvinnelige politikere, hvor du plutselig oppdager at det står et hjortedyr av et slag utenfor døren din, du forsøker å slippe den fri gjennom døren, for så få beskjed om at han heter Middag og skal serveres om ikke så lenge, så lukk den døra er du snill, og deretter får middag og...palinka. Du vet. Dette satans plommebrennvinet som andre steder heter rakija, og som når hvitvinen og rødvinen er drukket opp er det eneste vi har igjen, og da har vi ikke annet valg enn å gurgle oss med Djevelens munnvann. Så da gjør vi det.

For dagen etter å fortsette kurset, bli kjørt tilbake til Cluj for å overnatte på det hotellet du oppdaget at lå ved siden av byens største gravlund, men du er ikke så bekymra for det, for det som bekymrer deg mer er at du skal hentes av taxi klokken halv fem om morgenen, men akkurat nå står det en rumensk DJ nede i hotellrestauranten og spiller balkanbeat for de fire gjestene som sitter der og røyker, og ingenting er så skummelt som en rumensk DJ som spiller balkanbeat for fire røykende gjester i hotellrestauranten rett under rommet ditt.

Men så gir musikken seg og du får sovet to timer før du skal opp, og taxien kommer og turen til flyplassen går greit, og fordi du ikke har sovet mer enn to timer, så går også flyturen greit fordi du sovner og våkner ikke før du plutselig er i transfer i München og på vei hjem. Og så tror du at dett var dett, og jeg kommer aldri tilbake til Transylvania igjen.

Men joda. Plutselig skal du på kurs selv. I Sibiu. I Transylvania. Nevnte jeg at Transylvania er i Romania? Gud, som jeg plutselig elsker det landet. Men mest Transylvania.

Så da sitter jeg plutselig på flyet til Sibiu, et av verdens mest idylliske steder å bo, skal man tro Forbes. Siden det ikke er noen grunn til å tro noe annet, med mindre du er nordmann og ikke tror det egentlig går an å leve utenfor Norges grenser og likevel blir sur for at folk da faktisk forsøker å innvandre til Norge, men det er en annen debatt, så er Sibiu sentrum ganske sjarmerende. Billig øl har de også, men ikke minst må ølfabrikken ha billige t-skjorter, for etter å ha bestilt en øl hver på det lille av de to torgene, fikk en kollega og jeg en t-skjorte hver med reklame for det lokale ølet. Den ligger nå nyvasket sammen med treningstøyet, og ligger den sammen med treningstøyet så vet vel både du og jeg at sannsynligheten er ganske liten for at noen ser meg tassende rundt i en rød t-skjorte med reklame for Ursus med det første, men godt var det.

Vi får ikke gjort så mye skade i Sibiu den første kvelden da vi skal på kurs på lørdagen, men lørdag kveld er det duket for lokal mat på en tradisjonell transylvansk restaurant og det er da jeg lærer at rumenere kødder ikke når det kommer til kjøtt, for her er det svin innbakt i svin med ostefyll gratinert med ost som gjelder. Og palinka. Men tro du meg, når du får svin innbakt i svin med ostefyll gratinert med ost kan du like gjerne drikke palinka som noe annet. Dette er selvsagt etter den store tallerkenen der vi får lokale delikatesser som svinepate, kokt skinke som jo bare er en annen måte å si svin på, rent svinefett, svinepølse, tørket svor og ikke fullt så tørket svinesvor. Og en ost. Det var en ost der også.

Så vi tenker at vi kjører safe og går på den irske baren ved siden av, den irske baren der det står "live music" på skiltet utenfor, og live music viser seg å være en rumensk DJ. Jeg har allerede fortalt hvor skumle jeg synes rumenske DJer er. Men her er det ikke balkanbeat som gjelder, her går vi gjennom hele registeret fra 70-tallsdisko, via Madonna til russetekno. Og da har vi vært der ett kvarter. Det er nå engelskmannen oppdager at han har SnapChat, og snapper i grunn resten av kvelden, mens resten av gruppen i ulik grad danser rundt bordet og bestiller mer øl, mer øl og mer palinka, og alle ser ut til å ha det gøy på irsk bar. Vel, utenom han som faktisk er irsk. Man spiller visstnok ikke russetekno på irsk bar i Irland. Det bryr ikke vi andre oss så mye om, før vi plutselig ser to store dørvakter gå bort til en fyr som ypper til bråk bak oss. Tyskeren blant oss utbryter at tankekraft er så mye mer overlegent enn muskelkraft, og at han kunne slått bråkmakeren i gulvet med følgende spørsmål:

Men hva er ditt kategoriske imperativ?

Nørd.

Uansett. Vi danser videre i natten, mens ølet skummer og palinkaen flyter, og på et tidspunkt kommer vi på at for pokker - vi skal jo besøke Bran i morgen, Draculas hjemsted. Det er på tide å komme seg hjem, og engelskmannen, iren og jeg - nei, dette er ikke begynnelsen på en vits - tusler fornøyde gjennom gamlebyen i Sibiu, på vei til hotellet - men der, der åpenbarer det seg et lite helvete på jord, med lyskastere, rød løper, balkanbeat og store, skinnende biler utenfor. Å joda, du gjettet det nok. Nightcap.

Vi glir ikke inn i vrimmelen av "the beautiful people", vi sklir inn, som på bananskall, lettere forfjamset da vi plutselig ser to damer i bikinier som danser på små scener ved siden av DJen. Og hva har jeg sagt om rumenske DJer?

Vi drikker storøyd vår øl før vi går, og får dagen etter vite at vi har vært på den feteste klubben i Sibius. Det var den irske baren.

Transylvania. Høye fjell, og vakre landskap. Middelalderbyer med heftig uteliv. God mat, dårlig mat, godt øl, palinka. Det skal sies at det er menneskene du møter som gjør turen, og her var jeg med en internasjonal gruppe, men møtte også fabelaktige lokale. Og enda har jeg ikke fortalt om Bran, Brasov og Bucuresti. Øst-Europeisk service på togstasjonen, kjeltringer av noen taxisjåfører og Ceaușescu's vanvittige palass. Om de blodtørstige herskerne og fantasifostre i kister.

Kanskje neste gang. Hvis du er grei.

PS: Det kan hende jeg oppdaterer dette innlegget med bilder. Men nå er jeg trøtt og går og legger meg...

torsdag, april 03, 2014

Månelanding og Mongstad

Det var konkurransen om å finne de beste løsningene, uavhengig av teknologi og politisk styring, som gjorde at amerikanerne kunne sette det første mennesket på månen og gjorde NASA til verdens fremste romfartsorganisasjon.

Samme kveld den dagen Neil Armstrong satte sin fot på månen, 20. juli i 1969, dukket det opp en blomsterbukett med en usignert hyllest på president John F. Kennedys grav på Arlington. På kortet sto det «Mr. President, the Eagle has landed».

Bare syv år tidligere hadde Kennedy ytret de inspirerende ordene om at de velger å dra til månen, ikke fordi det er lett, men fordi det er vanskelig. At USA ikke skulle være en del av utviklingen, men lede utviklingen. For fred, frihet, kunnskap og forståelse. Det er ikke vanskelig å bli inspirert av det.

Talen ble startskuddet for en teknologisk utvikling som mangler sidestykke i gjennomføring og resultat. I 1965, da aktiviteten i romprogrammet var på sitt høyeste, var 376 700 mennesker tilknyttet  20 000 industribedrifter og 200 universiteter og høyskoler spredt på et stort antall fagområder. Konkurransen om en NASA-kontrakt mobiliserte industribedrifter og kompetansemiljøer til å bidra med løsninger. Flere konkurrerte om å løse samme oppgave, og jo bedre oppgaven ble løst i forhold til den økonomiske rammen, jo større var bonusen eller belønningen. Dermed førte programmet til en enestående kreativitet og innsats som måtte gi resultater. Resultater, som vi vet, ikke bare var et lite steg for mennesket, men et stort steg for menneskeheten, og har gjort USA til verdens desidert ledende romnasjon.

Men ikke bare nådde de målet om en bemannet ferd til månen innen tiåret var omme. Romprogrammet ga datateknologi et kraftig puff fremover, som er litt morsomt når vi tenker på at en HP kalkulator fra 1982 har mer datakraft enn Apollo 8. Andre biprodukter er alt fra CAT-scannere og MRI innen medisinsk teknologi, til brannsikre tekstiler og frysetørret mat. Men like viktig var programstyringskonseptet, metodologien, som ble brukt når NASA samarbeidet med utenforliggende organisasjoner og bedrifter. En Saturn V/Apollo består faktisk av hele 5,6 millioner deler - teknologi, komponenter, systemer. Målet skapte midlene, bonuser og belønning ga (hmm) gode idèer og bedre løsninger, og god samhandling mellom offentlig og privat skapte gjennomføringskraft.

Dette i kontrast til dekret 655-268, også kjent som Sovjetunionens planer for en bemannet månelanding. Her ble allerede kjent teknologi definert som grunnlaget for det politiske målet - med et detaljert måldokument og bevilgningsdokument. Dekretet ble underskrevet i 1964, og den første sovjetiske bemannede månelandingen skulle gjennomføres i 1967/68. Det skjedde aldri.

Her kunne det vært noe å lære. Det var konkurransen om å finne de beste løsningene, uavhengig av teknologi og politisk styring, som gjorde at amerikanerne kunne sette det første mennesket på månen og gjorde NASA til verdens fremste romfartsorganisasjon.

I dag har det vært debatt om Kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling i forbindelse med Riksrevisjonens undersøkelse av statens arbeid med CO2-håndtering. Riksrevisjonen hudflettet klimaprosjektet som daværende statsminister Jens Stoltenberg mente skulle bli Norges månelanding.  Bellona er av de som mener at skrinleggingen av et fullskala CO2-rensinganlegg på Mongstad er den styggeste politiske kræsjlandingen de noen gang har sett. Likevel forsøkte flere i dag med å skrive et politiske testamente ved å vise til at testsenteret på Mongstad består og derfor er satsningen en suksess. Virkelig?

Noe av det viktigste vi kan gjøre er å anerkjenne feil, og gjennom det gjøre ting mer riktig neste gang. Historien ville husket Kennedy annerledes om ambisjonen om den første bemannede ferden til månen aldri ble noe av og NASA bare ble et ekstremt dyrt testsenter for ny teknologi. Ingen kommer til å minnes Mongstad med blomster og en usignert hilsen med "Testsenteret er fortsatt i drift".  

Rock'n Roll - bilde fra NASA.

tirsdag, april 01, 2014

Skeive hus og rare klær

Jeg skal lage foredrag om skatter og avgifters utilsiktede sider, og vil gjerne ha innspill. Helt konkret - hvilken skatt eller avgift har ført til hva, når var dette og hvor. Det kan altså være fra Romerriket 650 f.Kr eller Snåsa i 1978. Det kan være en negativ eller positiv virkning, men kanskje ikke helt hva som var hensikten. Det samme med en skattelette eller fradrag.

Selv har jeg brukt boligskatten i Amsterdam, vindusskatten i England og Skottland, norske alkoholavgifter og ikke minst det fabelaktige fradraget for arbeidsantrekket for danseband i Sverige, som eksempler. Poenget mitt er at selv om vi alle er for skatter- og avgifter (på et eller annet nivå), så er det jo ikke helt uvesentlig hvordan disse er utformet. De hemmer eller fremmer innovasjon og økonomisk vekst, de påvirker alt fra hvordan vi bygger byer til hvordan vi handler - og hvordan vi kler oss. Nettopp derfor må det være med en viss forsiktighet at disse utformes. Skattetilpasninger kan være så mangt - men vi må være klar over at vi tilpasser oss det til enhver tid eksisterende regimet.

Amsterdam er en sjarmerende by. Det er ikke bare kanalene, men de eksentrisk smale, skjeve og skakke husene som gir byen dens helt unike uttrykk. Men det var nok ikke det politikerne tenkte på da de valgte en eiendomsskatt på 1500-tallet basert på bredden av huset. Sjarmerende - definitivt, upraktisk - absolutt. Men uten disse hadde kanskje ikke Amsterdam hatt like stor appell som turistdestinasjon? Men vi vet jo aldri hvordan byen kunne sett ut dersom de hadde gjort noe annet.



