Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

fredag, mai 04, 2018

Statfjord C - plattformsafari

Det er en ting som slår møter med flagg som politiker. Det er å stå i verneutstyr på en oljeplattform. Det slår i grunn det meste.

Flytedress slår møter med flagg. Foto: Margret Hagerup

I det vi tar av fra heliporten på Sola, trenger AC/DC med "Thunderstruck" gjennom øreproppene vi har under hodetelefonene. Arbeid- og sosialkomiteen på Stortinget har hatt en full møtedag hos Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet i Rogaland, og i tidlige morgentimer dagen etter sitter vi nå i overlevelsesdrakt i helikopter på vei ut til Statfjord C-plattformen. Statfjord-feltet er Norges største oljefelt, og Statfjord C en av våre eldste plattformer.

Jeg hadde gruet meg litt til helikopterturen på halvannen time. Men sen kveld dagen før og tidlig start på dagen i dag gjorde at det var lett å slumre etter tredje gang de spilte av "Back in the USSR" med Beatles på fellesanlegget. Den spillelista har betydelig forbedringspotensiale, for å si det slik. Før vi kom så langt har vi fått sikkerhetsbrief og lagt igjen det meste av løsøre, inkludert mobiltelefonen min. Turen er selvsagt litt smisk fra Statoil og NHO-foreningen Olje og Gass, men høyst relevant da HMS-meldingen for petroleumssektoren er til behandling i komiteen. Dessuten burde alle norske politikere (og kulturarbeidere) ha et forhold til den sektoren de diskuterer og kritiserer, men mer enn gjerne tar penger fra.

Etter en stund begynner plattformene å dukke opp mot horisonten. Å kalle en oljeplattform vakker, er å ta i litt. Men de står nå der, som en manifestasjon av ingeniørkunst, skaperkraft og menneskelig virke. Et virke som har skapt verdier og arbeidsplasser som hele Norge nyter godt av. Det er vakkert.

Det slår meg at vi hørte mer om bransjen før. Jeg vokste opp med Ekofisk, Statfjord, Oseberg og Gullfaks. Jeg husker Aleksander Kielland-ulykken. Jeg ser for meg navnene på de omkomne som ble lest opp mens de rullet over tv-skjermen. Jeg var syv år da ulykken skjedde i 1980. Det var en nasjonal katastrofe.

Vi hadde ingen tidligere oljearbeidere som demonstrerte foran Stortinget da 50 000 av dem mistet jobben i årene etter 2013. Men da regjeringen la frem et statsbudsjett med en økning på kulturbudsjettet på "bare" 6,3 prosent fra 2013, kalte Norske Billedkunstnere det en katastrofe og varslet demonstrasjoner fordi 53 stipender forsvant. I 1980 døde 123 mennesker. Noen påsto for en stund siden at "kunsten er den nye olja". Gleder meg til å se kulturnæringen skatte 78 prosent av overskuddet sitt, og over en tjueårsperiode levere et investeringsfond på 8000 milliarder kroner. Norske kunstnere burde snu seg mot Statfjord og bøye hode i takk fem ganger om dagen.... men det burde kanskje vi andre også.

Når vi får beskjed på øret om at vi lander om kort tid synes jeg plattformen ser litt liten ut der borte, men skvetter i det fakkelen på den plattformen vi faktisk skal lande på fyller hele ruta. Der er den, ja. Satan, den er svær!

Statfjord C. Foto: Harald Pettersen/Statoil
Velferd til venstre på tegningen.
















Vi har mer eller mindre fotoforbud/mobilforbud, så bildene er henholdvis stjælt og rappa.

Som barnehagebarn i litt store vinterdresser blir vi gjetet ut av helikopteret og ned under dekk, der vi blir ønsket velkommen. Vi klør i fingrene etter å få på oss hjelm og få bilder til Facebook, men faglig oppdatering først. Tror vi. For først kommer en fyr tuslende inn i vernedress og ser mest ut som han har gått seg vill. Så går han på scenen i salen der vi sitter, plukker opp gitaren og gir oss et magisk øyeblikk. Se selv (filmen er et tidligere opptak fra YouTube).



Jeg måtte selvsagt google fyren. Vegard Leite var en av favorittene i Idol i 2011. I audition får han skjell av en av dommerne for å være industrimekaniker med håp om sveisebrev og ambisjoner om å ha musikken på sida. Vi burde i grunn hylle industrimekanikere på norske oljeplattformer som rockestjerner. Vegard får applaus.

Plattformsjef André Førre begynner med å si at de er stolte av arbeidsplassen sin. Stolte av hva de får til og de verdiene de leverer. I 2016 ble oljefat nummer fem milliard produsert på Statfjord C. Plattformen hadde da gitt oss 1,5 billiarder i inntekter. Det tilsvarer 3 millioner sykepleierårsverk, eventuelt 7 millioner billedkunstnerstipender. Inntektene fra Statfjord tilsvarer nesten 20 prosent av oljefondet. Fordeler vi beløpet på hver enkelt av oss, vil det bety 240.000 kroner per innbygger. Antakeligvis mer, da tallene er to år gamle. Kunsten er den nye olja. Sprøyt.

Med oss har vi representanter fra Statoil, blant annet tidligere plattformsjef Goro Elisabeth Müller,  konserndirektør Jannicke Nilsson og informasjonssjef Rannveig Stangeland. Statoil har med andre ord damer. Og gir dem muligheter. Det er ikke Statoils skyld at over 40 prosent av norske kvinner inntil nylig jobbet deltid. Du havner ikke i konsernledelsen i Statoil om du velger deltid. Sorry. Politisk sett har vi sørget for å sementere kjønnsrollemønstre gjennom kontantstøtte og fordeling av foreldrepermisjon. Så kanskje vi burde kutte ut kritikken mot norske selskaper for å ikke ha god nok kjønnsbalanse. Kvinner må lene seg inn sjøl, og politikken må redusere barrierer. Jeg tenker for meg selv at det ser litt kulere ut på CV'en å ha vært plattformsjef på Statfjord C enn å ha vært politiker.

Vi får høre om HMS-arbeidet i organisasjonen og på plattformen. Vi får bli med rundt på plattformen. Vi tester å sette oss inn i livbåt, og jeg kjenner at livbåt er fint, men jeg foretrekker et liv uten å måtte bruke en. Vi er krana, 70 meter over sjøen, og kollega Margret (som blogger her, og som sikkert skriver om dette i nærmeste fremtid) med litt høydeskrekk er lettere grønn når vi går nedover på ståltrapper bygget opp av rister som du ser rett gjennom. Jeg har det usedvanlig gøy. Pleier ikke være tøff i trynet på sånt som dette, men sola skinner, vi har flydd helikopter i pent vær og står i vernestøvler og hjelm på en føkkings oljeplattform. Min indre femåring har vært i fullgir siden jeg fikk sjokolademelk fra dispenser på hotellet til frokost. Nå står jeg og kjenner varmen fra norsk sokkel til norsk velferd strømme gjennom rørene på Statfjord C.

Arbeidstakerorganisasjonene er derimot litt mer lunkne. På møtet dagen før flagget de utfordringer med omstilling, frykt for dårligere sikkerhet og dårligere arbeidsbetingelser. Jobb i "oljå" har vært godt betalt, men ikke uten utfordringer. Skiftarbeid, med to uker på og fire uker av, kan være familievennlig dersom partnerne er enige om arbeidsfordelingen. Men de første tiårene var det mange av gutta i oljå som brukte mange timer på pub, sier en av de vi går rundt på plattformen med. Tidene har endret seg. Både forventningene til familieliv, og til helse, miljø og sikkerhet. Norske plattformer skal være verdensmestere i HMS. Og de har blitt tryggere. Pilene peker nedover i nesten alle sammenhenger, utenom personskader. Automatisering øker. Kontinuerlig forbedring og kostnadseffektiv drift er ikke motsetninger, snarere kan det være tvert i mot. Det samme med reduksjon av utslipp. Norske plattformer sparer penger på å spare utslipp, og blir mer konkurransedyktige. Da oljeprisen raste i 2014, var diskusjonen på hva balanseprisen for kostnaden for en plattform kontra inntekten var, og balanseprisen for Johan Sverdrup var 80 dollar fatet. Nå er den nede i 31 dollar. Men norske oljearbeidere har grunn til å frykte robotisering og automatisering. Vi har allerede helautomatiserte plattformer. Høye lønninger og strenge HMS-krav vil gjøre at det lønner seg å automatisere mer på eksisterende. Men også det er en sikkerhetsutfordring når det gjelder "internet of things". En oljeplattform kan angripes på mange måter. Og antall personskader må ned, enten det handler om å vrikke et bein eller få en skiftenøkkel i hodet. Våre hjelmer kommer med påfestede øreklokker. Det er ikke det at vi ferdes så mye i støy, men øreklokkene fester hjelmen bedre til hodet. Når vi står ute i vinden skjønner vi at det er et poeng. Mangel på hjelm kan kanskje være farlig for deg, men den som eventuelt får den i trynet med fart kan få alvorlige personskader. Vi fester det som festes kan. Helse, miljø og sikkerhet er tross alt grunnen til at vi er her.

Det kjøres jevnlig øvelser på plattformen. Om det er til ære for oss vites ikke, men et team står plutselig hos sykepleier Steinar, og SAR-helikopter tilkalles. Search- and rescue-ressursene deles på plattformene i mellom, og siden teamet først er tilkalt får vi også snakke med dem.

Det er i det hele tatt en fullpakket dag, som avsluttes med napoleonskake i kantina der vi spiste lunsj, og utsikt til Statfjord B. Spillelista på helikopteret har ikke forbedret seg vesentlig siden frokost, og på vei tilbake til Sola er gammal Beatles og AC/DC spedd ut med latinopop og country. Fra et HMS-perspektiv synes jeg det var litt unødvendig.

Når vi går på bussen fra helikopteret inn til ankomsthallen står helt ekte fagarbeidere der i oransje overlevelsesdrakter mot våre selvlysende gule. De ser ikke imponert ut. Det lyser kontorrotter på plattformsafari av oss. Og de har helt rett. Dessuten er det vel strengt tatt de som betaler lønningene våre - og det nye postmottaket på Stortinget - så her er det bare å bukke og neie.

Vel tilbake kunne vi konstantere at det hadde vært en usedvanlig vellykket dag, og at uansett farge på partiboka så er vi stolte av hva den norske oljeindustrien har gjort og gjør, men ikke minst de norske fagarbeiderne på plattformene våre. Debatten om oljas fremtid handler ikke om den jobben de gjør, for den respekterer vi (billedkunstnere som hater oljeindustrien men vil ha pengenes deres derimot...).

Takk til alle som bidro til en fantastisk dag. Noen nevnt, de andre ikke glemt!

Meldingen om helse, miljø og sikkerhet i petroleumssokkelen leser du her. Saken skal behandles i Stortinget 12. juni 2018.

torsdag, april 12, 2018

I den virkelige verden

Mormor og meg.
I den virkelige verden er jeg Heidi. I populismens verden er jeg Politiker. Som Politiker har jeg ingen kjennskap til den virkelige verden. Som Heidi ringte jeg rundt til hele familien forrige tirsdag for å fortelle at mormor mest sannsynlig ikke kom til å leve over natten.

Jeg begynner å bli rimelig drittlei kommentarer om politikere. Politikere som ikke forstår den virkelige verden. Som om jeg i det øyeblikket jeg ble politiker ble født på ny, uten tanker, opplevelser eller følelser forbundet med egen barndom, oppvekst og voksenliv. Skuffelser og gleder. Som politiker er du fri for sykdommer, fattigdom, hardt arbeid. Du har ingen aning om hvordan NAV fungerer. Du har aldri ligget og bekymret deg over om du kan betale regningene neste morgen. Du vet ikke hvordan det er å være arbeidsledig. Og har du familie, så er disse plettfrie. Slik sett får du aldri impulser utenfra eller forståelse for mennesker rundt deg. Med mindre du er Karin Andersen i SV så mangler du empati og er ikke i stand til å sette deg inn i hva andre mennesker tenker og føler. Særlig ikke hvis du har en annen mening om hvordan ting skal løses enn mer penger til x, z og y.

