Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

fredag, juni 21, 2013

Twitring med Tourettes

"Dårligste unnskyldning for å gå bananas i fylla jeg har hørt."

Dette var en av kommentarene da jeg varslet på Facebook i går om at jeg hadde gitt Twitterkontoen min til en kampanje for økt forståelse av Tourettes syndrom for 24 timer.  Det var nok flere som trodde jeg var gått ned i tredje flaske med Chablis da #Surrenderyoursay begynte å sende ut meldinger, men de aller fleste trodde det var et virus. Slik så feeden ut etter et par timer:


Jeg innrømmer glatt at det ikke var et brennende engasjement for å spre kunnskap om Tourettes som gjorde at jeg deltok. Jeg syntes rett og slett kampanjen var smart, ville teste ut og tenkte også at det ville bli morsomt. De fleste av oss forbinder jo Tourettes med utrop av obskøne ord eller sosialt upassende og nedsettende bemerkninger. Ikke at det er morsomt for de som har syndromet, men det er ofte slik de blir karikert. Dette symptomet er imidlertid til stede hos bare et lite mindretall av personer med Tourettes.

Jeg gjorde dessuten èn sentral tabbe. Jeg leste for sent på kampanjesidene at vi kunne tvitre som normalt også. Ved at jeg lot kontoen stå på 24 timers fra kampanjes side reduserte jeg tvitringen kun til syndromet. I stedet burde jeg tvitret "normalt" i tillegg. Det er jo dessuten mer realistisk, da ticsene jo kommer i tillegg til vanlig oppførsel. Tourettes er, i følge Wikipedia, preget av fysiske (motoriske) tics og minst en vokal (lydlig) tic, av varierende hyppighet. De vanligste typene tics er blunking, hosting, kremting, snufsing og ansiktsbevegelser. I tillegg kommer altså vokal lyd.

Jeg har lite erfaring med syndromet, men husker at jeg en gang så ei jente som skulle gå av bussen. Omtrent i det bussen stopper på holdeplassen roper hun ut noe (som jeg ikke husker) som gjorde at alle hoppet litt i setet og stirret på henne. Hun så fortvilet tilbake på oss, og sa høyt "beklager, jeg kan ikke noe for det" før hun gikk av. Hvor kjipt er det ikke å hele tiden måtte forklare og unnskylde noe man faktisk ikke kan noe for?

Jeg var overrasket over hvor "kjedelige" tweetsene som ble sendt ut via kontoen min var. Først trodde jeg at kampanjen rett og slett ikke var så smart likevel. Så leste jeg at alle meldingene de legger ut er inspirert av faktiske personer og deres tics. De kan være så monotone, meningsløse og gjentakende. For ikke snakke om irriterende. Om du ikke kjenner til mennesker med ufrivillige tics så er det jo ikke helt usannsynlig at det er det du vil oppfatte dem som - irriterende. Trist, men sant.

Tourettes er ikke lenger ansett som en sjelden tilstand. De fleste tilfellene er milde og blir derfor ikke alltid fanget opp. Mellom 1 og 10 av 1000 barn har Tourettes. Så mange som 10 av 1000 personer kan ha ticslidelser, alle typer inkludert. Mennesker med Tourettes har normal levealder og intelligens. Alvorlighetsgraden av tics avtar for de fleste barn gjennom ungdomsårene, og ekstrem Tourettes i voksen alder er sjelden. Heldigvis.

Så da vet du det. Jeg syntes kampanjen er glimrende, bare synd at jeg altså ikke tvitret som normalt i tillegg. En stor takk til dere tålmodige sjeler som holdt ut i 24 timer. En ikke fullt så stor takk til de 35 som avfulgte. En grei læring er jo at jeg når som helst kunne skru av kampanjen og gå tilbake til normalen. Det kan ikke de som har Tourettes. Husk på det.

Så nå vet du at dersom du blir kalt rasshøl eller bitch fra min twitterkonto så er det overveiende sannsynlig at det faktisk er fra meg.

Bitch!

mandag, juni 10, 2013

Den store samtalen

Det er kvinnene som mangler, ikke mediene som er late. Selv om vi deltar i alle de små samtalene på sosiale medier, er vi fortsatt ikke tilstede i de samtalene der det teller mest.