I England på 1600-tallet hadde de en annen tilnærming. De fant ut at antall vinduer var et godt uttrykk for formue. Resultatet ble at de rikeste beholdt sine vinduer, mens de mindre velstående murte sine igjen, med forverret folkehelse grunnet mangel på ventilasjon og lys som resultat. Skatten ble avskaffet i 1851, men er fortsatt synlig på mange hus.


Skatter og avgifter kan være ment å være rene inntekter til staten, men er noen ganger begrunnet i ønske om endret adferd. For eksempel høye avgifter på sigaretter og alkohol. Dette fører blant annet til et høyst levende smuglermarked som finansierer annen organisert kriminalitet, og ikke minst til at vi tar rundt 7,6 millioner dagsturer til Sverige hvert år. Med tapte norske arbeidsplasser og reduserte inntekter til staten som resultat.

Men det kanskje morsomste utslaget av en skatt, eller i dette tilfelle - faktisk et skattefradrag, var fradraget for arbeidsantrekk i Sverige på 60-70-tallet. Kravet var at arbeidsantrekket var fantasifullt nok til at det ikke ville bli brukt privat. Jeg tror det kanskje illustrerer ganske godt hva vi er villige til å gjøre for å slippe å betale skatt.... bandnavnene har jeg derimot ingen forklaring på. Se flere flotte kostymer og band her.


Are Slettan har tidligere skrevet om dette i NA24.
 
Har du noen andre eller bedre forslag? Har du noen skatter og avgifter som har ført til ønsket innovasjon og utvikling? Kommenter gjerne her eller på Facebook.

torsdag, mars 27, 2014

Bare tastisk

Det var en gang en avis som tenkte de skulle lage en artikkel om et fenomen de hadde lagt merke til på sosiale medier. For å kommentere fenomenet plukket de ut blant annet undertegnede og sendte et eksempel de mente var relevant.


Til dette svarte jeg på mail - og ble dermed gjengitt helt korrekt i artikkelen som startet det mange ikke en gang forstår at kan være en debatt - om kvinner som heier på hverandre i sosiale medier.


Problemet var at denne avisen valgte å illustrere kvinner som roser kvinner på sosiale medier med en boklansering. Riktignok var mange av de som de antakeligvis mente var selve kjernen til fenomenet tilstede, men i stedet for å snakke om fenomenet i raushetens tid, ble det med god grunn personlig for de som ble omtalt. Ja, jeg mener faktisk at å blande sammen en suksessfull lansering av en bok og synsing om et fenomen er en god grunn til å ta det personlig - jeg ville sikkert gjort det samme sjøl. Og når noe blir personlig, forsvinner gjerne all tilløp til interessant debatt. Takk, Aftenposten, men dere klarte nå å få en redaksjonell klikkvinner, samt hele tre kommentarartikler som gikk viralt ut av det for det.

Derfor ble også debatten redusert til hvorvidt kvinner kan rose hverandre på sosiale medier. Som om noen hadde påstått det motsatte. La meg her sitere meg selv:
- Kvinner må jo få lov å rose kvinner, også på sosiale medier.

Ett av de mange støtteinnleggene mente det hadde rablet for kommentariatet, siden vi mener at kvinner ikke kan rose kvinner (igjen, se sitat over). Det ble kommentert slik:



Så jeg bare siterer meg selv igjen: Kvinner må jo få lov å rose kvinner, også på sosiale medier.

Men det har vært svært opportunt for mange å ta debatten på det mest banale nivået, for da vil jo alle nyanserte eller kritiske røster fremstå som sure og meggete - skal man virkelig ikke få heie på kvinner i sosiale medier, lizm?

Men i artikkelen fortsetter jeg med svar på den meldingen Aftenposten faktisk sendte som eksempel:

- Jeg har aldri vært verken raus, klok og vakker, og i hvert fall ikke hele tiden og alltid, så jeg får ikke slike tilbakemeldinger. Men det er jo flott at det finnes slike mennesker, og hyggelig at de både blir sett og anerkjent med den rosen de så rikelig da fortjener.