Misforstå meg rett. Som politikere er vi ekstremt privilegerte. Blant annet fordi vi kan og skal bruke tid på å møte mennesker, forstå deres situasjon, finne løsninger og legge til rette for et samfunn med muligheter for alle. Og som min favorittkomiker Tim Minchin sa i sin tale til avgangsstudentene ved sitt gamle universitet sier (her tolket av meg) - uansett hva som brakte oss hit og hva vår historie er, så er vi utrolig privilegerte fordi vi faktisk kom oss hit enten det er på tross av eller på grunn av. Så med fare for å virke sutrete, så er jeg likevel drittlei kommentarer om at jeg lever i en virkelighetsfjern boble fordi jeg utøver et virke på Stortinget.

Forrige tirsdag ble jeg bedt av legen på Ullevål Sykehus om å kontakte nærmeste familie for å forberede dem på at mormor antakeligvis kunne dø i løpet av natten. Men det begynte egentlig med en telefon fra fastlegen hennes mens jeg satt i stortingssalen og voterte siste møtedag før jul. Da jeg ringte opp, sa han bare rett ut at hun hadde en kul i magen som antakeligvis var kreft. God jul til deg også.

Som 91-åring er det ikke gitt at operasjoner går bra, men etter å ha konsultert lege på Radiumhospitalet fant de at hun var kvikk og rask nok til at det var verdt det. Hun gikk inn i pakkeforløp for kreft (takk, Bent Høie) og fikk dato for operasjon. I mellomtiden falt hun og brakk lårhalsen ved sin egen inngangsdør, hvor det er installert en automatisk døråpner som var ment å hjelpe. Men denne gang ble døren stående å slå mot henne. Inn på sykehus. Ny hofte. Og antakeligvis et hjerteinfarkt som følge av traumet. Det glemte forresten legen å fortelle. Deretter korttidsplass på sykehjem for rehabilitering. Tro meg. Du ønsker ikke å komme dit. Men det var bedre enn å komme hjem. Hun kan ikke lenger bo hjemme.

Fra sykehjemmet til Radiumhospitalet for å fjerne svulsten. Tilbake til sykehjemmet. Vi har søkt fast sykehjemsplass, men blitt rutet om til Omsorg + da hun var for frisk da bydelen snakket med henne. Etter to omganger underlagt anestesi tar det litt tid før hodet er på plass. Mye tid. Uker. Vi må ha sykehjemsplass, ikke Omsorg +. Vi søker på ny, og havner dermed bakerst i køen, siden forrige søknad ble omgjort til Omsorg +. De er søte og hjelpsomme. Det er ingens skyld.

I påsken tar vi henne hjem til egen leilighet, for å se om det hjelper på hukommelsen og humøret. Hun får overnatte hjemme. Vi vasker og ruller håret. Vi lager middag. Vi ser på tv. Vi sørger for at hun får sovetabletten og sitter der til hun sovner. Vi har lagt en planke i senga så hun ikke skal ramle ut. Vi sitter til over midnatt. Klokken åtte neste morgen går jeg ned for å hjelpe henne opp og ut. Vi bor to etasjer over. Hun ligger på gulvet og jeg tror hun er død. Det er hun ikke. Men hun har vært ute av sengen, romstert rundt i leiligheten, og ikke kommet opp i sengen igjen. Det fine er at det fjerner all tvil om sykehjemsplass.

Tilbake på korttidsplassen. Første påskedag ringer de og sier hun er sendt i ambulanse til Ullevål med kraftige blødninger. Andre påskedag får hun en ny blødning. Tirsdag har hun fått to og en halv gang sitt eget blod. Kroppen vil ikke tåle en omgang til. Jeg blir bedt om å ringe familien. Jeg var hos henne til midnatt.