På fredag havnet jeg i nok en diskusjon om kvinner, morsroller og deltid på Twitter. I A-magasinet hadde jeg nemlig ment at grunnen til at færre kvinner enn menn deltar i offentligheten er at 41% kvinner jobber deltid. Dermed er de ikke kvalifisert til stillinger som gir dem anledning til å delta i samfunnsdebatten. Kvinners manglende deltakelse i debatter gjenspeiler nok i stor grad kvinners deltakelse i arbeidslivet. Får vi flere kvinner inn i fulltidsstillinger og sjefsjobber, blir det også flere kvinnestemmer i offentligheten.

Dette kunne umulig stemme, mente flere, for DE var jo aktive på Facebook og Twitter. Sånn har det blitt. Bare en selv mener de er viktig nok i samfunnsdebatten så er statistikk, forskning og kunnskap uviktig. Hadde disse aktive tvitrerne lest A-magasinet, ville de også fått med seg at vi også vet ganske mye om dette. Og at de tar feil.

For bare fem år siden var 80 prosent av debattinnleggene og kronikkene i de største avisene skrevet av menn. Siden den gang har redaksjonene jobbet aktivt for å få flere kvinner inn, og både Aftenposten og VG sier at de har et mål om en kvinneandel på 40%. Men Institutt for samfunnsforskning har undersøkt hva den såkalte ”åpne debatten” via sosiale medier og andre nettsteder fører til . De fant ut at den åpne debatten på nettet ser ut til å jevne ut forskjellene mellom folk når det gjelder økonomi, utdanning og alder, men at den øker forskjellene mellom kjønnene. Nettdebattene er stort sett diskusjoner menn i mellom. I nettavisenes debattfora, på blogger og de fleste nettsamfunn er det i snitt to tredjedeler menn som deltar. Facebook skiller seg ut med 51% kvinnelige debattanter.

At kvinner bruker Facebook såpass mye er fordi debatter og innlegg stort sett er av privat karakter. Medieforsker og professor ved Institutt for journalistikk og medier ved Høskolen i Oslo og Akershus, Elisabeth Eide, har forsket på kjønn og medier i mange år. Hun mener at sosiale medier sluser kvinner inn i tradisjonelle roller, fordi de kvinnene som har suksess på nett er de som går inn på tradisjonelle arenaer som hus og hjem, mat og barn. Alle andre steder er det altså menn som dominerer.

Det kan være en tilfeldig korrelasjon, altså ikke ha noe med hverandre å gjøre, men i en undersøkelse svarte halvparten av mannlige nettdebattanter at de mente grensene for hva man kan si i nettdebattene er for strenge, mens 40 prosent av de kvinnelige respondentene mente de var for frie. Den hetsen og sjikanen vi har blitt kjent med det siste året kan være en årsak til at kvinner ikke deltar mer.

Men nå var det ikke bare debatter jeg kommenterte i A-magasinet. Det var kvinner i offentligheten. For meg er det innlysende at når så mange kvinner velger deltid, så blir det færre kvinnelige sjeføkonomer, sjefanalytikere, sjefer generelt - som gjerne er de som uttaler seg til mediene om saker. Det trenger ikke være i forbindelse med debatter, men i aktuelle saker innen forskning, økonomi, næringsliv. Det er mulig at kvinner er best på å blogge om hjem og hus, men det er mennene som setter dagsorden for saker som berører samfunnet. Selv om det er riktig at de små samtalene er viktige, så trenger vi mer enn bare sosialt lim for at hjulene skal gå rundt.

Jeg sa til A-magasinet at mediene var late i sitt utvalg av kilder. Det beklager jeg. De store mediene søker bevisst etter flere kilder. Det er bare kvinnene som ikke er der. Det beklager jeg også.

Oppdatert: har endret litt uklarhet i tekst om undersøkelse blant mannlige og kvinnelige nettdebattanter. Det er to populasjoner det er snakk om - gruppen av menn og gruppen av kvinner. Halvparten av mennene mente nettdebatter var for strenge, mens førti prosent av gruppen av kvinner som svarte, mente den var for fri. Vet ikke om det var oppklarende...men verdt et forsøk :-)

fredag, juni 07, 2013

Partnerdrap - lite å gjøre med?