Jepp. De oppvakte av dere ser spydigheten. Dersom det finnes mennesker som alltid og hele tiden klarer å være rause, kloke og vakre, fortjener de den rosen. Men jeg trodde hele konseptet om "feiltastisk" var at man nettopp ikke er alt, alltid og hele tiden. Men kanskje nettopp derfor er man det hele tiden. Når jeg feiler så er jeg feiltastisk. Da skal jeg heies frem for å være åpen og ærlig om at jeg gjør feil. Gjør jeg noe riktig er jeg også feiltastisk. Jøss, hun der får det til gitt. Logikken er upåklagelig. Og ikke-eksisterende. Språk, ord, kommentarer og heiarop mister hele sin mening.

Skal man være så raus hele tiden, og heie langs skikanten av sosiale medier - hele tiden - så blir det ikke bare slitsomt, men også fordummende. Ordene har ikke lenger innhold, for alt er jo bra.

Men å mene dette, har en diagnose:


Diagnosen av kritikk er at denne er trigget av dype, smertefulle mekanismer. Der noen i raushetens navn får synse om hva som helst, kan ikke vi som synser feil (som ikke er tastisk) gjøre dette uten at det er trigget av traumer. Det setter rausheten i perspektiv, om ikke annet. Enten er du feiltastisk innafor, eller bare feil uttafor.

Da kan vi vel være enige om at dette ikke handler om man kan eller skal rose hverandre i sosiale medier. Eller gjør jeg da som jeg visstnok gjør ved mange anledninger - tolket og synser i vei, generaliserer og forenkler?


I valgkamper kaller vi gjerne de hyperaktive partikadrene som retweeter og applauderer digitalt for "klakkører" og "partikaniner". For de som er innafor fungerer det motiverende og samlende. Men det er ikke sikkert at den selvgodheten og massiviteten appellerer til de som er uttafor.

I den opprinnelige artikkelen til Aftenposten er det egentlig bare en surpomp. Opinion-partner og analytiker Ole Petter Nyhaug, som sier han føler for å skru av hele Internett når han leser kommentarene. Ole Petter er, som mange vet, en glitrende analytiker, som ved mang en anledning har brukt tall og fakta til å helle kaldt vann i årene på de som overhyper et fenomen, som f.eks. investeringer i sosiale medier. I tillegg er han morsom.

Han drar frem språket som problematisk.
- Det er et nytt fenomen at godt voksne kvinner på over 40 år bruker et språk som tenåringer.

Jeg innrømmer det *rekker opp hånda* - det er jeg som brukte ordet "infantiliserende" ("God Morgen, Norge" ba meg forresten om å ikke bruke det ordet under sending, fordi det var litte granne vanskelig). Jeg gremmes når jeg ser voksne, hovedsakelig kvinner, bruker fjortisspråk og smilefjes, på samme måten som jeg gremmes når voksne, hovedsakelig menn, ikke klarer å uttrykke seg uten CAPS LOCK, SKIRVEFEIL OG !!!!?!?!

Det er visstnok sosialt snobberi. Det er helt i orden å mene det. Men det handler fortsatt ikke om at kvinner ikke kan rose hverandre på sosiale medier. Og jeg siterer:
- Kvinner må jo få lov å rose kvinner, også på sosiale medier.

Minds, not mindfulness
Ole Petter Nyhaug mener at det ligger i en kvinnes natur å være mer støttende, empatisk og positiv enn en mann. Nuvel. La meg introdusere meg selv - Heidi aka VamPus. Kritisk, sur og rasende. Som blir emosjonell når f.eks. en nederlandsk parlamentariker forklarer den høye andelen deltidsarbeidende kvinner i Nederland med at "det ligger i nederlandske kvinners DNA". Et sånt utsagn fortjener ikke raushet, men krav om begrunnelse. Og debatt om ulike forutsetninger, skjevheter i samfunnet og forventninger i arbeidslivet. En som bare føler at det er sånn, er umulig å debattere med. Da har følelser trumfet viten, og reell refleksjon måttet vike til fordel for banaliteter.