Onsdag møter jeg 7:30 til Politisk Kvarter hos NRK. Der mener jeg at det er andre ting enn å forby reklame for slankepiller og kirurgi i magasiner for voksne som har bedre effekt for å forhindre kroppspress blant unge, men skal man forby den kule jenta i klassen, liker-knappen på Facebook, mødre som slanker seg eller en smart, kul og pen SV-politiker som er et mer sannsynlig forbilde og påvirker mer av den grunn? Som Heidi mener jeg at flinke, flotte unge kvinner påvirker unge jenter mer enn retusjerte plakater. Som Politiker skal jeg selvsagt tolkes i verste mening. Jeg er sikkert ikke bedre sjøl. Vær deg selv i debatten, sier de. Tro meg, ikke vær det. Men det er vanlig dag i Stortinget. En i Akershus Unge Høyre har vunnet en dag som politisk rådgiver på Stortinget og er med meg hele dagen. Vi har møte med en bransje som kan bli nedlagt på grunn av arbeidstidsbestemmelsene. På sykehuset sier de at ingen nyheter er gode nyheter - for hver time som går uten ny blødning, er vi litt tryggere. Jeg går tidlig fra gruppemøtet, men får ikke komme inn på besøk før jeg har et nytt arrangement etter å ha ventet noen timer. Andre fra familien der. Torsdag er det fortsatt ingen nyheter, og etter å ha vært på Dagsnytt 18 er jeg først innom henne, forsikrer meg om at hun blir liggende over helgen, så tilbake på kontoret. Jeg må begynne å forberede meg til landsmøtet, som begynner fredag. Jeg drar fra kontoret rundt 01:30, fortsatt ikke ferdig, men så langt jeg kom.

Fredag morgen tar jeg bussen til Gardermoen, og har første delegasjonsmøte med 25 representanter fra Oslo, applauderer for statsministerens tale og får beskjed fra søsteren min at sykehuset skal sende mormor tilbake til korttidsplassen. Jeg er glad jeg står blant firehundre landsmøtedeltakere, for jeg ble så forbanna at jeg hadde lyst å hive mobiltelefonen i veggen og skrike høyt. Det gjør jeg ikke. Jeg går tilbake til plassen min, og innkaller til nytt delegasjonsmøte. Vi har fryktelig mye flinke folk i Oslos delegasjon, og mange skal på talerstolen og det er viktig å ta vare på de som er nye og inkludere alle i forhandlingene. Landsmøte er gøy. Jeg har det gøy. Ingen nyheter er gode nyheter.

På sykehjemmet går det bra. I går besøkte vi henne igjen. Klar og fin. Men er ustødig og faller ofte. Vi er enige om at sykehjem er bra. Fraksjonsmøte på stortinget, møte med de andre partiene, forberede saker, gruppemøte, Dagsnytt 18 går fint. Ned til byen, ut og møte journalister.

På Facebook i dag kan jeg lese en kommentar til meg om at "veggene på løvebakken er så tykke at verden utafor til tider blir litt fjern". Jo takk. Jeg synes verden er nær nok. Men det er som Heidi. Som selv har vært arbeidsledig og permittert, gått på Nav, ikke fått sove på grunn av ubetalte regninger. Som har hatt kreftsyke venner, kreft i familien, og av til føler meg litt pjusk selv. Som har familie. Med alt det fører med seg. Men fortsatt er for skattelette, bærekraftig velferdsstat og har tro på at det faktisk går an å organisere samfunnet annerledes.

Men som Politiker skjønner jeg selvsagt ingenting. Til det er murene på Stortinget for tykke og den virkelige verden for langt unna. Så langt unna at jeg velger å publisere dette til tross for at jeg vet at jeg fremstår som en som sutrer. Men det er ikke synd på oss. Som en kollega sa i dag - denne plassen har du kjempet for, dette livet har du valgt.

Så da gjør jeg som jeg pleier. Tar meg sammen, og jobber videre. I morgen er nok en ny dag.

tirsdag, januar 23, 2018

Perspektivløst Storting

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
https://www.facebook.com/pfhotos
Det er næringslivets evne til verdiskaping og mulighet for å skape arbeidsplasser som sikrer en bærekraftig velferdsstat for fremtiden.