Norge ligger lavest på statistikken over partnerdrap i Europa. Likevel utgjør antall partnerdrap en svært høy andel av drap i Norge. Er det virkelig ingenting vi kan gjøre med det?

Ni kvinner og en mann er så langt i år drept av sin nåværende eller tidligere partner i Norge. Det siste drapet skjedde onsdag denne uken. Av nitten drap så langt i år, er altså nå flertallet partnerdrap. Årsakene til drapene er mange og sammensatte. Det handler om depresjon og psykiatri, om samlivsbrudd og ære, om likestilling, og om voldsutøvere i nære relasjoner.

TV2 har laget en tidslinje over drap i Norge så langt i år. 

Da jeg la ut min gamle kommentarartikkel om Æresdrap på norsk hos ABC Nyheter fra 2009 i forbindelse med saken, var en av kommentarene på Twitter at dette er noe vi antakeligvis ikke kan gjøre noe med. Vedkommende begrunnet det ikke, men jeg er enig i at det er problematisk. For det første er problemet for lite - altså "bare ti", for det andre er det ulike grunner til at partnerdrap skjer og derfor vanskeligere å forebygge. Men likevel. Er det riktig? Er det virkelig ingenting vi kan gjøre?

Vi har lite forskning på de som dreper sine partnere i Norge. I drap-selvdrap er den typiske gjerningspersonen en etnisk norsk mann. Han tilhører middelklassen, er som oftest litt eldre enn drapsmenn ellers, bruker gjerne skytevåpen, og har ofte planlagt drapene. Drapene skjer gjerne etter et samlivsbrud, der mannen føler at hele livet hans raser sammen, og ser på drap som eneste utvei fordi han har tapt ansikt utad. Derfor drar vi en parallell mellom drap-selvdrap og æresdrap i andre kulturer, sier lege Siri Lerstøl Olsen i en artikkel i Dagbladet. Olsen er medforfatter av boka «Mord - selvmord i nære relasjoner».

Det er åpenbart at selv om mange føler at livet raser sammen etter et samlivsbrudd, velger de færreste å begå drap. Men enkelte studier viser at mange opplever psykisk angst, depresjon, og vanlige psykosomatiske plager som søvnproblemer og muskelsmerter. 25 prosent av dem som gjennomgår samlivsbrudd blir sykemeldte og mange blir langtidssykemeldte. Etter en gjennomgang av selvmordsstatistikken gjennom femti år, mente sosiolog og forsker ved SSB, Anders Barstad, at samlivsbrudd er en av årsakene til en økning av selvmord blant menn. 

Jeg mener faktisk at vi kan gjøre noe med dette. Økt åpenhet om hvordan det kan føles å gå gjennom et samlivsbrudd og hjelp til å takle det. Vi trenger ikke nødvendigvis offentlige tiltak, selv om noe kan legges til hjelpeapparatet. Åpenhet fører ikke bare til at de det gjelder kan gjenkjenne og forstå sin egen situasjon, men også at vi rundt blir mer bevisste og kan bidra. Om ikke det alene bidrar til å redusere antall partnerdrap, så er det åpenbart at det kan bidra på flere områder. For de av dere som ikke vil anerkjenne partnerdrap som et samfunnsproblem, så kanskje det at 25% av de som går gjennom et samlivsbrudd blir sykemeldte og langtidssykemeldte kan bidra. Eller som en av våre gjester i talkshowet Studio FEM sa; "Jeg trengte egentlig bare en å snakke med". I stedet ga legen han en resept på sovepiller, starten på et mangeårig misbruk av legemidler og narkotiske stoffer. Det hadde ikke trengt å bli slik.

Professor i psykiatri Gustav Wik ved Universitetet i Bergen mener at etnisk norske menn dreper sine koner for å gjenopprette æren de har tapt etter et brudd. Psykolog Terje Galtung mener det ikke er mulig å hindre partnerdrap og beskriver personligheten til menn som dreper som egosentriske og dominerende, men rause når de mestrer situasjonen og har kontrollen. Dersom kvinnen bryter ut av forholdet kan drap være en måte å gjenvinne kontrollen på. Det kan minne om æresdrap, sier han.