Jeg liker debatt. Jeg liker debatt fundert på faktiske argumenter, ikke bare følelser og meninger. Det går tretten på dusinet av folk som mener noe. Som komikeren Tim Minchin sier; det er med meninger som med rasshøl - alle har det. Jeg er fullt klar over at jeg sjonglerer granater i glasshus her. Men så har jeg til gode å møte opp i en debatt hvor jeg kun mener og føler ting basert på personlige opplevelser. Gi meg "minds", ikke mindfulness. Jeg synes det holder å være menneskelig, jeg trenger ikke kalle det feiltastisk. Vi er alle hele mennesker. Men vi trenger ikke dele alt med alle hele tiden for å bevise at vi er det. Dersom det er den nye målestokken, er det faktisk det endelige beviset på at rausheten ikke eksisterer. Den omfatter bare noen under visse omstendigheter. Og det er de som byr på seg selv. Men hvis den nye konvensjon er at du er pliktig til by på deg selv for å kunne bli respektert, så har vi et problem.

Intimitetstyrannene
Mange har brukt Habermas' teorier om den borgerlige offentligheten for å beskrive potensialet for forskyvning av makt. Han la vekt på deltakelse på et nøytralt territorium (sosiale medier) der alle kan delta på like vilkår. Alle får en stemme. Men han mente ikke at det var uvesentlig hva man bruker den stemmen til. Han la vekt på rasjonaliteten i den offentlige samtalen, der det ikke var den med den høyeste tittelen, men den med det beste argumentet som vant. Når alt blir personlig mister fornuften sin betydning og argumentene får mindre kraft. Du blir ikke mer ekte enn det du deler. Det er mennesket bak avgjørelsene som er interessante, ikke avgjørelsen. Dermed står personen i sentrum for oppmerksomheten, ikke vervet eller utførelsen av dette i seg selv.

Når en slik intimitetsideologi blir toneangivende, utvikles det den amerikanske sosiologen Richard Sennett kaller et intimitetstyranni. I et oppdatert forord til boka ved samme navn skriver han at ”de elektroniske mediene spiller en avgjørende rolle i denne avledningsmanøveren, ved samtidig å overeksponere lederens personlige liv og å tåkelegge den faktiske utøvelsen av hans embede”. Boka kom i 1977.

Direktør for strategisk gjennomføring i Statkraft, Bård Standal, skriver i DN i dag at kvinner kan blir inspirert av å se andre kvinner som har hatt suksess som viser at de også er mennesker med gode og onde dager på sosiale medier. Det kan jo forstås slik at toppledermenn slipper å balansere sine liv med onde dager. De tar vel konene seg av. Han skriver videre at Norge driver med en meningsløs sløsing av menneskelig talent fordi kvinner faller fra i rotteracet mot toppen.

Den lekne kvinnen er ikke toppleder
Vel, i all den tid de fleste ledere har merkantil eller teknisk utdanning, så kan jeg røpe at vi hovedsakelig mister betydelig talent i valget fra 10. klasse til videregående. Hele 85% av de som velger helse, sosial og idrettsfag er jenter, mens på tekniske fag er andelen gutter 95%. Som 16-åringer har jentene allerede valgt lavtlønnsyrker, og blir dermed også de sannsynlige mottakere av ordninger som sementerer kjønnsforskjellene i arbeidsmarkedet - som kontantstøtte, skatteklasse 2, omsorgspoeng. Pensjonspoeng for hjemmeværende med barn opp til 7 år er høyere enn det en yrkesaktiv kvinne i et lavtlønnet yrke ville oppnådd. Ordninger, for øvrig, som partiet både Bård og jeg er medlemmer av, støtter. Når 41% av kvinner velger å jobbe deltid, hovedsakelig "frivillig", godt hjulpet av disse ordningene, så er det disse ordningene som fortjener oppmerksomhet, ikke å rope hurra på sosiale medier til de som faktisk har lykkes.

Og da kommer vi tilbake til overskriften for artikkelen som startet det hele.
- Den sterke mannen er ikke lederidealet. Den lekne kvinnen er den nye sterke mannen.