Denne evnen svekkes betydelig dersom vi mislykkes politisk med nødvendige offentlige omstillinger, et betydelig kompetanseløft og en velferdsreform som styrker arbeidslinjen. Perspektivmeldingen av 2017 bekreftet det vi visste fra før, nemlig at endringer må til for å gjøre velferdsstaten bærekraftig.

Politikere snakker varmt om innovasjon og digitalisering, men er mot konsekvensene. Regjeringens forslag om å redusere antallet kommunale kemnerkontorer etter Skatteetatens anbefalinger fra 288 lokale til 27 regionale, har fått nei fra stortingsflertallet to ganger. Dette ville spart 500 årsverk og 360 millioner kroner. Privat næringsliv betaler altså 360 millioner mer i skatt enn nødvendig for å opprettholde stillinger vi ikke trenger fordi det er distriktsarbeidsplasser. Når arbeidsoppgaver kan løses med færre ressurser og lavere kostnader, ville privat næringsliv raskt brukt ressursene der de gjorde bedre nytte for seg eller nedbemannet.

Teknologi kan bidra til å løse bemanningsutfordringene eldrebølgen gir oss. I dag må en av ni elever velge et virke innen helse og omsorg. I 2030 må én av tre gjøre det samme dersom vi fortsetter å gjøre ting på samme måte som i dag. Mange politikere snakker pent om velferdsteknologi, men i Stortinget fremmes forslag om bemanningsnormer etter krav fra fagforeninger.

Vi trenger et kompetanseløft, både innen dagens utdanning, men også for voksne som må rekvalifisere seg til andre jobber. Arbeiderpartiet har snudd i saken om kompetansekrav til lærerne. Dette er de samme lærerne som skal lære barna våre opp til å mestre jobber som ennå ikke finnes, der de skal løse problemer vi ennå ikke kjenner til med teknologi som ennå ikke er oppfunnet. I India velger en sjettedel av studentene ingeniørvitenskap og teknologi ved høyere utdanning. De 10 prosent smarteste av disse utgjør flere enn alle norske studenter på høyere utdanning til sammen. Det er disse våre barn skal konkurrere med, opplært av lærere som ikke vil oppfylle moderate kompetansekrav og får støtte i Stortinget for det.

Til slutt trenger vi en velferdsreform. Selv om andelen som mottar Nav-ytelser blir færre, må vi både sørge for at de som trenger det får en anstendig inntekt, men også at det lønner seg å arbeide. Staten kan ikke være alt for alle, men skal være mye for de som trenger den mest. Men det er liten politisk vilje til å innrette ordninger for å sikre arbeidslinjen, eller kalibrere eksisterende ytelser. Dersom en ordning utvides til å gjelde flere, men regjeringen da foreslår å redusere den noe, ender Stortinget med å både vedta utvidelsen og maksimere ytelsen. Det er det motsatte av hva to perspektivmeldinger anbefaler, og er åpenbart ikke bærekraftig.

Gjør vi ingenting eller forsøker å bevare det bestående, vil den norske, sosialdemokratiske velferdsstaten slik den er i dag mangle 150 milliarder kroner i 2060. Valget står altså ikke mellom endring og stillstand, men mellom endring og forvitring. Dessverre ser det ut til at det politiske flertallet på Stortinget stadig velger forvitring.

Innlegg publisert i Finansavisen 23. januar 2018

tirsdag, januar 16, 2018

Skattedebattens falske motsetninger

Arbeiderpartiet rir på falske motsetninger og møter liten motstand fra pressen. Faksimile fra nrk.no

Med vilje til å prioritere, er det fullt mulig å satse både på velferd og skattelette.

Skattedebatten raser igjen etter at regjeringserklæringen for Høyre, FrP og Venstre ble lagt frem søndag ettermiddag. Denne gangen er det ønsket om å sette et tak på den kommunale eiendomsskatten som skaper debatt. Det eneste alternativet for lokalpolitikere, skal vi tro den påfølgende debatten, er kutt i sykehjem og skoler. Dette er velkjent retorikk fra Arbeiderpartiet. Men en falsk sådan. Et alternativ til å kutte i velferd, er å prioritere bedre.