Ære, psykiske problemer, ønske om kontroll er noen av forklaringene. Den sterke følelsen av frustrasjon kan også ligge i at drapsmannen føler seg krenket av en motpart, altså kvinnen, som han ikke oppfatter som likeverdig.

Det er altså et spørsmål om likestilling. Krenkelsen oppfattes som mer frustrerende fordi den som "krenker" ikke er likeverdig og dermed har mindre "rett" til å foreta egne valg. Vi kan vel sette puktum for om vi fortsatt trenger debatt om likestilling i Norge bare her.

En som dreper sin nåværende eller tidligere partner, trenger ikke tidligere ha utøvd vold mot denne. Men vold i nære relasjoner kan føre til drap. Uansett er vold i nære relasjoner så alvorlig at vi uansett må gjøre mer for å bekjempe det. At vi har gått fra begrepet "familietragedier" til å kalle det vold i nære relasjoner, er en begynnelse. Kall det for det det faktisk er. At vold i nære relasjoner får tragiske konsekvenser er derimot hevet over en hver tvil. Også er her problemstillingen flerdelt. For det første rammer den eldre (barn på jakt etter penger, i eldre par der den ene er syk), den rammer kvinner (normale norske kvinner i arbeidslivet, kvinner som er økonomisk avhengige av sin mann, kvinner i henteekteskap - enten mannen er etnisk norsk eller ikke), barn (der både kvinner og menn er voldsutøvere), menn (av kvinner og andre menn).

For det andre er mye av volden skjult. Det er vanskelig å hjelpe de vi ikke kjenner til. Derfor er det å avdekke vold kanskje den største utfordringen. I regjeringens melding om vold i nære relasjoner foreslår de å legge opp til at alle gravide kvinner skal bli spurt om de har opplevd eller opplever vold i et forhold. Det er riktig at graviditet utrolig nok kan være en uløsende faktor for partnervold, men jeg er skeptisk til tiltaket. I hvert fall som enkeltstående tiltak. Det blir et ekstremt skjevt utvalg. Jeg vurderte å foreslå at vi heller burde legge dette til NAV. De treffer flere, og vi vet også at vold i nære relasjoner oftere kan knyttes til sosiøkonomiske forhold. Men på en annen side - selv om NAV hadde fungert perfekt, så er jeg usikker på om vi alltid skal gjøre en hver kontakt med det offentlige til en mulighet til å avdekke alt annet enn grunnen til at vi kontakter dem. Hjelpeapparatet kan fort bli dynget ned av gode intensjoner, der vi ikke kan sikre kompetanse eller kvalitet. Tar gjerne mot innspill på dette.

Så er det er volden vi kjenner til. Her finner vi alle de som daglig lever med voldsalarm, bor i krisemottak eller lever i skjul. Det er jo her vi burde kunne gjøre mer. For meg er det helt ubegripelig at vi utstyrer mennesker med voldsalarm slik at voldspersonen kan gå løs. Dette er en fallitterklæring, selv om det er et sikkerhetstiltak for den utsatte. Det må avsettes midler til kompetanseheving og lønn til de som etterforsker trusler og vold i nære relasjoner, vi må sørge for at de som trenger beskyttelse faktisk får den beskyttelsen de har krav på, vi må slutte å gi strafferabatt til voldsutøveren og dømme hvert forhold for seg. Volden på lørdag kveld legges til volden på fredag kveld, og voldtekten natten i mellom blir dømt som det det er - voldtekt.

Klarer vi å få gode resultater og åpenhet rundt den kjente delen av volden som foregår i nære relasjoner, har jeg godt håp om at vi klarer å konvertere skjult vold til kjent vold og etter hvert kan få redusert denne også. Derfor er jeg helt uenig med de som mener at antall partnerdrap er håndterbart, ikke kan forebygges og vi kun må leve med dem. Men det er ikke en løsning og det er ikke enkelt.

Vi klarer aldri å bekjempe alt, men det betyr ikke at vi ikke skal forsøke.