Vel. DA så. La oss droppe ALL debatt om strukturelle forskjeller, statlige økonomiske incentivordninger og forutsetningene for de frie valgene kvinner og menn gjør som har gjort at 97% toppledere ikke er lekne kvinner, men stort sett hvite menn med utdannelse innen økonomi og ledelse eller teknologi og realfag. Men da er vi i hvert fall enige om at det er et fenomen med at kvinner hyller kvinner på sosiale medier, det er ikke nødvendigvis noe galt med det (selv om språket kan bli litt barnslig av og til), og så later vi som at det kommer til å føre til at færre velger deltid, flere satser på topplederjobber og at det står en digital venninnegjeng klar til å heie på de som gjør det. Eller har jeg da bare tolket og synset i vei, generaliserert og forenklet slik jeg vanligvis gjør?

I så fall er det antakeligvis trigget av dype, smertefulle mekanismer. Jeg er ikke feiltastisk. Bare tastisk. Tøff med tastatur. Og trives i grunn med det.

Share, if you dare!

torsdag, mars 20, 2014

Test deg selv som stortingsrepresentant

Har du lyst til å føle litt på hvordan det er å være stortingsrepresentant?

Lat som om du har vært saksordfører for en proposisjon som skal legges frem for Stortinget, og les teksten nedenfor høyt og i normalt snakketempo. For gøy kan du ta en Marie-kjeks før du starter...

------
President!

Det er kutyme å takke komiteen for samarbeidet ved fremleggelsen av en proposisjon for stortingsbehandling, og det gjør jeg gjerne. Men takken bør vel så mye gå til forrige komite og regjering, som har utarbeidet endringene i finansieringsvirksomhetsloven, med videre, som har fått tilslutning fra alle partiene.

Proposisjonen omhandler fire separate lovendringssaker som behandles i en runde. Det første har bakgrunn i Banklovkommisjonen og Finanskriseutvalgets forslag om nye regler for nemndbehandling av tvister mellom finansforetak og deres forbrukerkunder. Endringene i finansieringsvirksomhetsloven, verdipapirhandelloven og verdipapirfondloven svarer til dette.

Det andre har bakgrunn i det tidligere Kredittilsynets, nå Finanstilsynet, forslag av 2009 om en ny bestemmelse i eiendomsmeglingsforskriften om at megler skal sørge for at kjøper har fått hjemmel til eiendommen før kjøpesummen kan disponeres på vegne av selger.

Dernest foreslås det endringer av reglene om taushetsplikt i finanstilsynsloven, sentralbankloven og folketrygdfondloven for utveksling av opplysninger, og til slutt endringer i verdipapirregisterloven for å gi innsyn i opplysninger i verdipapirregistre underlagt lovpålagt taushetsplikt for forskningsformål.

Endringene i finansieringsvirksomhetsloven, verdipapirhandelloven og verdipapirfondloven gir nye regler om nemndbehandling av tvister mellom finansforetak og deres kunder. Et finansforetak skal, dersom det ikke følger en uttalelse fra en klagenemnd i tvist med en forbrukerkunde, dekke egne og motpartens nødvendige sakskostnader ved domstolsbehandling i første instans av samme tvist mellom de samme partene. Dette vil gjelde tilsvarende for behandling i høyere rettsinstanser dersom finansforetaket er den ankende part.

Endringene i eiendomsmeglingslovens regler om oppgjør av eiendomshandler gjør at megler skal sørge for at kjøper får hjemmel til eiendommen før kjøpesummen kan disponeres på vegne av selger. Forslaget vil blant annet bidra til å sikre at kjøper og kjøpers långivere ikke lider økonomisk tap i forbindelse med oppgjøret.

Endringene i finanstilsynsloven, sentralbankloven og folketrygdfondloven foreslås for å ivareta hensynet til nødvendig informasjonsflyt og hensynet til klare og oversiktlige regler om taushetsplikt. Kort sagt at nødvendig informasjon kan deles mellom de berørte institusjonene, men at taushetsplikten vil følge både forretningsmessige opplysninger i sin alminnelighet og opplysninger det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde.

Videre vil endringer i lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) innebære at det for forskningsformål blir åpnet opp for å gi innsyn i opplysninger i verdipapirregistre underlagt lovpålagt taushetsplikt.