Arbeiderparti-ordfører Robin Kåss i Porsgrunn er en av de som bruser mest med fjærene. Det er ikke måte på hva han må kutte i. Snøbrøyting, trygt bysentrum, et helt sykehjem og lærere. For Porsgrunn utgjør et tak på eiendomsskatt at de får ca. 41 millioner mindre i skatteinntekt. Tilfeldigvis den samme summen som valget mellom den billigste og dyreste alternativet til bro over elva i Porsgrunn. For ordens skyld, en bro Høyre lokalt har stemt for.

Arbeiderparti-politikere i Telemark har ikke en helt heldig historie når det gjelder respekt for skattebetalernes penger. Fylkespolitikerne er de noen av de dyreste i landet. Fylkesordfører Sven Tore Løkslid (Ap) tjener med sine 1,5 millioner kroner i årslønn, omtrent det samme som  statsministeren.

Jeg husker en spørretimene tidlig i forrige periode, der en telemarksrepresentant grillet kunnskapsministeren om beregninger for antall barnehageplasser. Jeg mener å huske at dette slo ut dårlig for Skien kommune, som fikk problemer med økonomien. Tilfeldigvis samme kommune der Ap-ordfører Hedda Foss Five to år tidligere hadde kjøpt en lampe til ordførerkontoret til 60 000 kroner. Men det er ikke det verste. Hun ble inspirert til å bestille denne lampen fordi Kongsrød Ungdomsskole hadde bestilt hele tre slike lamper. I Skien kunne en ungdomsskole kjøpe tre lamper til 60 000 kroner per stykk, men staten måtte trå til dersom de skulle prioritere barnehageplasser.

Det er ikke alltid det er kommunens overføringer fra staten eller andre inntekter som er problemet, men kommunenes egne prioriteringer og pengebruk. Heldigvis har vi en kritisk norsk presse som...erm. Glem det.

Joda, vi har en kritiserende norsk presse som skriver om lampekjøp og alternativer for broer. Men når kritikken kan rettes mot staten og overføringer, så mistes dette perspektivet. Å kritisere er viktigere enn kritisk journalistikk. Jeg savner tidligere politisk redaktør i Bergens Tidende, Sjur Holsen, ekstra når jeg hører norske skattedebatter.

Med vilje til å prioritere, er det fullt mulig å satse både på velferd og skattelette, skrev han i en kommentarartikkel i 2013. Videre mente han at Arbeiderpartiet konstruerer motsetninger som ikke er reelle, og at høyresida ikke evner eller ønsker å løfte debatten om statens inntekter og utgifter. Dette vinner selvsagt Arbeiderpartiet på. Retorikken rundt at en krone i skattelette er en krone til mindre velferd fungerer. Ikke fordi den er sann. Men fordi den intuitiv er lett å forstå, skrev Holsen. Retorikken brukes fortsatt av Arbeiderpartiet i skattedebatter, høyresida evner fortsatt ikke å tilbakevise den, og mediene virker ikke interessert.


Med vilje til å prioritere, er det fullt mulig å satse både på velferd og skattelette. Da Arbeiderpartiet hadde 21 milliarder mer i skatteinntekter, vekst i økonomien og en oljepris på 120 dollar fatet så økte sykehuskøene, det ble 15 000 flere fattige barn og hele sysselsettingsveksten fra 2008 gikk ifølge SSB til utenlandsk arbeidskraft. Å øke skattene er ikke det samme som å prioritere velferd.

I forrige periode reduserte Høyre og FrP skatter og avgifter med rundt 21 milliarder, samtidig som helsekøene har gått ned, rusmisbrukere kommer raskere i behandling og lavinntektsfamilier har fått billigere barnehage. Det er fullt mulig å satse både på velferd og skattelette.

Oppdatert: Kåss kutter med god samvittighet: Pleietrengende stues på bort sykehjem. Ansatte og pårørende fortviler over kuttene. Samtidig er ordføreren mest bekymret over at Porsgrunn Utvikling AS ikke skal tappes for millioner, skrev Varden i 2016. Au....