Har du innspill eller forslag, vet om gode eksempler eller land vi bør se til? Kommenter gjerne nedenfor eller send meg mail (vampus (a) gmail. com )

Det har vært noe debatt rundt tallene for partnerdrap i Norge. Dagbladet gjorde en liten oppklaringsjobb her.  

mandag, juni 03, 2013

Fritt frem på Internett

Nå er det visstnok ikke lenger fritt frem til å si og mene det du vil på Internett. Som om det noensinne har vært det.

Bare fordi norsk straffelov ikke har sett på personlige blogger som en del av det offentlige rom, har det egentlig aldri vært fritt frem til å si og mene det du vil på Internett. Sjikane, hets og trusler trenger ikke være ytret i offentlig rom for å være forbudt. Dersom du truer meg på telefon, via brev eller kommer på døra hjemme hos meg, så er det fortsatt forbudt å sjikanere, hetse og true. Vi har bare ikke brydd oss med å ta sjikane og trusler på alvor. Politiet har da bedre ting å bruke ressursene på enn folk som ikke kan allmenn dannelse på Internett.

Ulovlige ytringer er ulovlige uansett hvor de fremsettes. Men fordi de ulovlige ytringene har fått lov til å florere fritt uten at avsender opplever at de får noen konsekvens, er det mange som tror at det er fritt frem på Internett og at det alltid har vært sånn. Slik er det ikke.

For det første har vi alle hatt et håp om at Internett og nettdebatt skulle være selvregulerende. Som blogger har jeg tilpasset hva jeg skriver til hva jeg opplever i kommentarfeltet. Det er ikke noe negativt med det. Det betyr bare at jeg har blitt flinkere på å drive research, underbygge påstander og lenke til kilder før jeg publiserer. Det har også bidratt til å gjøre meg bedre når jeg forbereder meg til andre type debatter.

For det andre hadde vi kanskje et naivt håp om at friheten og muligheten som Internett har gitt oss alle til å kunne delta og bidra i debatten ville bli brukt til nettopp det. En mulighet til å sette nye saker på dagsorden, nyansere, utdype og bredde debatten, stille andre spørsmål og kanskje få bedre svar. Det er med oppriktig sorg mange av oss har sett på hvordan sure menn og troll til kjerringer har fortrengt den konstruktive debatten for å bare spre egne meninger med udokumenterbare fakta. Det var jo ikke slik vi ønsket det.

Samtidig skal ikke samfunnsdebatten bare være for de glattpolerte, velformulerte og medietrente. Da uthules debatten vel så mye som når den blir overlatt til de som fortrenger andre gjennom å oppføre seg som komplette rasshøl på nett. Problemet er vel at det er omtrent der vi er nå. Hvordan skal vi komme oss ut av det?

Saker som synliggjør at det du gjør og sier på Internett faktisk har en konsekvens, bidrar til at vi som samfunn kanskje kan få en litt brattere læringskurve enn det vi har sett på nett de siste årene. Litt fortvilende er det å se at det er først når det kommer trusler mot offentlige tjenestemenn at politiet faktisk reagerer. Det at bloggeren Eivind Berge ble frikjent for sine drapstrusler mot politiet i Bergen for ett år siden, fikk folk til å reagere og ikke minst fremskyndet nødvendige endringer i lovverket. Men på tross av frifinnelsen, sa han selv at han ville endre tone og innhold i etterkant. Noen ganger kan synliggjøring av reaksjoner være nok.

Det kommer flere saker. Nylig ble Rolf Erik Hanssen, kjent som Norges verste nettmobber, også dømt. Hans omgangstone er å kalle alle som er uenige med han for pedofile, klamydiainfiserte sklier og frityrinfiserte fettberg. Snakk om å delta i debatten for å forsøke å heve den, bidra med ny innsikt, nyansere eller bredde den. De to unge jentene i Sverige som brukte Instagram til å legge ut sexrykter om "de største horene i Göteborg" står nå tiltalt for grove æreskrenkelser.

Vi trenger slike grensesettende saker. Kanskje det kan føre til faktisk endring. For det har aldri vært fritt frem på Internett. De samme reglene som gjelder i resten av samfunnet gjelder også der. Slik både skal og bør det være.

(Av en eller annen grunn husket jeg Hanssen som bergenser, men heldigvis sender oppvakte lesere mail med korrigeringer - takk til både Håkon og Sveinung :-))