President

Det finnes nok mange saker som skaper mer inspirert debatt og engasjement i Stortinget enn dette. Men endringene i finansieringsvirksomhetsloven styrker forbrukerens rettssikkerhet ovenfor finansforetak, endringene i eiendomsmeglingsloven vil sikre en mer ordnet eiendomshandel enn dagens regelverk.

Videre vil endringene i finanstilsynsloven, sentralbankloven og folketrygdfondloven sikre nødvendig informasjonsflyt, mens endringene i verdipapirregistreringsloven sikrer innsyn i opplysninger for forskningsformål som kan ha samfunnsmessig betydning.

Det er fire gode saker som kommer borgerne til gode, så da takker jeg for forarbeid og samarbeid om det og tar herved opp innstillingen.

----------------

Merkelig nok var det ingen som tok ordet til debatt...

onsdag, mars 05, 2014

Takk - for guds skyld - nei!

Womens Speakers har satt i gang en kampanje for å få menn til å si #NeiTakk til å tale på seminarer og konferanser dersom ikke kvinner også deltar fra scenen. Et prisverdig tiltak, men som jeg skriver i et tidligere innlegg - når 41% kvinner velger å arbeide deltid, blir det ofte 41% færre potensielle toppledere, talspersoner og fagpersoner å velge fra. Det er ikke bare mannens skyld.

Men jeg kom på en ting kvinner bør si #NeiTakk til. Kvinnekonferanser. Nærmere bestemt inspirasjonsdager.

Hva i all verden får voksne kvinner i fulltidsjobb til å ta en dag fri fra jobben for å bli "inspirert" av komikere, idrettsutøvere, tidligere rusmisbrukere, forfattere og annet som overhodet ikke er jobbrelevant, og hvilke idioter av noen arbeidsgivere gir tillatelse til dette? Jeg håper for guds skyld de bruker feriedager og egne penger på dette, for ærlig talt - hvis du drar på inspirasjonsdager, så er du verken opptatt av jobb, fag eller karriere. Hvis jeg noen gang blir arbeidsgiver, og mye kan tyde på at jeg aldri blir det, så vil en søknad om fridag til å delta på inspirasjonskonferanse møtes med første varselbrev om oppsigelse.

Nå må jeg beklage ovenfor KK, men de ligger så sinnsykt godt til for hugg akkurat nå, men de er ikke de eneste. For den nette sum av en tusenlapp kan du droppe jobben, fremdrift i dine prosjekter, saksbehandling og oppdatering innen fag, og heller dra på feelgood-dag med kvinnebladet. Inkludert i prisen er

• Latter, glede og kloke tanker
• Bobler i glasset og buffet
• Gode shoppingtilbud
• Velfylt goodiebag

Latter, glede og kloke tanker?

Skyt.meg.nå.com

Og i stedet for å få jobbrelevant eller faglig påfyll, fikk du hos KK i fjor popyndling Carola, feelgoodprins Jens Pikenes, komiker og skuespiller Henriette Steenstrup, journalist og forfatter Kathrine Aspaas, coach Elizabeth Gummeson, humor-ikon Ruby Wax og den prisbelønte foredragsholderen Manuel Knight. Helt sikkert inspirerende på et nivå som trenger bobler i glasser og en velfylt goodiebag.

Jeg elsker Henriette Steenstrup som komiker, og jeg dåner til Jens Pikenes på julekonsert, men fridag fra jobben for å bli "inspirert"?

Spar meg.

Kvinner må slutte å bruke tiden sin på piss. Slutt å les horoskoper, slutt å delta på seminarer uten faglig innhold, slutt å bruk arbeidstiden på ting som ikke er jobbrelevant. Les gjerne Paulo Coelho om du på død og liv må ha vissvassne tanker i livet.

I det hele tatt - takk nei til inspirasjonsdager uten innhold, og bli heller inspirert av kunnskap på fagdager, med og uten kvinnelige foredragsholdere, og gode nettverk med fagpersoner som deler kompetanse og råd.

Og sorry KK - elsker bladet, dere er ikke de eneste som holder på med dette - men her må kvinner sjøl ta ansvar og si #NeiTakk.