Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

onsdag, mars 09, 2016

Praha - En laang historie

Året er 2002. Nordby Lunde har akkurat kurert kjærlighetssorg med å gå Kilimanjaro. Det anbefales ikke. Det er ingen kjærlighetssorg som ikke kan kureres billigere med øl på lokalpøbben din enn å gå føkkings Kilimanjaro. Men det gjorde jeg. Og det er litt typisk meg. Å gjøre noe som er helt utenfor typisk meg, gjerne fordi jeg tror at verden rundt meg sier at ”det klarer du ikke”. Så da gjør jeg jo det. Typisk. (Den turen har jeg skrevet om tidligere)

Anyhow. Den turen var litt planlagt. Og dyr. Særlig for en som står og pakker ut soveposen og turutstyr av plasten i det vi camper første kvelden. Med andre ord, måtte kjøpe alt turutstyr nytt. De andre var ikke imponert, for å si det forsiktig. Er mer kjent for å gå Birken Rundt (som i drikke rundt Birkelunden på Grünerløkka) enn å gå Birken. Har aldri gått Birken. Ingen planer om det heller. Så full blir jeg aldri. Men jeg følte meg fullt ut kvalifisert til å gå Kilimanjaro uten å ha vært på noen fjelltopper i Norge. Noen sinne. Jeg gikk en treningstur til Sognsvann da. For å gå inn utstyret. Altså skoa. Det gikk jo overraskende bra. Jeg kom jo opp. Til Sognsvann, altså.

Det som ikke var planlagt var at jeg mellom å ha brukt bonusen på jobben til å kjøpe en tur til Afrika for å vise en eks, som til alt overmål bodde i et annet land hvor vi ikke hadde felles venner og da aldri ville vite at jeg hadde gjort dette, var at jeg fikk sluttpakke. I mellom å ha blitt dumpet og bestemt meg for å ikke bare gjøre noe han hadde gjort før (dra på safari i landet ”Afrika”) , og legge til at da skal jeg gå Kilimanjaro i tillegg, så mista jeg jobben. Selskapet jeg jobbet for slo seg sammen med et annet selskap, og til tross for at de mente jeg var blant topp fem markedsførere i Europa så ble det sluttpakke. Sluttpakke?

Hei, min ukjente venn som jeg ikke visste jeg hadde!
Nå skal det sies at når du er 29 år og uten barn, så betyr egentlig sluttpakke en ting: Partypak… ehm… MULIGHETER!

Fordi jeg er så heldig at jeg har verdens beste venner, så var selvsagt min første telefon til verdens beste venn. Fra toalettet på jobben ringte jeg og sa at du MÅ ta en øl med meg i kveld, jeg har det helt grusomt. Jo, for verden raser litt sammen når du får beskjed om at du blir sagt opp, sluttpakke eller ikke. Så. Jeg satt i et toalettavlukke og ringte, men klarte ikke si høyt at jeg hadde mista jobben. Bare at han måtte være der, og så skulle jeg sende sms. I sms’en skrev jeg hva som hadde skjedd. En Heidi griner ikke i tide og utide, og jeg ville ha begynt å gråte om jeg måtte si det høyt.

Morten stiller selvsagt opp. Da jeg kom til avtalt sted satt han solbrun og smilende med to duggfriske øl. - Heidi, du tror ikke seriøst at du skulle få en skulder å gråte på?

Helt ærlig, så trodde jeg jo det. Men nei. Det er der de beste gode vennene kommer inn. De gir deg ikke en sjanse.
- Hele tiden mens jeg har kjent deg har du babla om å dra ut å reise, finne deg sjæl, og sånn. Dette er jo den muligheten!
Det er ingenting som egentlig forklarer den pissesure følelsen du har når du egentlig nettopp har lyst til å sutre til noen om hvor fæl og urettferdig verden er, og noen kjenner deg så godt at de setter deg på plass. Jeg mistenker at folk med ME har alt for mange bare ”gode” venner.
Etter hvert kom det noen til og drakk øl med oss den kvelden, og jeg fikk grått mine bitre tårer... Jeg tok meg regningen på jobben og ga den til sjefen som hadde den ubehagelige oppgaven med nedbemanning. Han var helt enig i at det var en legitim reiseregning.

Et halv døgn senere hadde jeg hatt megler innom leiligheten og var i full gang med å planlegge hvor jeg skulle reise. Endte opp meg å selge leiligheten og legge alt på lager, og var borte et halvt år. Folk har gjort mer spennende ting enn meg altså, så det er ikke det.

Først gikk den famøse turen til Kenya/Tanzania. Da hadde mellomlandet på vei hjem var det fredag formiddag. Jeg skulle begynne på min sluttpakkeinduserte reise allerede mandagen. På flyplassen var det skjermer som viste oss nyheter med flom i Europa. Føkk, hvor er det, husker jeg at jeg sa da jeg så bildene på skjermen. Det er dit du skal på mandag, Heidi, sa reisefølget. Og det var det. Praha under vann.

Jeg kom hjem. Eller det vil si, hjem til moren min. Leiligheten var solgt og alt var på lager, så jeg bytta strengt tatt ut en bag med en annen før jeg dro videre. Og første byen på en seks måneders reise var Praha. Byen under vann.
PS! Jeg har stått på Uhuru Peak - Frihetstoppen - på Kilimanjaro altså. Ikke bare gått rundt Sognsvann. Anbefaler det ikke. Altså. Kilimanjaro. Ta heller Sognsvann. Billigere.




Neste post - Praha.

Ingen kommentarer: